Om få dager er det dags for den tidligere omtalte gjenforeningen. Og alle hjerter gleder seg. Vel. Nesten alle. Kanskje kjenner hun ikke en udelt gledelig forventning, hun som bar kisten til en av våre klassevenninner som gikk bort så alt for tidlig. Han som er homofil har nok også blandede følelser. Det samme gjelder hun som har barn med tre forskjellige menn. Eller hun som er den eneste som ikke er gift eller har barn. Den arbeidsledige gleder seg neppe til presentasjonsrunden. Ei heller den ufrivillig barnløse. De to som har vært/er på skråplanet skal ha god selvironi for å skryte av sine meritter. I en skoleklasse får man i sannhet et tverrsnitt av befolkningen. Når man møtes igjen snart tyve år etter; vil ikke forskjellene bli grellere?
Det sies at man går rett inn i gamle roller på en slik fest. Kanskje jeg endelig skal lære meg hva slags rolle jeg faktisk hadde? Jeg husker nemlig særdeles lite fra skoletiden. Hva nå enn det skal bety.
Nuvel. Jeg gleder meg. Faktisk.
4 kommentarer:
Det blir nok sikkert en stor aften.
Gjenforeninger er morsomme, - folk forandrer seg mer enn man ville trodd var mulig.
Gjør de virkelig det? Jeg kan ikke se det for meg...
Da jeg var på ungdomsskolejubileum, ble jeg nesten sjokkert over å oppdage at ingen hadde forandret seg i det hele tatt (bortsett fra å bli en anelse mer "voksne" og i stand til å omgås litt bedre, kanskje). Grunnen til at jeg ble så overrasket, er at jeg selv på forhånd mente å ha forandret meg ganske mye på de 15 årene, men måte begynne å lure på om dette bare var innbilning. (Det er jo mulig jeg var unntaket som bekreftet regelen.)
Jeg skal på gjenforeningsfest om 25 dager og grugleder meg ...
Legg inn en kommentar