Jeg er en samlivsspaltefetisjist og leser alt jeg kommer over (unntatt den i VG). I ukens spør Åsa (KK) kan vi lese om en kvinne som har funnet ut at mannen har en elskerinne som han treffer når han er på reise. Mannen vet ikke at han er avslørt, og kona har tenkt å opprettholde status quo ved ikke å fortelle ham det hun vet. Sannheten gnager henne, men hun vil ikke avsløre ham. Grunnen hun oppgir er utsagnet til en mystisk, eldre kvinne som har dukket opp i flere varianter i diverse samlivsspalter - sist sett (mener jeg bestemt) i et svar Åsa selv ga for noen uker tilbake:
"Der jeg satt med bildet av de to [et avslørende fotografi av mannen med elskerinne] foran meg, husket jeg hva en eldre kvinne en gang hadde sagt. Hun angret bittert på at hun hadde forlatt sin kronisk utro mann. Han var likevel en vidunderlig og interessant mann og en fabelaktig elsker. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville begå den samme dumheten."
Verden er ikke sort/hvit, og shit happens. Men skal man ikke ha et temmelig uknuselig selvbilde for å leve ved siden av en slik mann med verdigheten i behold? Er dette liberalt? Eller bare totalt selvutslettende?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
17 kommentarer:
Totalt selvutslettende!
Jeg tenker at det ikke trenger å være totalt selvutslettende. Man kan ha sine grunner til å ville bli værende. Dersom man har (eller trodde man hadde) et forhold basert på gjensidig kjærlighet, derimot, vil jeg nok tro at selvutslettelse er nærliggende. En ting er å bli sveket av den man (trodde man) elsker; noe ganske annet er det å bli sveket av seg selv.
Temmelig selvutslettende. Hvorfor skal mannen ha all moroa og nyte livet mens kona sitter alene hjemme og later som om alt er perfekt?
Jeg misliker fasademennesker.
"Who are you to judge"?
Hvem vet hva som rører seg i våre medmenneskers sinn. Damen står selvsagt fritt til å velge løsning ut fra sine egne ønsker og behov. Hvorvidt løsningen kræsjer totalt med andres oppfatning av rett og galt, er egentlig totalt uinteressant.
Jeg ville aldri kunnet fortsatt et forhold med hun som svek meg, men jeg har en enorm respekt for de som klarer å legge sånt bak seg, og fortsette forholdet - kanskje en erfaring rikere.
Jeg vil ikke en gang vurdere å komme med råd til damen. Hun har funnet sin løsning. Den bør vi respektere.
Hm. Ikke lett. Men jeg tror dette er å krype på knærne for noen som ikke fortjener det.
Først og fremst Alf Ivar, jeg er tilbøyelig til å være enig i det du sier; likevel undres jeg, og jeg tenker litt som Radiohode her...
Det er på plass med noen tilleggsopplysninger: Mannen lovet henne ikke evig troskap da de giftet seg,men i sin selvinnrømte naivitet trodde hun at hun skulle klare å beholde hans hele og fulle oppmerksomhet, da han var svært tiltrukket av henne.
Hun skrev inn til spalten fordi hun hadde levd med sannheten alene en stund og opplevde at dette frustrerte henne mer enn hun hadde trodd.
Rådet fra Åsa? Fortelle mannen at hun vet og ta det derfra...
Radiohode, om hun blir av hensyn til mannen er jeg enig med deg. Gjør hun det derimot for sin egen del, kryper hun vel ikke på knærne. Det finnes neppe noen fasit.
Denne damen har det åpenbart ugreit med vissheten om mannens sidesprang. Rådet fra Åsa virker fornuftig.
Alle har sine egne måter å håndtere livet på, og noen løsninger, som denne, kan synes ufattelig for mange av oss. Selv hadde jeg nok ikke klart å leve med det, men hva vet vel jeg om alle andres følelsesliv? Det er uutgrunnelig. En interessant problemstilling, alliene.
