Totally remote

Under juletreet i år lå det hele tre innretninger med fjernstyring til Junior, en orange Peugeot a la Solberg, en truck og en heisekran. Det var helt klart umiddelbare suksesser, alle tre, men slike kjøretøy er man da heller slett ikke ukjent med her i huset.

Da jeg ble gravid, fikk min bedre halvdel og en kompis det plutselig for seg at de skulle mekke bil. Miniatyrbil med fjernstyring. De hadde for så vidt drodlet over temaet en stund, og siden jeg er bare sånn måtelig interessert i motorer og fart, hadde jeg bare halvveis hørt etter. Jeg har samme forhold til slike innretninger som jeg tror de fleste andre hunkjønn (og store deler av hannkjønnlaget), og jeg trodde at slikt kjøpte man på Toys r'us for fem-seks hundrelapper, hvis man skulle dra det langt, noe jeg skjønte at man skulle.

Av en eller annen grunn var det om å gjøre å få "go" fra fruene på prosjektet, men naive meg skjønte ikke hvorfor. Ikke før jeg i forbifarten spurte hvor mye penger man hadde tenkt å bruke på dette.

Vi var på tur i skauen. Jeg var bekkenløs og særdeles hormonell, og det er ikke mitt beste øyeblikk, men jeg husker at jeg begynte å grine da de harde fakta kom på bordet. Herligheten kostet nemlig latterlige (i mine øyne, selvsagt) 5.500 kroner.

Læringskurven ble videre temmelig bratt; bilene bruker bensin og går i stykker for et skjevt ord eller småstein på parkeringsplassen der de kommer susende i 60(!) kilometer i timen. Delene må spesialbestilles og dekkene slites utrolig fort. Lyden kan vekke døde.

Jeg skjønner meg fremdeles ikke på dette, men godtar stilletiende at junior flaskes opp i samme ånd. Stjernene i øynene til begge guttene mine er årsaken. Det er likevel ikke helt fritt for at jeg noen ganger tenker at hobbyen er en slags kompensasjon for at man i sin tid feide hår på frisørsalongen til tante for fem kroner timen...

Christmas blossom

Du stråler.

Og alle tilbakemeldingene går usensurert til hjertet ditt fordi du ikke har utviklet de voksnes altfor finmaskede filter. (Måtte du aldri!) Øynene dine funkler og munnen bobler stadig over med et smil. Alle klemmene du deler ut, sangene du nynner og dansetrinnene du tar i den nye kjolen - det er en fryd, og jeg ønsker meg bare en brøkdel av selvfølelsen din.

For du er mye mer enn god nok i deg selv. Og akkurat nå kan du kjenne det.

Construction site

Jeg bruker deler av juledagskveldene på å flikke på layouten til Ord og ingenting. Etter drøye ett og et halvt år er det på tide med fornyelse. Kommer sterkere tilbake med innhold etter hvert.

God jul, rett og slett

Sittende med en hjemmelaget kirsebærlikør (05 årg) ved min side - det er endelig på tide å ønske en riktig god jul til dere alle!





Ingen jul uten hvite tulipaner. Og røde.

Not so evil dentist

For to dager siden ble jeg gammel. Virkelig gammel, veldig plutselig. Jeg knakk nemlig deler av en jeksel mens jeg spiste *rødm* ...fiskekaker! Merket det ikke før tunga streifet en foruroligende skarp kant på 12-årsjekselen som fikk en fylling tidlig på nittitallet. To dager før julehelga og delvis tannløs. Great.

Heldigvis fikk jeg hastetime hos tannlegen. Jeg slepte meg avgårde mens jeg så for meg tanntrekking, broer og kroner og (ikke minst) 1000-lapper med vinger. Et kvarter senere kunne jeg forlate kontoret hans med et smil og en bitteliten fylling.

Bare 320 kroner fattigere, atskillig yngre til sinns og fit for brente mandler igjen.

Call it like it is

Mens jeg strøk bunadskjorta til Frøken Hvis-jeg-ikke-får-lov-til-å-bruke-fyrstikker-hjemme-så-flytter-jeg-til-mormor, hørte jeg på radio. Ekot Kvart-i-seks (Sveriges Radio) kunne rapportere om økt "barnsex-turism" fra Sverige til Østen.

"Barne-sex-turisme"?!?!

