tirsdag, februar 28, 2006

Taktikk?

Hver gang han ser ting på hjul bekrefter Lille Venn (3) myten om menn som ikke kan gjøre to ting på én gang. Han står som fjetret, og det oppnås ikke kontakt med familiemedlemmet. Mormor og morfar tror han ser dem avgårde med en alvorstung mine. Men det er ikke det. Han studerer faktisk de rullende hjulene. Han var bare to år da han første gang la merke til at bilen vår hadde fått nye hjul (da vi la om til vinterdekk!). Bamsen hans heter "Be-Enn-Ve".

Han må alltid se når bilene skal kjøre ut fra parkeringsplassen, og han er like spent hver gang i disse snøtider
- Tror du 'an sitter fast, mamma?

Med bilinteresse i genene og stor fascinasjon for alt som ruller allerede nå, er det ikke fritt for at jeg har scenarier fra moped-tiden friskt og bekymret i minne allerede nå...

I dag så vi en ung gutt på moped. Øynene til avkommet glitret. Da gutten hadde kjørt og Lille Venn var tilbake i verden igjen, spurte jeg litt bekymret:
- Skal du kjøre moped når du blir stor, da?
Han setter øynene i mine, stryker meg over kinnet, og sier trøstende:
- Neida mamma. Æ ska'kke det.

Puh. Enn så lenge.

mandag, februar 27, 2006

onetime stalker.doc

Det var noe underlig kjent med skikkelsen, og jeg kunne ikke for det. Jeg gikk bak ham lenge. Flere hundre meter. Måtte se hvor han skulle. Vi rundet hjørnet omtrent samtidig. Skohælene mine klikket usømmelig. Han snudde seg ikke, men fortsatte slentrende i samme retning. Uanfektet. Hvorfor snudde han seg ikke?

Hadde han snudd seg, ville han ha smilt spørrende inn i de blå øynene mine og undret seg over denne fremmede som hadde fulgt etter ham. Jeg ville blitt usikker på om jeg hadde tatt feil. Og mumlet ”unnskyld” og snudd. Rødmende. Jeg ville nok ha løpt. Langt bort.

Men han var så nær idet han forsvant. Jeg så ham aldri igjen.

Pandoras eske

Vanskelig å finne ny musikk du liker? Fortvil ikke - det er hjelp å få! Leste om dette nettstedet i Aftenposten i helgen, og det funker virkelig!

Prøv!

Akkurat nå: Alanis Morissette - You oughta know (Acoustic version)

søndag, februar 26, 2006

"Prøv igjen

... og hvis det ikke går, prøv en gang til.", sa mor.

For noen år siden kom det et nesehorn i hus etter en lang periode med cold nesespray turkey. Husker egentlig ikke utfallet (tror ved nærmere ettertanke jeg endte opp med kortisonspray for å få bukt med problemet), men jeg har en eller annen gang mestret teknikken med å få vannet til å renne inn i det ene neseboret og ut av det andre.

Jeg sitter her og manner meg opp til å prøve igjen, men etter to tømte horn, ufrivillige brekninger, 2 dl saltvann i magen, dotter i ørene og akkurat like pottetette bihuler som i utgangspunktet, ser jeg ikke lyst på neste forsøk.

Forfriskende og behagelig nesehygiene my ass! Må jeg krype til Otrivin-korset igjen?

lørdag, februar 25, 2006

Shuffle

Jeg har drukket for mye kaffe. Røverdatter slår an tonen i kveld og det er meme-tid igjen!

1. Slå på Winamp/iTunes med alle sangene på hele dataen i spillelista. (Jeg har 356 sanger på min spilleliste)
2. Sett på shuffle.
3. Skriv ned de tjue første sangene som dukker opp, uansett hvor flaut det enn måtte være.

