Winter mode

Det har jo sluttet å snø og begynt å regne, men i en hverdag som er preget av stengte barnehager, ukjørbare stikkveier og kubikkvis med sørpe er det lite å blogge hjem om.

Men jeg har da lest litt siden sist. Og sett film

For eksempel Notes on a Scandal. Dette var en film jeg ikke hadde hørt annet om enn at den hadde fått femmere og seksere over hele fjøla. Samt at Cate Blanchett og Judi Dench hadde hovedrollene. Og det er i seg selv tre meget gode grunner til å trosse vær og føre for å komme seg på kino.

Sheba (Blanchett) er den relativt unge lærerinnen som tas under vingene til den mye eldre og mer rutinerte Bar (Dench). De to utvikler et slags venninneforhold, et forhold som antar nye dimensjoner når det kommer frem at Sheba har innledet et uanstendig forhold til en av sine elever. Bar har sin egen agenda og fanger Sheba i et nett av forpliktelser og takknemlighetsgjeld i bytte mot at historien ikke går videre til til skolens ledelse.

Det hele ender uunngåelig i et ragnarok der alt kommer for en dag og Bars intensjoner trer frem i sin gru. Det er en voldsom historie om sjalusi, makt(mis)bruk og ensomhet. Men blir man så forkvaklet av mangel på intimitet eller er dette et spesielt kasus?

Det er to sterke historier som skildres parallelt her. Så sterke at det for meg ble litt vanskelig å holde balansen og fokuset. Men skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på. Og Cate Blanchett er nydelig, på sitt helt særegne vis.

I dag gikk turen til kinosalen igjen. Denne gangen med to barn og popcorn. Elias og Kongeskipet var en hit for de små. Og jammen koste jeg meg ikke så galt selv heller.

... --- ...

Jovisst er det synd på oss stakkars sørlendinger som drukner i snø, ikke kan kjøre verken Bussen eller Arendalsbanen og blir anbefalt å holde oss inne i dag. Jovisst hater jeg dette været, og jeg blir provosert og oppgitt over vogntogførere og arbeidsgiverne deres som slipper løs livsfarlige, kjettingløse doninger på snødekte sørlandsveier.

Men når samferdselsminister Liv Signe Navarsete figurerer med Vegvesenet-hjelm på førstesiden i lokalavisa og kommer med en politisk beklagelse, og man på kommentarplass i samme avis (i går) snakker om en "Hvit tsunami", synes jeg dette blåses helt ut av proporsjoner.

På den annen side - når den største pengemaskinen i landsdelen på en lørdag bestemmer seg for å tømme lokalene og stenge - da rår i alle fall værgudene over markedskreftene for en stakket gangs skyld!

(Tilsynelatende i alle fall. Det kan jo hende de bare hadde tyve "gjester" i dag...)

Hibernate me!

Jeg sier som jeg alltid har sagt; snøen er best når den kommer ferdig måket...

I dag er jeg den eneste som har kommet meg på jobb. Bare fordi jeg bor på "rett" side av byen. Det hadde imidlertid ikke vært meg imot å sitte under pleddet med en stor kopp varm kakao og en god bok akkurat i dag.

Huttemegtu. Og tiddelibom.

V.I.P.-feet - who knew?

De siste fire dagene - kort oppsummert:

V.I.P-føtter er gladere enn andre føtter og trenger ikke bekymre seg over neglsprett. Ikke i det hele tatt. Dessuten kan temperaturen stige drastisk på tre dager (fra minus 28 til minus 6), og alle forberedelser kan fort bli bortkastet. Note to self: Don't worry - be happy.

På afterski er det varmt. Spesielt med to lag ull.

Og man kan være skikkelig sliten på mandag selv om man har lagt seg før 01.00 hver natt.

Og til slutt - ikke ring sladrebladene - men her er et bilde av Supermario og myself - tatt like etter vinnerløpet lørdag ettermiddag. (Fotografen - en helt ukjent executive - var dessverre litt ustø på hånda...)

Cold feet

I anledning årets vinterevent, har jeg etter mye om og men gått til innkjøp av nye vintersko. Mine gamle Crispi virker ikke i "kulliser", og nye sko har lenge vært påkrevd. Men nå har jeg fått ... kalde føtter. Allerede før skoene er prøvd i snøen. Ryktet forteller nemlig at jeg har gått glipp av noen velfungerende og svært rimelige knock-offs av verdens varmeste sko da jeg var en lyntur på Obs! for å kjøpe skipakke til de håpefulle før helgen. Jeg har to ettermiddager på å komme meg ut dit igjen, og det slurer.

Obs!, Sparkjøp, PriceClub - jeg grøsser rett og slett. Mitt fordomsfulle alter ego tenker white trash trailer park. Men det er da noe unaturlig med melk og motorsykkel, toalettseter og hobbyplater, garn og lycrakjolerunder samme tak og gjennom samme kasse? Jeg griner i alle fall fisefint på nesen og kjenner protesten i kroppen som tålmodighetsberøvelse og en helt fysisk og plagsom kløe. På den annen side lokker alltids et godt kjøp.

