I postkassen i dag lå en hyggelig melding om at ungdommen i den lokale menigheten er på flaskeinnsamling første uka i det nye året. Et utrolig positivt, praktisk og godt timet tiltak – skikkelig vinn-vinn for både giver og mottaker! Tenkte jeg. For finnes det noe kjedeligere og mer kjasselig* enn å stå med nevene dypt i fuktige søppelsekker og mate tomramaskinen på den lokale dagligvarehandelen?Men saken er slik at den ene av de to søppelsekkene vi har stående fulle av tomgods etter jul og senhøst i stor grad er akkumulert etter en relativt tekkelig, men usedvanlig folksom romjulsfest. Ikke at det har noe å si, flasker er flasker og penger er penger, men ølstinkende søppelsekker til kirkeungdommen? Jeg føler meg plutselig og motvillig litt beklemt. Og jeg er visst ikke alene om å føle det slik, men jeg er redd det blir lite på ungdommen denne gangen hvis jeg gjør som deg, Saccarina.
Det innbys til å sette godset på trappa dersom man ikke er hjemme på innsamlingstidspunktet. Det kan være en alternativ løsning. Sette sekkene på trappa, slukke lyset og snike seg rundt i eget hus? Neh. Heller klistre en gul lapp på sekken – vi hadde fest, altså, over t r e d v e mennesker...? Patetisk. Eventuelt kan jeg prøve meg på et veldedighetsstunt og plassere sekken hos naboen i stedet? Uaktuelt, siden vedkommende sitter i menighetsrådet.
Jeg tror jeg rister det av meg og står for mine handlinger. Blir føttene akutt kalde, får jeg sende med dem en konvolutt i stedet.
Men trikset med å fylle opp sekkene med ukurante vinflasker utgår. Med høye kneløft.
*sørlandsuttrykk for ekkelt
Soundtrack for kvelden: Just Friends - Gavin deGraw (takk, AnneMa - superdigg på iPod'en)
3 kommentarer:
snu det på haue. alt blir bedre da. det var nettopp på grunn av flaskeinnsamlingen du inviterte denne feststemte gjengen. du visste de ville legge igjen penger i form av flask.
ergo: du er aktiv deltaker i innsamlingen. sett dem på trappa med en gul post it-lapp med et smiltegn på. det gjør som regel susen.
godt nyttår!
a
Jeg var engang i et ungdomskor som pleide å skaffe seg litt penger på samme vis. Endel av oss var avholdsfolk, men ikke alle, og når vi samlet inn flasker var det reneste slagsmålet om hvem som skulle dra til de stedene der stordrikkerne bodde. Der kunne vi nemlig få inn mer penger på mindre tid, og ved å banke på færre dører.
Lukt har ingen effekt på flaskepanten, så det er ingen grunn til kalde føtter.
Hmmm...
Jeg rømte huset, og waddayaknow - ungdommene fikk bare med seg den ene sekken. Den med BARE øl-flasker... Den med Bris, farris, Imsdal og pepsimax-flaskene står igjen under kjøkkenbenken. Bare fordi jeg ikke var mitt ansvar bevisst og minnet Noen på den... Jaja.
Legg inn en kommentar