En må snakke om hvordan forholdet fungerer. Det handler om frihet og respekt for hverandres ulikheter.
Et forhold kan ikke baseres på en løgn. Kvinner under ca 60 år er pr i dag frigjorte fra mannens makt og undertrykking.
Unge kvinner er som unge menn. Ord som selvutslettende, er ord som kan brukes av mødrene deres, dvs de over 60, det gjelder IKKE dere lengere.
Mann, 33 år
Triste saker...
Det blir litt å lure seg selv tenker jeg. Spesielt når man sitter og har det vondt med det man vet.
Hvis man hadde hatt et åpent forhold derimot - hvor utroskapet var en del av en gjensidig avtale og hvor man hadde respekt nok til å være ærlig med hverandre kan jeg tenke meg at forholdet vil ha større sjanse for å overleve. (Jeg har aldri hatt og vil ikke ha at slikt forhold, men kjenner folk som har og de har det helt fint og har hatt det sånn i årevis)
Det er noe med å gå rundt å lure på om "lyver mannen min nå" som neppe kan være særlig sunt i lengden. Hvis man ender opp med å tenke at det er ok at mannen har seg med andre så er det kanskje bedre å vite at det er hva han holder på med?
Jeg håper i alle fall for hennes egen del at hun benytter sjansen til å leve SITT liv. Gjøre noen ting mannen ikke vil hun skal, skaffe sin egen elsker - kanskje dette er muligheten hun har for å være helt fri i et parforhold? Men hva vitsen egentlig er med å være gift når man skal oppføre seg slik, er faktisk mer enn jeg kan forstå. Hvorfor ikke bare flytte hver for seg, og være, eh, friends with benefits? Samtidig: each to their own...
Kvinner under ca 60 år er pr i dag frigjorte fra mannens makt og undertrykking.
Unge kvinner er som unge menn. Ord som selvutslettende, er ord som kan brukes av mødrene deres, dvs de over 60, det gjelder IKKE dere lengere.
Eivind: Det synes jeg er noe kategorisk sagt. Klart at vi har helt andre parametre enn mødrene våre på mange ting, men dette er nok svært individuelt.
I dette tilfellet synes jeg ikke nødvendigvis det handler om styrkeforholdet mann/kvinne. Det er likegyldig om det er kvinnen eller mannen som bedrar her (mannen ville neppe skrevet til Åsa, da). Mitt poeng var at dette handler om et forhold mellom to (ideelt sett) likeverdige parter, og om hvor store kameler man er i stand til å svelge uten at det går på bekostning av eget selvbilde, egen trivsel osv (det er helt klart at denne kvinnen hilser på kamelen til stadighet. Det står ingenting om hvor gammel hun er).
Jeg spør meg om det hadde vært sunt for mitt selvbilde å undertrykke følelsen av at det var kjipt å vite at mannen min også pleide et romantisk forhold on the side. Og for min egen del er svaret et definitivt nei. Jeg tror jeg hadde utslettet meg selv ved å leve med sannheten usagt.
Dette hørtes ut til å handle om avhengighet og fravær av selvbilde.
Polyamori er å ha flere kjærlighetsforhold hvor alle de impliserte vet om og aksepterer hverandre.
Dette krever store mengder ærlighet og åpenhet for å fungere.
For meg opplever jeg at det er lettere å være tro mot to en mot en.
De vet begge om mine forhold, og jeg lengter ikke tilbake til dagene da jeg var "paralellmonogam", eller løy for begge, eller alle tre: hvis jeg skal inkludere meg i denne trekanten.
*
http://polyamori.wordpress.com/
PolyNorge.no er et sted hvor temaet om det går an å ha flere kjærlighets forhold gående samtidig, hvor det ikke bare fokuseres ensidig på det å ha seksuelle forhold mellom flere.
Legg inn en kommentar