Behind the scenes

Jubileumspost for spesielt interesserte

Bakgrunn
For ganske nøyaktig ett år siden begynte mitt personlige teksteksperiment. Jeg ble oppmerksom på bloggefenomenet via avisartikler. Nerdegreie? Tenåringsaktivitet? tenkte jeg, helt til jeg fikk en link til den aller første bloggen jeg leste. Jeg husker kikkerfølelsen da jeg første gang bladde meg gjennom noen av postene. Kan jeg lese dette da? Selv det å klikke på linkene i bloggrollen føltes som en invasjon. Men jeg ble fort svært fascinert og nysgjerrig, og etter å ha sneket meg rundt i bloggelandskapet en stund som anonym og ukommenterende leser, bestemte jeg meg for å opprette en blogg selv.

Semi-anonym blogger.com-blogger
Jeg valgte en ikke-googlebar identitet som blogger. Kanskje ville jeg valgt et annet nick i dag. Blogger.com ble valgt fordi det var det første og beste ”verktøyet” jeg fant. Og jeg har for så vidt ikke angret, selv om jeg gjerne skulle hatt mulighet til å kategorisere postene på en enkel måte.

Ord og Ingenting
Navnet var ikke gjennomtenkt, snarere en work-in-progress-tittel. Og undertittelen min er fremdeles - et hverdagseksperiment. Jeg vet fremdeles ikke hva bloggen skal bli når den blir stor.

Hvorfor? Hva?
Først og fremst opprettet jeg bloggen ut fra et (nok et) dokumentasjonsbehov og for å teste skriveformen. Det var spennende å se ordene mine fra en ny vinkel. Publisert. Og det ble gøy med tilbakemeldinger. Det er ikke koketteri å si at jeg skrev for meg selv i børjan. Men det ga fort et kick å se at andre leste det man skrev. At en håndfull trofaste leser fulgte med og viste interesse for å bli kjent med mitt skrivende jeg, ble også en motivasjon.

Innholdet i bloggen er i stor grad personlig, men forhåpentligvis ikke privat selv om interne unntaksposter har forekommet. I august opprettet jeg sidebloggen Flere ord og mer ingenting som er en bok/filmlogg - mest for å holde regnskap med det jeg leser og ser.


Leserne
Jeg vet ikke når jeg oppfattet at jeg hadde lesere eller når de kom, men det var en liten oi!-følelse. Jeg innviet nemlig kun en person i prosjektet ved oppstart. Via Imperfektum.net (R.I.P - eller?) fikk jeg imidlertid en håndfull hygglige brukere av kommentarfeltene. Etter hvert har også noen få venner og familiemedlemmer fått adressen til bloggen. Jeg har egentlig ikke hatt noe forhold til den ansiktsløse bloggleseren som kjenner meg, så jeg kvapp litt da en av Bloggvilles rivaliserende dronninger rettet sin pekefinger mot nettopp denne leserskaren i sin jubileumspost her forleden: "Å lese bloggen til noen du kjenner uten å gi lyd fra seg, er omtrent som om du hadde gått forbi på gata uten å hilse," sa hun. Dersom jeg skulle ha kjente lesere, så ta det med ro, jeg bærer ikke nag. Men en tilkjennegivelse i kommentarfelt eller pr e-post er veldig hyggelig!

Veien videre
Fra tid til annen har jeg vært innom tanken på å legge ned hele prosjektet for eventuelt heller å skape en ny og mer konsekvent stemme et annet sted. Men jeg tror ikke det kommer til å skje. Jeg har et usentimentalt forhold til tekst, men ikke til denne bloggen, så jeg trøster meg med at mange av de bloggene jeg finner svært leseverdige er bestandige, ærlige og personlige. Kvasse penner er flott, men min er nok rund, både på nett og ellers. Det er noe med å ta konsekvensen av nettopp det. Det ligger ikke for meg å være politisk, forkynnende eller spissformulert. Jeg er en ambisjonsløs blogger og pisser nok dermed i drikkevannet til de som har store forventninger til bloggmediet. Dere får ha meg unnskyldt, men jeg tror det er plass til oss alle.

Jeg gyver i alle fall løs på år nummer to - uten mål og retning - forhåpentligvis med en liten nerve likevel.