Fysj. En spade er en spade. Jeg er sikker på at "barnsex" ikke er et daligdags ord i Sverige heller.

Bedre å bruke overgreps-turisme. Og det er helt uakseptabelt å avdramatisere fenomenet.

The Holiday

vs.

Jeg tror nesten jeg har fått en ny darling i filmverdenen. Colin Firth hadde lenge et solid forsprang på førsteplassen av snaskenam-lista, men har ting endret seg og Jude Law seiler opp som sterk, sterk utfordrer. Jo, jeg har selvsagt visst om ham og tenkt at han var pen og sånn, men han har ikke fått hjertet mitt til å banke. I årets julefilm spiller han imidlertid supersympatisk og superpen (og nå kjenner jeg at jeg nesten vil røpe mer enn jeg bør, så bare tro meg...). Og så er han britisk! *dåhn* Klisjeene vil selvfølgelig ingen ende ta. Menneskene er pene, rike og passelig miserable, men hva er julefilm uten klisjeer? Jeg smilte gjennom hele filmen og lærte meg et nytt uttrykk – boob grace...

Et par anmerkninger: Cameron Diaz ser asketisk mager ut. Kanskje er det sant at hun har ”extremely high metabolism”, akkurat som Jennifer Aniston og alle de andre magre filmstjernene. Kanskje ikke. Uansett trøster jeg meg litt med at kvinner på hennes (aka min) alder ser atskillig sunnere ut med litt isolering når huden etterhvert og uunngåelig løsner fra beinet. Amanda, Diaz’ karakter i filmen, sier det selv; kvinner ser fort herjet ut. Og jeg legger til; avmagrede kvinner ser enda fortere herjet ut. Diaz ser strålende ut på lerretet nå, men hvis hun er avmagret og ikke naturlig tynn, er potensialet der. Heldigvis for henne er hun bemidlet og berømt og kan pynte litt på seg med Botox, personlig trener og alskens vidunderkurer, så det vil vel helst gå godt.

Kate Winslet går for å være ei feit ku (jeg vurderer seriøst å la meg deprimere) i Hollywood-sammenheng, men bevare meg vel så mye vakrere hun er!

En annen ting: Hvor sannsynlig er det at piker på 3 og 5 går rundt med mobiltelefon? Egentlig?

Ikke det at logiske småbrister og karakterer som veier 15 kilo mindre enn meg ødelegger filmen! På ingen som helst måte. Dette er nytelse fra ende til annen. Og jeg innrømmer at det i all hovedsak er Jude Laws fortjeneste. Dette er filmen for den som vil gå på kino for å kose seg, ikke tenke. Typisk DVD-potensiale, litt som Love Actually, som til nå har vært min favorittjuleflick. Og jeg er så glad det ble han oppe til høyre som fikk hovedrollen i stedet for Hugh som-vi-begynner-å-bli-passelig-lei-av Grant. Så glad.

Sweet celebration, bitter preparation

Røverdatter insinuerte i eget kommentarfelt at bloggtørken min bunner i at jeg faktisk har et liv. Jeg tror dessverre det også handler om juleforberedelser. I fjor var jeg lutter adventsglede og helt på høyden. I år er det som om alt jeg tar i blir til bæsj. Bare sånn for å illustrere – her er et lite førjulsscenario fra det allienske kjøkken. Det er på ingen måte enestående:

Etter noen brett med cookies, havreflarn og risboller, skulle jeg i dag krone bakerverket med hjemmelaget marsipan. Jeg elsker hjemmelaget marsipan. Sånn ordentlig, du vet, som er laget bare av mandler og melis. Fifty fifty. Ikke noe falsk mandeldråpe-opplegg. Så i dag ringte jeg hjem til mor for å forsikre meg om at jeg kunne oppskriften. Den ble bekreftet.

Mandlene ble skoldet og rensket i går, så det var bare å gå i gang. Siden jeg ikke har mandelkvern* tenkte jeg at det bare var å kjøre dem i blenderen. Som sagt så gjort. Riktignok var det ikke mulig å få dem så veldig finhakket på den måten, men skitt au, tenkte jeg. Jo grovere jo bedre! En halv kilo mandler ble altså grovhakket i stedet for finmalt. Allerede her burde det nok ha ringt en julebjelle.

