Lørdag satt jeg, litt vel hutrende, i vakre omgivelser og lot meg villig forføre av Marthe Wullf’s nydelige Tori-Amos-like innslag. (Marthe er dama til Tom Hell og hun korer ham når han synger med The Love Connection, og hun synger visst på en Cubus-reklame – noe som i ettertid gir tv-frie meg en forklaring på hvorfor småjenter på tolv nynnet og leppe-synk’et da hun sang. Plate undeveis.)
Inger Johanne Pettersen sang "Jeg Elsker Dig" tonsatt av Grieg så gåsehuden spratt.
Danseperformance’n som skulle være en hatte-/smykkevisning ble dessverre en heller komisk affære. De stakkars(?) (men veldig flinke) jentene hoppet og spratt rundt i kroppsnære, hudfargede kondomdrakter. Hensikten var åpenbar: Fokus på hatter og smykker, ikke kostyme og kropp. Effekten var stikk motsatt: Det eneste man tenkte på var at noen av jentene burde valgt annet undertøy, og at man var usigelig glad for at man selv slapp å hinke rundt i appelsinhud-/valkefremkallende tekstiler på en catwalk.
Kunstneren Vigdis var en interessant figur. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om utstillingen hennes ble litt klam, litt vel besatt Felicie. Noen av bildene og installasjonene hennes var spennende, dekorative og morsomme, andre så ut som hallusinasjoner i bunnen av Jack Daniels-flaska.
Måtte dessverre gi meg før den store finalen med Tori, men alt i alt et spennende arrangement. Det som imidlertid grep meg mest, var Felicies historie.
Publikumsmessig må det sies å ha vært en suksess, og grunntanken om fokus på kvinnekunst appellerer. Tips til arrangøren hvis man gjør dette til en årlig happening: Fleecetepper til publikum ville vært en veldig god ide. Sørlandssommeren er ikke hva den engang var.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar