onsdag, februar 22, 2006

Gymnastikk - et case

Barneskolen. De tynne lårene mine var blåmønstret i lysstoffrørbelysningen. Det må ha vært kaldt i gymsalene den gangen. Gym var gøy helt til læreren tok frem de røde og blå plastikkballene som svei som vepsestikk mot lårene når vi spilte kanonball i turndrakt og gymsokker.

Det ble enda litt mindre gøy da vi begynte med stafett. Erteposene skulle over øverste ribbe. Jeg ville ikke klatre, men måtte. Det gikk ikke fort, jeg var livredd, og laget vårt ble sist. Mamma snakket med læreren, og de ble enige om at jeg ikke trengte å klatre til topps i ribbeveggen. Jeg var såre fornøyd med løsningen, helt til læreren dagen etter kalte meg frem til kateteret og hvisket til meg det jeg allerede visste - ikke så lavt at ikke ertekroken på første benk ikke fikk det med seg. Jeg ante mer enn så fliret da jeg gikk og satte meg, blodrød i toppen. Snart visste alle at jeg var redd for ribbeveggen. Heldigvis hadde jeg en bulldozer av en venninne som passet godt på meg.

Barneskoleårene gikk. Ballfølelsen, kroppsbeherskelsen og interessen for fart og høyder utviklet seg ikke særlig. Men jeg levde helt greit med min usportslige personlighet, også i gymtimene.

Dette endret seg brutalt i syvende klasse. Ny skole, blanke ark. Karakterer var kjempespennende! Jeg sitret da jeg for første gang holdt karakterboka mellom hendene. Åh - hvilken skuffelse da jeg åpnet den… Av alle karakterene jeg hadde fått, var det én karakter som lyste mot meg; G’en jeg hadde fått i gym. At alle de andre var M’er var fullstendig underordnet. Jeg gikk sporenstreks til gymlæreren min og forlangte ydmykt å få vite hva som skulle til for å heve gymkarakteren. Med sterkere fysikk, upåklagelig innsats (jeg løp 3000m til jeg spydde) samt sikkert litt goodwill hos læreren på grunn av det strategiske spørsmålet, hevet jeg i alle fall gymkarakteren og hadde M da jeg var ferdig med niende. Den minst like hardt tilkjempede M'en i matte var verdt bare halvparten av gymkarakteren.

På videregående hadde høyden for alvor tatt meg, og jeg ble raskt vervet inn i basketligaen, min manglende ball-dannelse til tross. Innerst inne var jeg fremdeles redd for ballen, så jeg sluttet ganske raskt, men var i gamet så lenge at jeg fikk etablert en sjebelig karakter hos min basket-elskende gymlærer. Coopertest og 3000-meter minnes jeg fremdeles med blodsmak i munnen. Uansett full pott på styrketester – kondisen sto aldri til mer enn maks en firer. Det var uendelig demotiverende.

Så hvem ville trodd at jeg skulle bli avhengig av fysisk aktivitet? Det er i alle fall mer på tross av gymnastikk i norsk skole enn på grunn av denne.


Det hender fremdeles at jeg lurer på om det er meg de mener, når kolleger og andre omtaler meg som sprek eller sporty fordi jeg trener jevnlig, er mye ute og bruker beina og sykkelen flittig. Etter tolv år med labre gymprestasjoner i norsk skole, tar det lang tid før man venner seg til andre sportometre enn karakterer og tester!


Inspirert av innlegget Det helvetes gymfaget på bloggen Spaltet)

22 kommentarer:

EarlGrey sa...

Noen ganger lurer jeg på om noen av de merkelige øvelsene i gym-timene (kasser og hester og bommer og desslike) gjorde det samme med interessen for fysisk utfoldelse som blokkfløyta gjorde med den eventuelle musikkinteressen..

Hvor mange har ikke sverget på aldri å røre et instrument etter å ha kjempet en hard kamp (og tapt) for det disharmoniske og komplett foræderiske plastrøret?