Jeg målte ufortrødent opp melis i samme mengde. Et halvt kilo som jeg blandet godt med mandelmassen. Jo da, jeg så klumpene, det er bare godt med litt tygg, tenkte jeg. Så var det eggehviten som skulle binde sammen herligheten. Jeg tar litt av gangen, tenkte jeg, og begynte å helle av glasset. Svupp! Der lå halve eggehviten i bollen. Siden jeg denne gangen hadde insistert på å holde meg til mammas oppskrift og kun gå på gefühlen når det gjaldt mengde (”Du kjenner når den er fast nok!”), tenkte jeg at det sikkert ikke var så farlig. I begynnelsen gikk det såre vel, men etter kort tid merket jeg meg at dette ble vel klissete! Melis hadde ikke samme effekt på sticky marsipan som hvetemel har på klissete bolledeig. Strutsemetoden virker sjelden, så det sier vel seg selv at en time i kjøleskapet ikke hjalp nevneverdig på konsistensen.

For å gjøre avslutningen kort – jeg måtte etter hvert innse fadesen. For å piske meg selv ytterligere, konsulterte jeg Cappelens kokebok i etterkant. Mandlene skal males, IKKE blendes (da vil fettet forhindre massen fra å binde seg). De skal videre males to ganger, siste gang sammen med melis. Dessuten. Kun én skje med eggehvite! Ouch. Så der sto jeg med nærmere ett kilo klissete, grov, mislykket marsipan. Som faktisk smakte aldeles fortreffelig! What to do?

Først prøvde jeg å trekke sjokolade over fadesekulene. Når man etter x antall kuler innser at dette virkelig ser ut som bæsj,

er det intet annet å gjøre enn å dumpe resten av herligheten i øko-søpla.

Dett var dett. Nå gidder jeg ikke bake mer.

Noen som har et husmor-gen til overs?

* Jeg hadde det likevel. På Kenwooden.

Early arrival

Gjett hvem som kjørte foran oss på vei hjem fra jobb og barnehage i dag?!

Same procedure

Jeg kan jo ikke være dårligere enn i fjor. Det er på tide med en oppsummering:

Hva gjorde du i 2006 som du aldri har gjort før?
Prøvde ymse substanser, figurerte på reklameplakater i nasjonal kampanje, gikk med bøsse for TV-aksjon

2. Holdt du nyttårsforesettene dine. Og vil du lage nye?
Delvis og ja.

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
Nå måtte jeg tenke, for det virkelig store boomet er over, men jo – det var noen som ble foreldre!

4. Døde noen som sto deg nær?
Nei, men det var et par dødsfall som gjorde sterkt inntrykk på meg.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
Danmark, Sverige, Hellas (LITT bedre enn fjoråret…)

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Jeg reiser gjerne mer, går mer på konsert osv. Flere samtaler om livet.

7. Hvilke datoer i 2006 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Ingen spesielle.

8. Hva er det største du har oppnådd i år?
For ikke å bli for privat må jeg nevne jobb igjen, da det fremdeles går veldig bra.

9. Hva var din største nedtur?
Å ikke bli med til Italia i februar. Det var mer bittert enn fryktelig trist…

10. Har du vært syk eller skadet?
Har hatt noen runder med regnbuehinnebetennelse. Og fått meg en kalddusj.

11. Hva var ditt beste kjøp?
Ny båt! Digitalkamera. Og ny fon.

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Tror det må bli sjefen min – i alle fall akkurat i dag.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg?
Noen som jukset seg til Italia-tur.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
Klær, mat, barnepass, husholdning, sparekonto

15. Hva gjorde deg veldig veldig veldig oppspilt og glad?
Quartfestivalen. Chess i Spektrum. Hellas i september. Og da jeg trodde jeg skulle til Italia i februar...

16. Hvilken sang [artist] vil alltid minne deg om 2006?
Blank her og nå.

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du ...
a. Gladere eller mer nedstemt? samme.
b. Tynnere eller tykkere? Samme
c. Rikere eller fattigere? Samme

8. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Reise, gå i teatret, synge, lese, skrive (inkludert blogge. Det er litt tørketid, jeg vet.)

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Gruble

20. Hvordan vil du tilbringe julen?
Jeg skal feire julaften i egen stue med nære og kjære rundt meg. Gå masse på besøk i romjulen. Og lage nyttårsfest for venner.

