Forbedringspotensiale

Vi legger ting bak oss og ser fremover i disse dager.

Mine nyttårsforsetter ligger og ulmer under overflaten, jeg trenger ikke en gang formulere dem, og jeg orker ikke. De kommer nemlig til overflaten helt av seg selv i morgen når hverdagen starter opp og jeg skal begynne å ta rygg- og mageøvelser hver kveld (og push-ups!), sykle/gå/jogge/trene mer, være en bedre mor, kone, kollega, datter, venninne - i tillegg til at jeg må kutte ned på sukker og lage mer mat fra bunnen av!

For oss skippertaksmennesker kommer det nemlig alltid en mandag. Det er 52 søndager i året for misbilligende oppsummeringer, 52 mandager og like mange nye sjanser. 1. januar er kongen av mandager. Dette er greia: Jeg hater nyttårsforsetter. De understreker min sviktende evne til å gjennomføre de alt for strenge regimene jeg til en hver tid pålegger meg selv.

Så i år skal det bli færre mandager, hadde jeg tenkt.

Med et dikt som min onkel minnet oss om i hyggelig lag, ønsker jeg et godt nytt år til alle:

Mitt beste dikt

Folk spør meg stadig om hva som er mitt beste dikt
Og hver gang svarer jeg omtrent som dette
Det er to dikt jeg først må nevne
Det ene er et dikt jeg ennå ikke har skrevet
men tror jeg kommer til å skrive
og dette diktet er en av grunnene til at jeg fortsetterå skrive,
dikt etter dikt etter dikt
Det andre er et dikt jeg aner, elsker og drømmer om men aldri kommer til å skrive
Uskrevet lever disse diktene i alt jeg skriver
Og mitt beste dikt er aldri bedre
enn disse to diktene til enhver tid er.

Stein Mehren