Autentisitet på film

Her en kveld slumret jeg behagelig under teppet i godstolen til et av mine mange favoritt-radioprogrammer; Mørkets opplevelser i P2. Plutselig går det kaldt nedover ryggen på meg. Lyden av redd barnegråt (jeg er nok blitt veldig vàr på den lyden med årene) slo innover meg, og jeg begynte å høre etter.

Det gjaldt en polsk film hvis navn jeg ikke oppfattet. Jeg dumpet inn i programmet midt under intervjuet av regissøren (hvis navn jeg heller ikke fikk med meg - utfyllende referanser og opplysninger mottas med takk). Jeg satt vantro og lyttet til at mannen fortalte at de hadde brukt barnehjemsbarn mellom fire og seks år som "skuespillere" i filmen for å gi den en ektefølt autentisitet. Når barna i filmen gråter og ser ut til å være redde, så er de faktisk det.

Er dette mulig? Jeg forventer en problematisering av mr Mørkets Opplevelser himself - Einar Guldvog Stålesen. Men nei. Han forteller videre at filmen fikk flere priser under filmfestivalen i Cannes og at den hylles over hele Europa.

Så får jeg besøk og må slå av radioen. Jeg håper jeg gikk glipp av noe viktig.

Jeg har ikke sett filmen, som visstnok omhandler diverse menneskeskjebner som har det til felles at de bor i samme boligkompleks. Det er godt mulig det er en "god film". Jeg vet heller ikke hva slags scener det dreide seg om, men lyden av den barnegråten sitter i, og tanken på at den også var ekte er vanskelig å legge fra seg. Å bruke barnehjemsbarn for å oppnå autentisitet i kunstnerisk øyemed fortoner seg for meg som en form for overgrep. Jeg er faktisk aldri så lite sjokkert.