Stinkende penger

I postkassen i dag lå en hyggelig melding om at ungdommen i den lokale menigheten er på flaskeinnsamling første uka i det nye året. Et utrolig positivt, praktisk og godt timet tiltak – skikkelig vinn-vinn for både giver og mottaker! Tenkte jeg. For finnes det noe kjedeligere og mer kjasselig* enn å stå med nevene dypt i fuktige søppelsekker og mate tomramaskinen på den lokale dagligvarehandelen?

Men saken er slik at den ene av de to søppelsekkene vi har stående fulle av tomgods etter jul og senhøst i stor grad er akkumulert etter en relativt tekkelig, men usedvanlig folksom romjulsfest. Ikke at det har noe å si, flasker er flasker og penger er penger, men ølstinkende søppelsekker til kirkeungdommen? Jeg føler meg plutselig og motvillig litt beklemt. Og jeg er visst ikke alene om å føle det slik, men jeg er redd det blir lite på ungdommen denne gangen hvis jeg gjør som deg, Saccarina.

Det innbys til å sette godset på trappa dersom man ikke er hjemme på innsamlingstidspunktet. Det kan være en alternativ løsning. Sette sekkene på trappa, slukke lyset og snike seg rundt i eget hus? Neh. Heller klistre en gul lapp på sekken – vi hadde fest, altså, over t r e d v e mennesker...? Patetisk. Eventuelt kan jeg prøve meg på et veldedighetsstunt og plassere sekken hos naboen i stedet? Uaktuelt, siden vedkommende sitter i menighetsrådet.

Jeg tror jeg rister det av meg og står for mine handlinger. Blir føttene akutt kalde, får jeg sende med dem en konvolutt i stedet.

Men trikset med å fylle opp sekkene med ukurante vinflasker utgår. Med høye kneløft.

*sørlandsuttrykk for ekkelt

Soundtrack for kvelden: Just Friends - Gavin deGraw (takk, AnneMa - superdigg på iPod'en)