Når jeg kikker meg rundt i musikkrommet på skolen til datteren min i dag ser jeg heldigvis både gitarer, xylofoner og diverse keyboardaktige greier. Jeg håper det har gått samme veien med gymtimene også.

Fint og gjenkjennelig skrevet Alliene!

Grubleline sa...

Dårlig råd i skolene er nok en stor del av grunnen.
Ja, er nok mange som kan kjenne seg igjen her.
Nok en gang glad jeg ikke er lærer lenger - verdens mest utskjelte yrke :-)

alliene sa...

EarlGrey - blokkfløyta var ikke på langt nær så traumatisk for min del, men det kommer vel neppe som noen stor overraskelse! ;) Man hadde da gått musikkbarnehage og traktert både kastanjetter, rytmepinner, maracas og triangler i lang tid før skolestart!

Grubeline - jeg har også jobbet som lærer, men dette innlegget handlet mer om gymfaget som sådan enn om dårlige lærere.

AnneMa sa...

hahahah det hadde jeg aldri trodd! verken at du slet med gymprestasjoner generelt eller at du var redd for ribbeveggen spesielt! håper som earlgrey at mye har skjedd. i dag er jeg nemlig av den oppfatning at gym og og mat og helse-faget, som det nå skal hete, er av skolens viktigste bidrag. forferdelig synd hvis det enda er slik at resultat blir belønnet men ikke innsats.

men her har jeg en diskusjon med meg selv. jeg mener at innsats bør belønnes høyt i gym. men hva med dem som er fryktelig flinke i idrett, men sliter med de "faglig" tunge fagene. de får ikke kred for innsats i matte etc. er det da rettferdig at dem som har dårlige prestasjoner i idrett skal belønnes for sin insats? har man ikke da undervurdert evnene/talentene på dette området?

alliene sa...

AnneMa - mitt subjektive forslag er å fjerne gymkarakteren og basere seg på en bestått/ikke bestått-modell, der innsatsen definitivt blir et kriterium. Det går ikke an å gjøre det samme i teoretiske fag. Jeg synes det er stor forskjell på matte og gym - og jeg slet i begge fag.

Trøstende at du ikke hadde trodd dette, AnneMa! :)

Anonym sa...

Jeg er veldig uenig i at gym er mindre viktige enn andre fag, og mener at en i gym skal få karakter. Gym er det eneste faget man kan belønne innsats uten at man kan se fremgang. Jeg er ikke for å rangere noen talenter foran andre.

Men jeg mener at gymtimene bør kunne tilrettelegges den enkeltes behov på en mye bedre måte enn tilfelle er i dag. Fysisk aktivitet er nøkkelen til et sunt liv, og et sunt liv er et godt liv;)

sterke meninger her:)

OKL

alliene sa...

Jeg er enig i alt du sier OKL, bortsett fra at faget skal karaktersettes. Når faget er så viktig og danner grunnlag for hvordan man utøver fysisk aktivitet senere i livet, bør det etter min mening ikke ødelegges av den demotivasjonsfaktoren karakterer fort blir. Faget bør være mer lystbetont og mindre kravbelagt. Lavere terskel, rett og slett. (Men du og jeg sitter nok på hver vår tue med våre svært forskjellige gym-erfaringer, OKL... :)

Matte og gym er like viktige som fag (mulig jeg kunne misforstås der), men jeg synes de krever forskjellig undervisnings- og tilbakemeldingsmodell.

Ragnhild sa...

Jeg kjenner at jeg blir litt glad når jeg skjønner at det er flere enn meg som hatet gym inderlig på grunnskolen - og så er det egentlig utrolig trist at såpass mange har fått dårlige assossiasjoner til fysisk aktivitet på grunn av gymtimene på skolen.

Faren min uttalte at den dagen han hadde den siste gymtimen, var den aller lykkeligste dagen han hadde opplevd. Det var inntil han så blikket som kona sendte ham, da måtte han moderere seg og si at det var ganske fint den dagen de giftet seg også :-D

AnneMa sa...