  • Kent - Glider
  • Suzanne Vega- Songs in red and gray
  • U2 - A man and a woman
  • Kent - Livräddaren
  • DeLillos - Min beibi dro avsted
  • Bright Eyes - First day of my life
  • Pink Floyd - Time
  • The Underwolves - 68 Moves
  • U2 - If God will send his angels
  • Thom Hell - Perfect feeling/My love
  • Kent - Hur jag fick deg att älska mig
  • Keane - Sunshine
  • U2 - Miracle drug
  • Gavin de Graw - (Nice to meet you) Anyway
  • DeLillos - Si'l vous plait
  • Bright Eyes - Road to joy
  • DeLillos - Klasse 1 Comfort
  • DeLillos - Finnes det en kvinne
  • Kent - Elvis
  • Ane Brun og Wendy McNeill - Common bird

Ganske representativ. Egentlig. Men ifølge noen jukser jeg når jeg ikke shuffler biblioteket, så her er de 20 første fra biblioteket på iTunes. Det deler jeg med noen... og her ligger det nærmere 600 sanger.

  • Garbage - Dog new tricks
  • Natalie Cole - The Christmas song
  • Radka Toneff & Steve Dobrogosz - Mystery man
  • Natalie Cole - The little boy that Santa Claus forgot
  • Kent - Innan Allting tar slut
  • DeLillos - Si'l Vous Plait
  • Eva Cassidy - Wade in the water
  • Kent - Glider
  • Dido - Hunter
  • Radiohead - Lucky
  • Oslo Gospel Choir - What child is this
  • Maria Arredondo - Klagesang
  • Bob Atcher/The Dinning Sisters - Christmas Island
  • Martha Wainwright - The maker
  • Pink Floyd - Any color you like
  • Suzanne Vega - (I'll never be your Maggie May)
  • DeLillos - Glemte minner
  • Børre Dalhaug - Roger that
  • Radiohead - Let down
  • Martha Wainwright - Oprah song

Litt flere julesanger der. Og litt blåsemusikk som ikke er representativ for meg, men ikke så galt dette heller!

fredag, februar 24, 2006

Jensen vs Skappel

Jeg er glad det aldri har vært aktuelt å livnære seg av egen kropp eller ansikt. Jeg slipper iallfall å sitte og være ærlig på Skavlan når jeg blir 43. Mye kan sies om Dorthe Skappel, men i går var hun i alle fall nettopp ærlig. Hun satt på nasjonalt tv og fortalte at hun synes det er tøft at alderen begynner å merkes og at hun kanskje merker forfallet sterkere enn mange fordi hun har vært kategorisert som pen hele sitt liv. For første gang i hennes tv-karriere kunne jeg si at jeg forsto henne.

Siv Jensen (eller var det Kristin Halvorsen med Brundtland-stemme? Jeg ser definitivt for lite på tv, for jeg kvapp til i stolen da hun kom inn i studio...) kommer ut som en elefant i et glassmagasin hver gang hun prøver å være ærlig, blid og folkelig. Jeg blir ufrivillig sittende og vri meg i stolen. Og det hjalp ikke at hun satt ved siden av en uforskammet fresh Dorthe som benyttet enhver anledning til å markere sin avstand til FrP ved å være grunnleggende uenig i nesten alt Siv Jensen sa, enten det handlet om nåtidens førtiåringer på byen eller menn med ølmage. Nok et poeng til Skappel, btw. Siv hevdet hårdnakket at dagens førtiåringer ikke ble uglesett på byen slik åttitallets førtiåringer ble det da hun var atten. Hun mente verden hadde forandret seg. Dorthe repliserte tørt at det nok heller var Siv som hadde forandret seg...

Usj - jeg liker det ikke. Men jeg synes faktisk det ble 1-0 til Skappel...

Etterpå sang bl. a. Alejandro Allelujah så en gammel(!) barnehagevikar fikk vann i øynene. På loftet ligger nemlig flere tegninger av Teenage Mutant Ninja Turtles dedisert "Til Alliene - fra Alejandro 6 år". Tiden står ikke stille, nei.


Epiphany

Tilpasse seg.
Innordne seg.
Avfinne seg med.

- Det går ikke lenger, sa hun. Men kanskje. Kanskje ligger noe av svaret i uttrykket å ta til etterretning.


onsdag, februar 22, 2006

Gymnastikk - et case

Barneskolen. De tynne lårene mine var blåmønstret i lysstoffrørbelysningen. Det må ha vært kaldt i gymsalene den gangen. Gym var gøy helt til læreren tok frem de røde og blå plastikkballene som svei som vepsestikk mot lårene når vi spilte kanonball i turndrakt og gymsokker.

Det ble enda litt mindre gøy da vi begynte med stafett. Erteposene skulle over øverste ribbe. Jeg ville ikke klatre, men måtte. Det gikk ikke fort, jeg var livredd, og laget vårt ble sist. Mamma snakket med læreren, og de ble enige om at jeg ikke trengte å klatre til topps i ribbeveggen. Jeg var såre fornøyd med løsningen, helt til læreren dagen etter kalte meg frem til kateteret og hvisket til meg det jeg allerede visste - ikke så lavt at ikke ertekroken på første benk ikke fikk det med seg. Jeg ante mer enn så fliret da jeg gikk og satte meg, blodrød i toppen. Snart visste alle at jeg var redd for ribbeveggen. Heldigvis hadde jeg en bulldozer av en venninne som passet godt på meg.

Barneskoleårene gikk. Ballfølelsen, kroppsbeherskelsen og interessen for fart og høyder utviklet seg ikke særlig. Men jeg levde helt greit med min usportslige personlighet, også i gymtimene.

Dette endret seg brutalt i syvende klasse. Ny skole, blanke ark. Karakterer var kjempespennende! Jeg sitret da jeg for første gang holdt karakterboka mellom hendene. Åh - hvilken skuffelse da jeg åpnet den… Av alle karakterene jeg hadde fått, var det én karakter som lyste mot meg; G’en jeg hadde fått i gym. At alle de andre var M’er var fullstendig underordnet. Jeg gikk sporenstreks til gymlæreren min og forlangte ydmykt å få vite hva som skulle til for å heve gymkarakteren. Med sterkere fysikk, upåklagelig innsats (jeg løp 3000m til jeg spydde) samt sikkert litt goodwill hos læreren på grunn av det strategiske spørsmålet, hevet jeg i alle fall gymkarakteren og hadde M da jeg var ferdig med niende. Den minst like hardt tilkjempede M'en i matte var verdt bare halvparten av gymkarakteren.

På videregående hadde høyden for alvor tatt meg, og jeg ble raskt vervet inn i basketligaen, min manglende ball-dannelse til tross. Innerst inne var jeg fremdeles redd for ballen, så jeg sluttet ganske raskt, men var i gamet så lenge at jeg fikk etablert en sjebelig karakter hos min basket-elskende gymlærer. Coopertest og 3000-meter minnes jeg fremdeles med blodsmak i munnen. Uansett full pott på styrketester – kondisen sto aldri til mer enn maks en firer. Det var uendelig demotiverende.

Så hvem ville trodd at jeg skulle bli avhengig av fysisk aktivitet? Det er i alle fall mer på tross av gymnastikk i norsk skole enn på grunn av denne.


Det hender fremdeles at jeg lurer på om det er meg de mener, når kolleger og andre omtaler meg som sprek eller sporty fordi jeg trener jevnlig, er mye ute og bruker beina og sykkelen flittig. Etter tolv år med labre gymprestasjoner i norsk skole, tar det lang tid før man venner seg til andre sportometre enn karakterer og tester!


Inspirert av innlegget Det helvetes gymfaget på bloggen Spaltet)

tirsdag, februar 21, 2006

Navnet skjemmer ingen - eller?

Ifølge NRK Radio står mange hundre ingeniørstillinger ubemannet i Norge, men kvalifiserte siv. ing.'er som Mohammad, Salim og Ali får ikke jobbene, angivelig på grunn av sitt fremmedklingende navn. Det er nesten vanskelig for meg å tro at vi ikke er kommet lenger.