Tips i saken mottas med takk, for ærlig talt; finnes det virkelig noe skotøy som kan holde kulda ute når en frysepinne - vi snakker ekstremkasus - skal stå og se på slalom for menn en hel dag?

Kudos

Det er mangt å si om kleskjeden Bik Bok. I tillegg til at de har mye jalla tøy der, irriterer det meg grenseløst at jeg, som er en normal størrelse 38/40, mister blodomløpet i beina av en bukse i str XL fra denne butikken. Men nå skal jeg gi dem litt skryt.

Jeg fant en vinterjakke på salg her om dagen. Det var 70% på den, og de hadde én igjen i min størrelse (som selvsagt er L i denne butikken, men jeg skal la det ligge). Da jeg gledesstrålende skulle vise jakka til en kollega, viste det seg at det var en 4 cm lang revne på ermet.

Jeg gikk slukøret tilbake til butikken, som faktisk tilbød seg å sende jakka til skredderen for meg - uten viderverdigheter. Vel og bra, tenkte jeg - men hva kan de gjøre når den er revnet midt på ermet og ikke i sømmen? Jeg gikk selvsagt med på dette siden jakka var så billig, og to dager etter kunne jeg hente den igjen. Uten antydning til lapping og reparasjon! Jeg var helt målløs og spurte om de hadde byttet den ut eller noe, men nei, det var bare en utrolig bra syjobb, og jeg ble kjempeimponert. Det hører med til historien at jeg har symaskinskrekk, men likevel.

Alt dette for en jakke jeg betalte 230 kroner for. Det kaller jeg service, Bik Bok! God service.

Hair hair hair

Da jeg var yngre, var det mye som var enkelt. For eksempel fantes tre sveiser: Langt. Kort. Halvlangt. På åtti/nittitallet skulle det helst være langt. Alt like langt. Grøss og gru. Mitt hår er et kapittel for seg, men en ting er sikkert: Når det er fint, skyldes det en god klipp hos en dyktig frisør. Det er ikke slik at mitt hår blir finere jo lengre det blir, og det ble dessverre ganske langt før jeg innså det.

I yngre år var oppfatningen også at langt hår kunne man ha til man var toppen tretti. Jeg levde som jeg snakket, og hårkanten krøp derfor oppover etterhvert som tjuefire ble tjuefem og tjueseks. Jeg klippet til slutt håret kort-kort og bleket det platinablondt. Deretter ble jeg rødhåret for en periode.

Men mennesker, moter og oppfatninger endres underveis, og da jeg var 33 var håret mitt blondt igjen og deler av det så langt som det aldri hadde vært.

Langt, flott hår er nydelig, og jeg kan gjerne stå og beundre en bølgende, tykk manke i kaskader nedover en rygg. Men det følger en viss forventning med et slikt baksideinntrykk. Man ser automatisk for seg en Giselle.

Her om dagen så jeg en vanvittig manke komme flagrende inn på flytoget. På avstand og med ryggen til tenkte jeg - wow. Men da damen snudde seg, viste det seg at hun var atskillig eldre enn først antatt, og da jeg kom enda nærmere, skjønte jeg hvorfor håret så så ungt ut på avstand: Extensions. En mass og med feste fem cm for lavt. Og plutselig ble voksne damer med langt hår ganske ufikst igjen.

Mitt råd vil være å beholde manken til den falmer. Så finner man en dyktig frisør. Cut your losses.

En miljøoppfordring

Jeg fikk denne linken på mail i dag, og den går nå sin seiersgang rundt om i diverse adresselister.

Kanskje er det en fis i kosmos - men la oss fise litt i kor, da!

Alle monner drar!

It's here...

United Girls' Harmony Week-end

Sms; torsdag morgen: "Håndklær og sengetøy på huset - velkommen jenter!" I fjor som i år. Fredag kveld, vel fremme etter en behagelig kort reise, møtes jeg og de andre tilreisende med denne velkomsthilsenen<. Det er forresten sjokolade og badeskum - ikke kondomer, slik noen som fikk mms av meg fryktet...

Rent bortsett fra en uforglemmelig lunsj på United Bakeries på lørdag (fantastisk sted - se bildet for stemningsrapport), ble helgen tilbragt i fred og ro med plenty av doble Americanos, vino tinto og meget godt jenteselskap.

Det å bli etablert og få familie går nødvendigvis utover kvantitetstid med venninner. Men det gir også ypperlig anledning til jafs av kvalitetstid hvis man setter av en helg og klarer å samle troppene. "Har du pratet deg tom nå?" var spørsmålet på hjemmefronten, men det er ikke slik at man "får dosen" når man er sammen med venner som går 20 år tilbake. Tiden strekker uansett ikke helt til. Jo mer man prater, jo mer blir det å prate om; akkurat når man har gått seg litt varm, er det på tide å pakke sekken igjen. Det er rart å tenke tilbake på tider da vi var fullstendig oppdatert på hverandres liv til enhver tid.

Men tradisjonen er etablert, og heldigvis kan flere av oss prates videre om noen uker. I Praha.

Unfathomable

Noen hendelser er helt uforståelige. Ord og tanker blir seige.

Men Iskwew klarte å finne en fin og viktig vinkling.