:)
jeg må si meg enig med deg, OKL, at ikke talenter bør rangeres. Men samtidig tror jeg på Allienes tilrettelegging til hvert enkelt fag. Men er det ikke like ille å være en taper i matte som en taper i gym? eller norsk for den slags skyld? Bør vi ikke like godt avvile hele karaktersystemet og innføre et vurderingsbasert system? hvorfor inndele elever i en seksdelt skala, når vi har mulighet til å være mer nyansert enn det?

Grubleline sa...

Tilretteleggeing i hvert enkelt fag finnes i stor grad i dag. Vanskelig å finne enighet i dette, og selv om man bør se på f eks matte og gym som likeverdig fag, er det nok forskjellige erfaringer og synspunkt på akkurat dette som styrer hva vi mener.
Det er i alle fall en sannhet at mange som ikke er sterke i de teoretiske fagene har en mulighet til å oppnå gode resultater i fag som gym, og det bør man ikke underkjenne viktigheten av.
Jeg tror generelt at man bør prøve å vurdere alle fag på samme måte - så vanskelig det enn kan være - men hvorvidt det bør være ved hjelp av karakterer er en annen sak.

Anonym sa...

Gode karakterer til de som er flinke i gym og dårlige karakterer til de som er dårlige i gym.
Alt annet er og blir urettferdig..

Innsats kan man vise i alle andre fag også uten å strekke til. Så lenge man ikke legger vekt på innsats i matte, skulle man heller ikke gjøre det i gym!!
Eller kanskje bedre: så lenge man legger vekt på innsats i gym, skulle man også legge vekt på innsats i matte..

AL

alliene sa...

AL og OKL - ok det argumentet er greit hvis det også innebærer god karakter til de som er flinke i kystliv/friluftsliv/korsang/musikalprosjekt (fag som i dag er uten karakterer og vurderes med bestått/ikke bestått) og dårlig karakter til de som synger falskt, ikke kan fyre opp et bål, ikke kan bladsynge eller rett og slett er dårlige skuespillere.

Poenget mitt er at vi allerede har en alternativ vurderingsmodell ved siden av karakterer, nemlig bestått/ikke bestått. Min (ja, subjektive) mening er at denne ville gjøre seg godt i gymfaget også! Og derom kan vi gjerne strides! :)

Men som jeg skrev hos Tonje - dersom skolen blir bra nok, trenger vi kanskje ikke karakterer i noen fag! :)

AnneMa sa...

heller mer mot det siste; annen vurdering i stede for snever båssetting som karaktersystemet jo er. hva med å innføre opptakssamtaler og motivasjonsnotat som del av søknader til høyskoler og universitet som i DK? men skulle vi holde på karaktersystemet så mener jeg at gym bør likestilles med matte, norsk osv, ikke med valgfag som kystliv, korsang osv. gym er et av de mest grunnleggende fagene og jeg mener dets posisjon bør styrkes i skolen. mer timer, bedre undervisning.

har steiner`n noe vi burde lære?

Anonym sa...

Dette er gøy. Kanskje den karakterløse skole, lik den modellen de har på steinerskolen kan være bra. Det samme kan et mer nyansert karaktersystem lik modellen i danmark med karakterer fra 1-13 være. Men om man vil det eller ei vil det ligge en vurdering til grunn. Og jo mer man glir over til en subjektiv skriftlig vurdering av hver enkelt elev kan man muligens stå i fare for at trynefaktoren kan bli vel sterk? En objektiv skriftlig vurdering ser på som umulig...

Uansett karakter eller ikke i gym. Jeg mener det bør være en time gym om dagen. Kroppen er ikke skapt for å sitte stille en hel dag. Vi har aldri hatt så mange livsstils plager som vi har i dag. Kroppene må beveges. Men hvordan? Det bør være opp til den enkelte;)

OKL

alliene sa...

