Kollektivtraume

Jeg har ingenting imot kollektivtransport, selv om jeg dessverre ikke er noen flittig bruker. Det kan tvertimot være litt eksotisk å sitte med musikk på øret og iaktta omgivelsene eller lukke øynene og la være å merke seg med dem i det hele tatt. Tanken på at alle ansiktene har sin historie kan være besnærende.

Vel. Dagens 25 minutter lange busstur er såvidt igang, og jeg aner fred og ingen fare, for anledningen er Pink Floyd på øret og øynene er lukket. Men ai - hva er dette? Heftig forstyrrelse! Irritasjonsbarometeret stiger umiddelbart. Kilden til forstyrrelsen er ikke bråk. Ikke nøkkete busskjøring. Ei heller noen som absolutt skal presse seg ned ved siden av meg når halve bussen er ledig. Neida. Det forstyrrende elementet materialiserer seg som en ubehagelig lukt. En eim fra et annet menneske. Eimen av fett hår og uvasket kropp. Plutselig ser jeg alle fingermerkene på vinduet. Og merkene etter meget fett eller meget stylet hår fra dem som lener hodet sitt mot vinduet. Tyggisene som er klint til seteryggene. Bakteriene kravler formelig frem fra hver krik. Og det er 20 minutter igjen av turen.

Jeg er selvsagt så høflig at jeg ikke engang vurderer å flytte meg. Går i stedet av bussen to stopp før mitt egentlige og forbanner meg selv der jeg stolper meg hjemover med et nærmest patologisk behov for en dusj, ørti bag'er og poser, høye sko og gnagsår på begge hæler.

Godt at bussbillettene er så dyre og at det praktisk sett ikke er mulig for meg å busse i hverdagen. Så slipper jeg i alle fall å ha dårlig samvittighet for det!