Vissheten senker seg. Katastrofen er et faktum og jeg puster lettet ut. Jeg puster igjen, ansiktet mister endelig blåfargen dere alltid har sett på som en hysterisk, oppmerksomhetskrevende sminke. Dere ser på meg og endelig ser dere meg. Jeg hviler nå, selv om dere ikke forstår det. Hviler trygt midt i smerten og vissheten om at jeg hadde rett.
fredag, august 05, 2005
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar