Det var noe underlig kjent med skikkelsen, og jeg kunne ikke for det. Jeg gikk bak ham lenge. Flere hundre meter. Måtte se hvor han skulle. Vi rundet hjørnet omtrent samtidig. Skohælene mine klikket usømmelig. Han snudde seg ikke, men fortsatte slentrende i samme retning. Uanfektet. Hvorfor snudde han seg ikke?
Hadde han snudd seg, ville han ha smilt spørrende inn i de blå øynene mine og undret seg over denne fremmede som hadde fulgt etter ham. Jeg ville blitt usikker på om jeg hadde tatt feil. Og mumlet ”unnskyld” og snudd. Rødmende. Jeg ville nok ha løpt. Langt bort.
Men han var så nær idet han forsvant. Jeg så ham aldri igjen.
mandag, februar 27, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Er glad jeg fant bloggen din (via Kristiane.org), du skriver så godt!
Unni - tusen takk for hyggelig tilbakemelding, og velkommen!
Hmmm.. Denne minnet meg om min venninne Maries "..Nära och så långt ifrån..".
Men jeg tenker; det var vel flere mulige utfall? Han kunne jo ha invitert på en kaffe...og/eller en dans?
håper så at dette er reelt. det ville vært fantastisk!
en glede å lese en snødag!
Earlgrey: Burde man vite hvem Marie er? Nysgjerrig.
Det var kanskje flere mulige utfall. Kaffe hadde vært fint, så kaldt som det var den dagen. Jeg danser bare helt unntaksvis med fremmede. Men jeg tok altså ikke høyde for slike vendinger. Den gangen. ;)
AnneMa: Gjør det egentlig noen forskjell om dette er sant, halvsant eller rent oppspinn? Sånn for deg på en snødag, mener jeg? ;)
nei strengt tatt gjør det ikke det? men det sier mye om deg!
og det har jo noe å si for meg. det ville liksom i så fall vært en ny fantastisk side ved deg som jeg plutselig fikk del i. og det er jo nok til å overse vinteren for en stund - og bare sitte å smile :)
...stilleste vann har dypest grunn, du vet...
;)
Legg inn en kommentar