1. Anonymitet. Jeg har vært sporadisk deltakende på diverse nettfora siden 1999. Alltid ett hundre prosent anonym. Jeg har unngått å publisere bilder av meg og mine og alltid vært bevisst på at jeg ikke skal kunne spores opp direkte. Ikke fordi jeg skrev noe jeg ikke kunne stå for, men fordi jeg ikke ønsket å bli gjenkjent og observert. Så gikk det noen år med nettbruk, og det var egentlig befriende uproblematisk å velge en halvanonym bloggtilværelse.
OKL (skal linke når du får deg blogg!) har lest at det er vanlig for arbeidsgivere å google arbeidsøkere samt sjekke om de har blogg(er). Jeg vet ikke hvor vanlig dette er, men jeg synes det hørtes lite konstruktivt ut.
Jeg noterer meg imidlertid at noen av dem som er noen(!) år yngre enn meg har en mer lettvint forhold til det å publisere private opplysninger og bilder på nettet. Det hender jeg tenker - uffda, lillevenn - hvis jeg tilfeldigvis skjener innom en 16-årings pubertile nettdagbok. Når jeg leser mine egne dagboknotater fra 1988, er jeg sannelig glad de ikke kan googles... Det fører meg videre til...
2. Bestandighet. Hvor bestandige er ordene jeg publiserer her? Vil de, for å fortsette i samme gate, kunne googles av barnebarna mine om 70 år? Og vil jeg det?
4 kommentarer:
Helt fra jeg staret å skrive så hatet jeg å vise det frem. Jeg har alltid skrevet for min norsklærer (mange år siden nå) og ingen annen og det er litt sånn med bloggen min også. Da jeg sluttet på vidregående sluttet jeg å skrive fordi norsklæreren var borte, jeg fant noen nye på nettet det siste året:-)
Så jeg forblir anonym og ville føle det ubehagelig om jeg selv ble helt synlig og bloggen transparent, men jeg vet at jeg ville kommet til samme koklusjon som deg etterhvert, at det var gøy...
Jeg forsetter skapbloggingen
Jeg er også svært komfortabel med å blogge inkognito. Ingen jeg kjenner vet at jeg blogger. Jeg vet forøvrig heller ikke om de leser blogger i det hele tatt, men jeg har uansett ikke noe ønske om å bli gjenkjent.
Det slår meg av og til at det er rart, og litt fint, å "snakke med" bloggevenner uten at vi vet hvem hverandre er. Kanskje det er deg som står foran meg i butikk-køen?
Dette er viktig! har selv tenkt masse på det. er nok litt skeptisk av natur, jeg, for min tanker er: selv under dekknavn og diverse dekkoperasjoner har jeg tro på at de vil kunne finne ut hvem du er. derfor har jeg policy ikke å skrive noe som er særs personlig. intet som ikke kan leses av absolutt alle skriver jeg om. man kan aldri vite. og man bør være forsiktig med å utlevere seg med personlige ting. selv har jeg ute et personlig bilde av en kjent venn. tok det faktisk vekk nå. ble litt betenkt. ingen bilder av meg selv, ingen av mine venner.
men ellers er det flere av mine venner som leser den. det er for meg og de som kjenner meg at min blogg er interessant. egentlig ikke for ukjente. så her har jeg gått en annen vei enn deg. dette gjør at streng sensur på hva jeg skriver er en selvfølgelighet.
dukket opp et svar fra en i bar overkropp her en dag. viste seg å være venn av min kjæres bror. he he. gjett om jeg skal fyre?
ellers benevner jeg ingen med navn, slik at ingen skal føle seg utlevert.
slik jeg har valgt å skrive vil det være helt uproblematisk for meg at mine evn barnebarn osv søker siden opp. absolutt. kvier man seg for det, er mitt råd: tenk deg om. nå.
a
PC: Kjempeviktig poeng. Å skrive etter postkort-prinsippet. Jeg har også alltid tenkt slik, selv om man selvfølgelig sparker litt i øst og vest noen ganger.
Othilie: Men ut fra det man skriver (ting man har gjort, steder man har vært) vil det vel ofte være slik at de som kjenner deg lett kan kjenne deg igjen? Er i alle fall viktig å ha i tankene hvis man ikke vil bli sitert.
Surfet for øvrig innom en blogg i går der det hadde oppstått en lei situasjon fordi en av bloggerens bekjente hadde kjent igjen seg selv i et av innleggene. Veldig kjedelig affære (ingen link av hensyn til de impliserte).
Handbag: Jeg fascineres også til stadighet av denne dialogen med fremmede mennesker. Det er kjempeartig.
Annema: Ikke meningen å gjøre deg mer skeptisk enn du er! :) Tror det er viktig å finne sin egen bloggvei.
Og foreløpig tror jeg ikke jeg har noen problemer med å stå for det jeg har skrevet her - selv om 70 år (men man kan jo aldri vite...)
Takk for tankene deres!
Legg inn en kommentar