En februardag for fem år siden ringte jeg min overordnede og meddelte at jeg var gravid.
Det var bare noen få måneder siden jeg hadde begynt i firmaet, og jeg hadde ikke fast jobb. Likevel ringte jeg bare noen timer etter at to engler i hvitt hadde kommet med den fantastiske beskjeden; blodprøven viste et positivt resultat, hcg-nivået tilsa at jeg var gravid. Ingen ClearBlue for meg, siden jeg i forbindelse med ivf-behandling utviklet alvorlig overstimulering og måtte tilbringe en uke i sykehussengen mens jeg ventet svar på Det Store Spørsmålet. Sjefen var informert og derfor også forberedt.
I andre enden av telefonen vanket det varme gratulasjoner som jeg vet kom fra hjertet. Jeg fikk også lovnad om at jobben min ville vente på meg uansett hvordan dette gikk. Hvis jeg selv ville. Jeg er henne evig takknemlig for den reaksjonen.
Mange opplever det traurig å komme til sjefen sin med en slik melding. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å kontrollere spontanreaksjonen sin. Alle ledere og personalansvarlige må forholde seg til graviditet. Når man ansetter kvinner i fruktbar alder er graviditet en kalkulert risiko. Det er en helt naturlig ting (i de fleste tilfeller), slekt skal følge slekters gang, og vi trenger flere borgere. Derfor må det aldri skinne igjennom at dette kom ubeleilig selv om det noen ganger gjør det. Sparke og sverte kan man gjøre i enerom.
Ledere må kurses i pokerfjes-teknikk slik at de aldri får en valla-ifølge-yssen-reaksjon når de skal ut i felten. Den eneste riktige responsen er: Så hyggelig for deg - gratulerer! Klarer man ikke være løsningsorientert og genuint oppspilt i øyeblikket, så holder faktisk denne frasen. Lenge!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Helt enig med deg. Jeg kjenner flere som har grudd seg til å fortelle om graviditeten sin på jobben, når det eneste de egentlig vil er å juble. Det er ikke lett når du frykter at andre vil reagere negativt på det. Heldigvis tror jeg faktisk de fleste overordnede vil glede seg sammen med sine ansatte når nye små mennesker er i anmarsj.
Ja, heldigvis er de fleste profesjonelle. Men det forbauser meg hva folk kan få seg til å si.
Og bare sånn for the record - jeg ruger ikke på noen bolle her jeg sitter. På ingen som helst måte. :)
Dette er jo eneste måten å ta imot et sånt budskap på? Gratulere og glede seg med? Det gjorde i hvertfall jeg da jeg satt i den stolen. Utfordringene med en medarbeider som var borte en stund lot seg løse.
Fin blogg du har her! :-)
Godt å høre, jeg tror faktisk ikke det nødvendigvis er mennene som reagerer verst, Goodwill. Dessverre. Og hjertelig velkommen!
I min bedrift er det ingen som seier noko stygt til dei som blir gravide - dei bare får ikkje forlenga vikariatet/engasjementet sitt framover...
Mvh Frk Har-kjempelyst-på-barn-men-veit-ho-mister-jobben-om-det-skjer
-lin, det er ganske vanlig dessverre. Jeg vet om flere i den situasjonen. Spørs om arbeidsgivere kan holde på slik fremover etterhvert som mangelen på arbeidskraft blir mer følbar.
Jeg vet om en solskinnshistorie i forbindelse med jobb og graviditet: En som hadde søkt på jobb, sa på intervjuet at hun var gravid - bare noen uker på vei men likevel. Og hun fikk jobben likevel! Sjefen sa det var fordi hun var godt kvalifisert og ÆRLIG, og ærlighet satte han høyt. Så det finnes noen lyspunkter også:-) Men dessverre er det motsatte mer vanlig.
Legg inn en kommentar