Mye kan sies om steinerpedagogikk (og dere kan nok si mye mer enn meg, AnneMa og OKL:), men jeg har sansen for akkurat den biten.

Og OKL - blir det en time gym om dagen, blir det enda viktigere å senke terskelen og minske prestasjonspresset. En time fysisk aktivitet om dagen er for øvrig en super idé, men fyll den for all del ikke med flere kasseøvelser, mer tidtagning og lengdemåling! Hva med en tur?

Ragnhild: det er alltid godt å vite at man ikke er alene! :)

mikkeline sa...

Selv var jeg flink i matte, og hadde dermed laber innsats, men dårlig og livredd for gymmen - noe jeg kompenserte med god innsats.

På videregående fikk jeg derfor samme karakter i begge fag. I ettertid må jeg erkjenne at systemet favoriserte sånne som meg, og var tvers igjennom urettferdig. Laber innsats i gym ville gitt dårlig karakter - uansett atletisk legning. God innsats i matte kan aldri hjelpe deg til bedre karakterer hvis den ikke bidrar til at du klarer regnestykkene noe bedre.

Likevel er jeg tilhenger av karakterer - men synes de bør fastsettes etter samme kriterier i alle fag.

Anonym sa...

Helt suverent med en gåtur. Man trenger ikke hoppe bukk eller danse med rockering for at det skal være gym. Ei heller klatre i ribbeveggen eller balansere på benkene. Jeg mener at det viktigste er at man er fysisk aktiv, hvordan er underordnet..

Viss jeg hadde vært i en posisjon der jeg hadde ansvaret for mange ansattes resultat ville jeg umiddelbart oppfordret de alle til fysisk aktivitet i arbeidstida. Tror det ville hjulpet på trivsel, humør, sykefravær og ikke minst; jeg tror bedriften ville gått bedre!

okl

AnneMa sa...

på hvilken måte skiller skriftlig vurdering seg fra karaktervurdering når det gjelder objektivitet/subjektivitet, OKL?

Unni sa...

Åååh, dette vekket minner, dog ikke særlig gode! Som jeg grudde meg hver gang det skulle velges lag i ballspill. Jeg visste jeg ville bli valgt blant de siste, og den duknakkede følelsen sitter i meg hvis jeg kjenner etter. Alltid var det den "flinkeste" som fikk velge lag (som også som regel var blant de mest populære). Er det slik fortsatt? Håper ikke det. Jeg jogget i hvert fall milevis for å slippe ballspill...

alliene sa...

Mikkeline - velkommen hit! Dette er tydeligvis et emne som engasjerer og som mange har mye erfaring med.

Unni - jeg var heldig, i vår klasse var de flinkeste i ballspill også de mest sympatiske, så de forbarmet seg over oss dødelige. Og velkommen hit du også!

OKL - du får gjøre en innsats der du er da... ;) Jeg er helt sikker på at du har rett. Men hvordan skal det gå med Norge når mødre får 2 års permisjon, vi skal jobbe 6-timersdager og trene i arbeidstiden?!

Andreas sa...

Jeg kommer litt sent inn i dansen her, det skjønner jeg, men jeg må bare si meg hjertens enig med Alliene her. Karakterer er ikke et must.

Det er lett å si at siden det er karakter i matte, må det være det i gym også, men det virker som om det skal være slik fordi det skal være rettferdig - og er det virkelig slik at gym kan puttes i vektskålen på motsatt side av gym, automatisk?

Man trenger ikke å ta mange kveldkurs i pedagogikk for å forstå at å bruke vurdering (karaktergivning) som straff ikke er noe særlig.

Dette er subjektivt: Vurdering fungerer best om det er ros.

Anonym sa...

Vurdering kan ha mange hensikter. Snevert å se på vurdering som straff..... Vurdering kan brukes både i positiv og negativ forstand, men vurdering har dessverre blitt tolket til å være negativt ladet. Det er i beste fall en grov missforståelse....