Celebrating an end

Det har skjedd litt på to år. Jeg noterer meg ny bil siden den gang samt at jeg ikke lenger har bleiebarn. Men det er jo bare på overflaten. Det har skjedd mye annet også, og bloggingen har vært en fin ventil. Men jeg fortviler litt. Skrivelysten har dessverre nådd et all time low.

I fjor ble det en omvisning bak scenen. Toårsdagen feires i stillhet; jeg feirer litt vemodig og ydmykt med håp om at jeg snart kommer sterkere tilbake slik at et eventuelt treårsjubileum kan feires med større bravour! (Dessuten; garvede bloggere mener at det hjelper å tyte litt når det røyner på med inspirasjon.)

Her er en toåring fra 1974, forresten.

Fraud!

Dreams

"Da jeg var liten, var jeg ikke så mye med de andre ungene. Du skjønner, jeg stammet så fryktelig. Så jeg satt mest inne foran radioen, jeg. Og drømte en umulig drøm om å jobbe med kringkasting. Radio var stort på den tida. Mange år senere fikk jeg meg jobb innen radio, og det var akkurat slik jeg hadde drømt om. Lurer du på hva jeg er stolt av? Det er jeg stolt av. At jeg tidlig skjønte at det ikke er andre enn deg selv som stopper drømmene dine. At alt er mulig."

Noen møter fester seg bedre enn andre.

What's in a name?

Noen utesteder er mer utsatt for navneskifte enn andre. Stedet der jeg vanket på russekro i sin tid er et eksempel. Club18 het det da. Siden har det stått både Beverly Hills og Quarten på skiltet over døren. Jeg sluttet å følge med etter dess. Det var rånete den gang, og sist jeg tok pulsen på byens uteliv (indirekte, via omtale) hadde ikke klientellet endret seg stort. Siste kreative løsning er altså dette:

Der har du et navn som sier velkommen inn, gitt! Kanskje blir det mer fart i sakene nå? I think not.

Og a propos navn: Hver dag kjører jeg forbi en frisørsalong med et navn som undrer og faktisk irriterer meg litt. Akkurat når det gjelder frisører har jeg forståelse for at selve gesjeften inviterer til ordspill og språklig oppfinnsomhet. Navn som Cött, Luggen, To Sakser, Hårtrollet er jo plausible og ikke helt uvanlige. Men hvis noen kan fortelle meg logikken bak navnet til HÅRTÅPPEN, ville jeg bli veldig takknemlig. Ikke at jeg ikke skjønner ordspillet; hår; på toppen; frisøren ligger i 2. etasje; på en topp, men hva gjør den siste å'en der!?

What's in a name? I disse to tilfellene skjemmer de såpass at jeg ikke ville oppsøkt dem. Ikke sånn helt uten videre.

I love you. If you're perfect *

"Dagens unge", sier du, "der har du en dårlig gjeng.""Dagens foreldre", tenker jeg, "dere er neimen ikke noe bedre."

Maren er en reflektert femtenåring. Dette innlegget traff meg midt i solar plexus, også fordi jeg innså at jeg, mye mer enn å identifisere meg med jentene på femten, nå må putte meg selv i foreldrebåsen. Patetisk, kanskje. Men så fort går faktisk livet.

Maren, du har helt rett. Vi er noen usikre geleklumper av noen foreldre, for dagens 15-åringer presses av en like presset foreldregenerasjon. Foreldre skal også passe inn i et individualistisk samfunn (en umulig og kontradiktorisk oppgave allerede der) der vi selv er 110% ansvarlig for egen lykke. Lykke er den nye religionen, lykke er målet, men hvor diffust er det ikke!?

Du skal sannelig henge i stroppen for å være med til mål: Masternivå er det nye videregående og tjener du dårlig i disse tider, er du nok litt tafatt. Du må for guds skyld amme barna dine, og du må finne den perfekte balansegangen mellom å ha dem i barnehage og ta vare på dem selv. Du må følge opp på skolen, på trening, på speideren. Skikker ikke barna dine seg vel, må du ha trødd feil et sted. Videre har du et ansvar for kroppen din, og du lar deg bare ikke forfalle. 40 er det nye 30, det er unødvendig å gå rundt å se ut som et rynkete skinn. Å være slank (les tynn), ha en godt betalt jobb, pleie sunne relasjoner, holde et pent og lunt hjem, trene jevnlig, pleie det sosiale nettverket, dra på ferier til sexy reisemål, etterutdanning, selvutviklingskurs og og og… Det er selvsagt umulig å ikke komme til kort et sted, men drømmen om det perfekte og om fremtidig lykke driver oss. Driver oss og sluker oss. Det er uunngåelig at barna lett blir trofeer. De er jo produkter av oss, våre valg og våre handlinger?

Og vi måles jo på resultat?

Eller. Vi måler oss selv på resultat? Hadde det hjulpet om vi sluttet å skjele til naboen? Hadde det hjulpet å tenke på barna som noe annet enn miniatyrer av oss selv?

Pendelen i barneoppdragelsen har svingt fra at barn skulle dresseres og disiplineres, synes, ikke høres, via den andre ytterligheten der barn skulle applauderes uansett, via curlingforeldrene til noe Jesper Juul-aktig midt i mellom der barn ikke skal roses for det de gjør, men hvem de er og bli sett og møtt på sine egne premisser. Det høres jo fornuftig ut, men bare fremtidens historieskrivning vil kunne si noe om hvorvidt vi kommer til å lykkes denne gang, og jeg hørte en gang en psykolog som sa at det eneste som er helt sikkert er at hver generasjon klandrer foreldregenerasjonen. Så på sett og vis er du som forelder damned if you do, damned if you don’t og man kan bare gjøre sitt eget beste.