Jeg skal ikke gå nærmer inn på problemstillingen, men la oss gå i oss selv - er det sant at navnet ikke skjemmer noen?

Det finnes nok noen som kanskje bør revurdere sin e-postadresse når de kontakter en potensiell arbeidsgiver. Når du presenterer deg som pornking@, pussycatty@, xuser@, blondbabe@, sexybitch@, sjokoladepiken@ eller smukkas@*, spiller det ingen rolle hva slags hudfarge eller tittel du har - e-postadressen din skriker!

Andre spennende navnskilt:

yepnope@
svensken@
fotsopp@
ingenledigadresse@
druedrue@

* Hah - der tenker jeg Statcounteren fikk "mat"!

søndag, februar 19, 2006

Curling-hurling-schmurling



Steiner kysses, tynt og tykt, guarder slås ut og kostebrølingen antar nye decibelnivåer. Jo, curling er moro (og takk for nett-tv i disse OL-tider - jeg er ikke til å kjenne igjen her jeg sitter med OL-studio i ett vindu og bloggen i det andre...) Herlig upretensiøst og likevel seriøst og ikke så aller verst publikumsvennlig. Trulsen har med seg tre småpene, mørke, tynnhårede musketerer som jeg ikke for alt i verden ser forskjell på. Men at Trulsen er kongen levnet han ingen tvil om etter dagens kamp.

Curlingsesongen sammenfaller stadig med sesongen for hurling. Her i heimen blir det etter alle solemerker kick off for denne sportsgrenen i natt. Konkurranseprinsippet er enkelt: Hvem når ramma først... (spesielt spennende i hushold med kun ett toalett!)

Det begynte med feber. Nå er det tarmtottene som hyler. Have mercy...

La oss heie på USA og tygge salte kjeks!

lørdag, februar 18, 2006

mardröm.doc

Novembernatt. Jeg ser deg der ute. Det er hav. Det er sorte bølger og hvite tenner. Det er skarpe klør og måkeskrik. Og du ser på meg uten å se meg. Du er langt borte. I brystet sprenger savnet.

Jeg snur meg motvillig, trekkes tilbake i natten. Drar kulda inn i lungene og fryser langt nede i tærne. Til min forbauselse ser jeg at jeg er barbent. Pussig, for steinene og grusen fester seg ikke til fotsålene. Jeg går og går. Bak meg; mørke skygger i bevegelse.

Nå får bena mine hastverk. Det er som om de enser noe hodet ikke registrerer. Jeg kjenner meg så usigelig sliten. Bena overstyrer hodet og steger av gårde – fortere – fortere! Oksygenopptaket går for sakte og tårene renner, men jeg vet; Jeg må stole på bena mine, henge med til de bringer meg dit hvor jeg kan være trygg.

***

Jeg hiver etter pusten idet jeg våkner. Tårene renner fremdeles og jeg er iskald. Dynen ligger på gulvet, og det tar noen dager før følelsen er ute av kroppen.

torsdag, februar 16, 2006

What you miss...

Vi holder egentlig på med forberedelsene til vår felles bursdagsfest. Nå står vi skulder ved skulder ved kjøkkenvinduet. Ser ut på småjentene som hopper strikk på gårdsplassen. To gange femten år og forelsket i samme gutt. Tårene står i øynene på oss begge da den utkårede legger armen om den ulykkelige og sier, foraktelig:

- Se på dem. De hopper strikk. De vet sannelig ikke mye om livet…

Jeg har aldri følt meg så gammel.


Fire år senere setter vi kursen sammen ut av Norge, bort fra alt. Plutselig ser vi oss selv utenfra, og vi sier til hverandre, ekstatisk:

- Nitten år. En-ni. En ni! Hele livet foran oss! Vi kan gjøre hva vi vil!