21. Ble du forelsket i 2006?
Stadig forelsket.

22. Hvor mange one-night stands hadde du?
Ingen i år heller, gitt.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
*sukk* det er et begrenset utvalg på NRK-nett-tv, som er det eneste jeg ser, men jeg fikk med meg Koht i familien. Ganske festlig.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Nei.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
The Kite Runner gjorde rett og slett et uutslettelig inntrykk. Mirjam Kristensen var også ganske uforglemmelig.

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Tja. Jeg oppdaget jo for så vidt Depeche Mode i år. Better late than never!

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
Ny og mer anvendelig båt! Sandstrand.

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
Her må jeg kopiere inn svaret fra i fjor: Ferdigstilt bad med badekar. Men neste år...

29. Hva var årets beste film?
Jeg har ikke vært så mye på kino at jeg kan påberope meg noe godt svar, men likte godt Woody Allens Match Point. Scoop har jeg dessverre ikke fått med meg ennå.

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
Jeg feiret dagen med fårikål og ti gode venninner!

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
Skritt-telleren! Og mange mennesker - ingen nevnt, ingen glemt.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
Sort er basisfarge. Inkonsekvent. Mangler alltid noe. [det er ikke blitt så mye bedre siden i fjor…]

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Gåturer og trening. Sparringspartnere. Hverdagen. Musikk. Bøker.

34. Hvilken kjendis likte du best?
Pass.

35. Hva i politikken har opprørt deg mest?
Jeg synes Demokratene her i byen får litt for mye spalteplass!

36. Hvem savner du?
Søstrene bor fremdeles for langt unna, men nå er det snart jul!

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det var faktisk flere i år. Ingen nevnt, ingen glemt.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
Jeg har lært meg (og lærer fremdeles) å lytte til meg selv.

39. En sangtekst som oppsummerer året ...
Da måtte jeg i så fall skrevet den selv…

Så. Hvordan har året ditt vært? This one's up for grabs.

Testing sides

Jeg har med en viss interesse lest litt om den skjulte overklassen i det siste, og samtidig fundert litt rundt min egen plassering. Funderingenes tid er forbi; -lin har linket til en test, og her er resultatet - svart på hvitt:

En fot i begge leire er aldri dumt. Du kan like gjerne digge «Rompa mi» som «Nøtteknekkeren», og går på Smuget og Kunstnernes Hus med samme eleganse. Hvis du ikke blir for full da.[det blir jeg ikke!]

Overraskende? Hardly.

Jeg må imidlertid melde at de tre første svarene vedrørende mine forfedres samfunnsposisjoner ikke er helt etterrettelige. Jeg er faktisk litt usikker på hvor jeg kommer fra. Kanskje ikke så rart heller, da. At jeg ikke helt vet hvor jeg skal. Og ender opp i spagaten...

Mental huskelapp: Ønske meg Bourdieu til jul...

Gnomorama

- Weird country, sa hollenderen mens han skjelte til de to regningene som lå fremme hos en bekjent.

- You pay money to companies called [fuck us] and [loose ass]?!

2006

Jeg tenkte umiddelbart på Kristianes innlegg fra forleden da vi opplevde dette på lørdag:

Vi var i en av byens butikker for å se på svinedyre vinterdresser. Jeg fant aldri ut om jeg ville ha dresser med avtagbart fôr eller ikke, så vi tuslet litt rundt på måfå og endte selvsagt opp med å gå ut uten å ha kjøpt noe. Før vi nådde utgangsdøra, kom Lille Venninne stolt løpende med en rosa ballong hun hadde fått av personalet. Lille Venn så litt molefonken ut, og butikkdamen oppfattet rutinert situasjonen:

- Vil du også ha en ballong kanskje?
Lille Venn:
- Ja!
Butikkdamen:
- Vil du ha den brune?
[febrilsk hoderisting fra Lille Venn]
- Den grønne da?
[mer hoderisting og et fortvilet blikk på mamma - som må komme til unnsetning]
Mamma:
- Du vil kanskje ha en rosa du også?
Lille Venn:
- Ja!

Butikkdamen stusset, men hentet nok en rosa ballong, og Lille Venn løp stolt ut til søsteren.

Idet vi gikk, registrerte jeg hvordan butikkdamen beklagert til neste rosakledte treåring at det dessverre ikke var rosa ballonger igjen. Men hun kunne få en brun. Eller grønn! Det var åpenbart ikke det samme...