Mor kastet ingenting. Etter krigen var det jamt slutt på å kvitte seg med avlagte klær, tynnslitt sengetøy, gamle nylonstrømper og møbler som hadde hatt mange flere enn sine glansdager.
Jeg er barn av hennes datter og min generasjon. Motreaksjonen. Antitesen. Jeg er en Kaster.
Jeg kaster McDonalds-skitet og Kindereggeplommen lenge før det mister nyhetens interesse. I smug legger jeg bort klær som jeg mistenker at min bedre halvdel ikke lenger bruker. Slik at han ikke skal få nok et sett med ”arbeidstøy” – hvor mange sett med falmede t-skjorter, kjipe bukser og gensere med hull på albuen trenger man for å skru på bil eller jobbe i hagen? Strengt tatt? Jeg kaster single sokker før jeg ser bunnen i skittentøyskurven. Det samme gjelder t-skjorter som lukter rart eller har gule ringer under armene, for klorin finnes sjelden i huset og jeg har ikke tålmodighet til denslags husmoderlige aktiviteter. (Sist jeg prøvde å bleke noe gikk det i oppløsning.) Jeg smugler med jevne mellomrom hullete strømper og sokker ned i søppelposene – litt skamfull fordi jeg ikke gidder å stoppe dem. Jeg smugler til og med Lille Venninnes knapt fravokste favorittkjole ut av skapet og ned i ”ventekassene”. Jeg er ram.
I disse dager går det et usømmelig antall kasser med klær og en søppelsekk med skotøy fra det allienske hjem til Russland. Det føles godt - selv om det i bistandsøyemed knapt er en fis i kosmos (les forresten dagens Marion om utviklings-/nødhjelp og bistand). For skal jeg være helt ærlig, er det to ting som faller inn i bevisstheten lenge før jeg tenker på at det er noen trengende som vil få kjærkomne klesplagg å varme seg i. Nemlig a) bedre plass i boden, og, litt mindre uttalt, b) bedre samvittighet når jeg fyller opp klesskapene igjen... Til mitt spede forsvar må jeg ile til og si at 70% av barnetøyet har vært i garderoben til flere enn våre barn.
Men. Nå skal jeg altså lære: Ingen flere impulskjøp! All erfaring tilsier at det motsatte er mer effektivt; det lønner seg å bruke mer penger på færre plagg...
… as if. Jeg må i så fall boikotte en stor kjedebutikk til glede og impulsbesvær (et av deres egne merker het – passende nok – Impuls for noen år siden) og det faller meg skrekkelig tungt. HM-junkies Anonymous - jeg har en følelse av at vi er mange!
tirsdag, april 11, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
16 kommentarer:
Fascinerende. Jeg har gått med en halvtenkt bloggpost "Kast alle papirene" i hodet, men dette sa egentlig det meste :)
Familien min har også sånn russlandskasse. Polenkasse, het den da jeg var liten, men der har det heldigvis gått framover. Og jeg mener slett ikke at vi skal slutte med det.
Trøtt nå. Mener slett ikke at vi skal slutte med å sende brukte klær :)
Hehe. Jeg skjønte hva du mente, Marion. Jeg skrev et utkast til denne posten for to dager siden og følte meg temmelig "grunn" da jeg leste din post i går - før jeg postet denne... Kompenserte med en link, da!
I min venninnegjeng går H&M under navnet Kilden. Ikke bra i det hele tatt. Jeg har sluttet å handle på salg "fordi det er jo så billig", og rydder ofte i skapet. Om ikke mine klær kommer seg til Russland, havner de i alle fall på Fretex.
Handbag - her i sør har det lenge vært inntaksstopp på Fretex! Alle de fine dunkene de hadde stående ute er fjernet, og åpningstiden på selve butikken klarer jeg ikke å forholde meg til, så jeg har vært temmelig desperat en stund... Men Russland er et finfint alternativ!
Anonyme H&M-holikere.
Det hadde vært fint. Da kunne jeg sagt "Hei, jeg heter Delirum og senest i går var jeg på H&M og handlet ting jeg strengt tatt er litt i tvil om jeg har bruk for".
Det er ikke bra hvis jeg får snille mennesker til å føle seg grunne. Uff. Bruke påsken til selvransakelse, nå.
Jeg er grombaben og jeg er en H&Moliker... Det er så lett å kjøpe billig, bruke det og kaste/levere det til fretex. Huff.. Har som deg forsett om å kjøpe færre, men dyrere mer holdbare klær!
Var det jeg visste at vi var mange...
Marion - poenget er vel at jeg ikke i første omgang gir klær til Russland out of the goodness of my heart, liksom... Men tror for øvrig jeg er ganske snill!
Jeg prøver så hardt jeg kan å kaste, men alltid er det masse ting som likevel hoper seg opp i kresskap og boder - single sokker for eksempel. Og bukser etter barna som er litt for små, men som "de kan få bruk for hvis vi skal male huset"....Jobber med saken! ;-)Fretex får jo noe da..
Inntil nå har det stått for meg som en gåte hvor det blir av alle sokkene og T-skjortene som nok har sett sine beste dager, men som fremdeles funker som trenings- eller arbeidstøy... På mystisk vis blir de bare borte. Nå er tiden inne for en aldri så liten alvorsprat med Fru Rambukk..
Tilgi meg, fru Rambukk...
Du er tilgitt, jeg yter bare et nødvendig bidrag for at Herr Rambukk ikke skal gå rundt som en ram bukk.
Bloggdebuterende Fru Rambukk ;-)
Fru Rambukk - det er jo verdt et forsøk, sant? Min erfaring er at det likevel finnes steinvaskede høyvannsbukser stashet unna, uansett hvor hardhåndet jeg kaster...
Det er vel litt på samme måte som når jeg "gjemmer" en ny genser i skapet helt til den ikke kan kalles ny lenger.
He he, been there, done that!
Jeg synes frelsesarmeen må begynne å frelse oss litt bedre fra våre gamle klær, undertegnede klarer heller ikke å forholde seg til åpningstider og sånt. Og jeg har tre svarte søppelsekker fulle av klær som er tiltenkt folk som trenger dem. Ikke fordi jeg nødvendigvis kjøper så mye klær, men fordi jeg i motsetning til deg ikke er en kaster.
Legg inn en kommentar