Takk for fin påminnelse, Maren.

* Fritt etter Alanis Morissette's Perfect og inspirert av kommentarfeltet til Maren.

Killing me softly

Det er sikkert ikke så lett å være østlending på Sørlandet. Vandrehistorien vil ha det til at en preben for noen år tilbake sto på Fiskebrygga og ba om "en kilo reker". Ekspeditøren så skrått på mannen med seilerskoene og svarte; - Å. Du mener et kilo ræg? Hvorpå prebensen grøsser og sier til sin fru - Huff, jeg liker ikke disse våte konsonantene...

Hvorom allting er; jeg holdt på å sette påskekaffen i halsen da jeg påskeaften leste portrettet av Janne Formoe i Dagbladets Magasinet. Dessverre finnes det ikke i nettutgaven, og dessverre kastet vi papirutgaven før vi dro hjem igjen, så jeg husker verken navnet på journalisten eller korrekt ordlyd, men jeg husker at Janne ble sitert på følgende:

- Åfyddikadda!

Jeg gremmes. Journalisten begår to ganger i løpet av intervjuet den samme tabben som så mange i hans stand har gjort før - å ta sørlandsdialekten til nye, blaude høyder. Hvis han hadde lyttet til opptageren sin en gang til (og det var ikke som om han på noe vis hadde tidsnød, all den tid intervjuet var ferdigskrevet før vi gikk inn i april og gikk i trykken på tirsdag den 3.), ville han tydelig hørt at Janne sa

- Åfyttikatta!

Det er nemlig ingen som sier [fyddikadda]* på Sørlandet. "Poteter" heter ikke [podeder]; ei heller [bodeder] for den saks skyld. Det er nemlig ikke så enkelt som at ptk blir til bdg. Det skjer nemlig bare under bestemte omstendigheter og aldri i begynnelsen av ord. Eller i slutten. Lett er det ikke, for "krype" blir riktignok til [krybe], mens japaner ikke under noen omstendighet blir [jabaner].

Rådet til aspirerende journalister med hang til skriftlig gjengivelse av sørlandsdialekt: Ta med en opptaker og lytt nøye. Konsultér om nødvendig en innfødt.

A propos; dersom du er en aspirerende stand-up-komiker som skal parodiere en kristiansander muntlig, så sørg for at du er helt sikker på forskjellen mellom rogalandsdialekt og kristiansandsdialekt, ok?

* meget forenklet lydskrift, jeg vet.

parting from an old friend

Jeg konverterer herved fra hotmail til gmail. Beholder den gamle adressen i en overgang, men snart er det slutt, så fint om de som føler seg kallet oppdaterer adresselista.

Snart er det påskeferie, og jeg skal for en gangs skyld til fjells, på nye ski med stålkanter samt oppskrift på kakao med rom fra Anett! På kveldsturen min i går (10.134 skritt for øvrig) tenkte jeg litt på at det var galskap å oppsøke snøen når det er så flott i skjærgården. Men jeg kommer jo hjem igjen.

Fra i morgen blir det sans-internett-tilværelse i fem dager (men svigermor passer huset, så bare glem det, eventuelt blogglesende kjeltringpakk!)

God påske!

Hundeeiere og småbarnsforeldre i ufordragelighet

I dag var vi på tur sammen med flere andre på et nydelig sted i skjærgården. Mens vi leker og spiller ball på en åpen plen, kommer det to par forbi med hver sin hund. I bånd, det skal de ha. Hundene er lekne og bjeffer mot hverandre idet de går forbi. En av ungene i gruppen vår skriker til; hun er tre år og livredd hunder.

Den ene damen snur seg fornærmet til turkameraten og sier; - Sssh - den var vel ikke liten og søt nok, da. Akkurat da slår sønnen min ballen langt forbi hundeeierne, så jeg møter dem igjen når jeg har hentet ballen på avveie. Jenta med hundeskrekk gråter fremdeles sårt mens faren trøstende fjerner henne fra scenariet. Da overhører jeg følgende replikk fra samme dama: - Aaaahrgh - unger som gråter for å oppnå noe, jeg kan bare ikke fordra det!

Jeg benytter herved sjansen til å si noe om hva jeg ikke kan fordra:

- Hundeeiere som sier "h*n vil bare leke!" når hunden hopper opp etter barnevogna/barna/meg.
- Hundeeiere som ikke har hunden i bånd i lysløypa.
- Hundeeiere som ikke har hunden i bånd i lysløypa, og som roper "hold på maten!" når bikkja kommer settende mot en pølsespisende familie.
- Hundeeiere som bedyrer "h*n er ikke farlig" når løshunden kommer mot et vettaskremt barn og ler, uten å unnskylde seg, når samme hunden snapper nistematen til toåringen som sitter i vogna og spiser.

Siden vi først er i gang:

- Hundeeiere som ikke plukker opp dritten etter hunden sin.
- Hundeeiere som bare plukker opp dritten til hunden sin om sommeren - i snø er det av en eller annen grunn ikke så viktig.
- Hundeeiere som plukker opp dritten til hundene sine for så å kaste den sorte posen på bakken igjen.

Og sist, men ikke minst:

- Hundeeiere som ikke har forståelse for at jeg ikke har tenkt å la hunden rundslikke hånda mi for "å hilse på". Jeg forbeholder meg faktisk retten til å synes det er skikkelig grunnleggende ekkelt å la hunder slikke på mennesker punktum.

Har jeg glemt noe nå?