Jeg har aldri vært så ung.

tirsdag, februar 14, 2006

(En alternativ Valentine-markering)

My funny valentine
Sweet comic valentine
You make me smile with my heart
Your looks are laughable, unphotographable
Yet you're my favorite work of art

Is your figure less than greek
Is your mouth a little bit weak
When you open it to speak, are you smart?

Don't change you hair for me
Not if you care for me
Stay little valentine stay
Each day is valentine's
Each day is valentine's day

Men hvem synger den best?

Jeg er sikkert den eneste i hele verden som holder en sentimental knapp på Michelle Pfeiffers(!) versjon fra The Fabulous Baker Boys.

søndag, februar 12, 2006

En blomst




... fordi man fortjener det.

Gratulerer med morsdagen, liksom.

lørdag, februar 11, 2006

Status lørdag


Soloppgang på snart kongelig sted. Frokost med gjester. Lek i snø. Mating av ender ved islagt havbukt. Bursdagsselskap. Konsert med Lisa og overnatting hos besteforeldre.

Legg til en treningsøkt og en hyggelig middagsinvitasjon, og vips - en bonusvinterdag for både store og små.

tirsdag, februar 07, 2006

Liker vi det?

(My first Valentine. Boston, 1992)


Jenna på seks kommer løpende hjem fra skolen. Hun klarer nesten ikke å holde seg fra å rope idet hun ser meg i oppkjørselen. Den litt for store sekken danser en vill dans på ryggen hennes mens hun styrter mot meg på pipestilkbein i sjokkrosa tights: - Alliene, alliene! Look at theese! Hun holder frem minst femten kort i fargerik kartong. – Almost all my classmates gave me a card today! Like bak Jenna lusker broren Drew. En vakker, mørk, populær amerikansk middelskolegutt på tolv. Også han holder en bunke kort i hendene. Med et sjeldent fåret smil snubler han opp trappa til huset, mens nesen hans skraper mot de lyserosa, hånddekorerte kortene – med jenteskrift…

Jeg smiler litt fremmedgjort, for selv om jeg har fått med meg at 14. februar er Valentines Day, har jeg helt tydelig ikke helt skjønt rekkevidden av denne tradisjonen. Jeg hadde sett for meg at dette handlet om ungdom/voksne som skrev kort og overrakte gaver til den de var glad i? Hallmark-høytidene brer om seg, hadde jeg tenkt.


Ved kjøkkenbordet, mens hun slurper i seg Lucky Charms med lyserød melk som har ekstremt lang holdbarhet, forteller Jenna om en av klassekameratene som bare fikk to kort. De andre fikk mange. -
It serves him right, though. He is loud and rude and he never minds Mrs. Anderson. I wish he wasn’t in my class.

~

søndag, februar 05, 2006

Hvis noen skulle være i tvil om mitt ståsted!

Dette er mildt sagt besynderlig. Som en kommentar til den pågående aksjonen og diskusjonen rundt karikaturene i Magazinet og Jyllandsposten, postet jeg lørdag en due. Kun dette. Ingenting annet.

I dag er den borte. Jeg har ikke fjernet den. Den er borte fra innleggslista mi. Men et sted i cyberspace lever den altså sitt eget liv (jf link lenger oppe). Er det noen som har opplevd å miste publiserte innlegg på blogger tidligere? Eller noen som kan komme med opplysende informasjon?

Som om jeg ikke er skremt nok av dette her fra før...

Her er den. Og jeg sier som Røverdatter:


LA STÅ!



onsdag, februar 01, 2006

Gode miner til slett spill?

Ikke denne damen. Ikke i dag.

Jeg er vanligvis en god taper. En eksepsjonelt flink taper, faktisk. Men i dag er jeg lynings. Ja. Lynings. I motsetning til andre sinte mennesker (som helt sikkert er blide igjen for lengst) vet jeg svært godt hvorfor. (Men jeg vil ikke bli dooced heller.)

Jeg blir hjemme under OL. Men det er ikke fordi jeg fortjener det.