Dobbelttagget!

Hah! Jeg hadde tenkt å gjøre denna uansett, men når man blir tægga av både Ellen og Lotten, har man tre grunner.

Fire jobber jeg har hatt:
Drittjobben: Søppelplukker på lokal messe. Min aller første sommerjobb. Vi var 13 og sto opp i otta, plukket søppel uten hansker og feide konsertområdet.
Glamourjobben: Vertinne på samme messe. Jeg avanserte etter noen år. Delte ut blomster til artistene. Smokie. Carola. Trine Rein. Jørn Hoel. Husk - jeg var 15! Flisespikkerjobben: Oversetter og korrekturleser. X antall brukermanualer, pedagogisk fagstoff og hovedfagsoppgaver.
Drømmejobben? Jeg liker min nåværende jobb veldig godt i alle fall.

(må også nevne Skjellsettende-for-karrierevalg-jobben: vikar i barnehage. N. E. V. E. R. Ære være alle dere pedagoger! )


Fire filmer jeg kan se om og om igjen:
Off the top of my head - slik blir listen seende ut
Adam og Eva
Lost in Translation
Love Actually
Solnedgangfilmene (en sannhet med modifikasjoner. Jeg gleder meg til å se filmene om igjen, men er livredd for å ødelegge den første opplevelsen)

Fire steder jeg har bodd:
I tillegg til Sabeltannstaden;

Boca Raton, Florida
Boston, Massachusetts
Byen mellom de syv fjell
Stavanger

Fire tv-serier jeg liker å se på:
Nok en sjanse til å få frem at jeg ikke ser tv, så det blir en utdatert liste:

Cold Feet
King of Queens
Advokatene
Nikolai og Julie


Fire matretter jeg liker
Alt man kan spise fetaost til
Mine lokalt berømte tapas-kjøttboller
kreative salater
Pinnekjøtt

Fire nettsteder jeg besøker daglig:
Diverse blogger
Diverse aviser
Nettbanken (veel, ikke hver dag)
FINN.no

Fire ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør:
Bli gammel dame med humor og god helse
Bli gammel dame med humor, god helse og barnebarn.
Ikke bli gammel dame med humor, god helse og barnebarn alene.
Komme til et punkt der jeg kan se tilbake og være tilfreds med livet.

Fire mennesker jeg "tægger":
Like skummelt ennå, Earlgrey?
Grubeline-damen
AnneMa - fyr løs!
Frk Hansson - så får vi slutt på denne pausefiskingen!

Et par ting

I
En kollegaforespørsel:

Mail ut:
Hei nn - jeg trenger litt hjelp med ditt og datt, og jeg har hørt at du er veldig flink på dette. Har du anledning til å hjelpe meg i løpet av formiddagen?

Mail inn:
Det kan jeg vel gjøre...

Rekasjon: Huh? Hvordan skal man tolke de tre megetsigende prikkene der? "Jeg kan gjøre det, men ikke fordi jeg har så veldig lyst akkurat" er den første tolkningen som ramler inn i hodet mitt. Se på forskjellen: Det kan jeg vel gjøre! eller til og med Det kan jeg vel gjøre. Hm? Det er da forskjell?

II
Ellers har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt: Jeg er ikke noe konkurransemenneske. Jeg jobber godt under press. Sludder og vås! Jeg går i ring under press. Jeg forvandles til en slu selger i en konkurransesituasjon, spesielt når premien er gjev og tiendelene teller. (Litt over 13 timer nå. Så synger den tykke damen. Det er frustrerende spennende)

III
På en av de relativt sjeldne bussturene mine, med iPod'en på "Miks sanger", kom jeg over en perle som jeg rett og slett har oversett - eller snarere overhørt -, skamme meg. deLillos' "En Stefar" fra Midt i begynnelsen (2002) er en hjerteskjærende solskinnshistorie med nydelig melodi og godt arrangement. Tips: Kleenex - dersom du er i det melankolske hjørnet.

Dette er en skisko. Den er min. Den har verken sett ski eller snø på minst fem år. Den sitter på min fot. Bildet er tatt tidligere i dag.

Jeg konstaterer at jeg er i ferd med å bli et vandrende paradoks. Det var nemlig en fin dag.

Litt medvind nå...

Så blogger jeg herfra om kort tid! Som den pragmatikeren jeg er vet jeg godt at it ain't over till the fat lady sings. Hun synger på tirsdag. Eventuell høylydt reisefeber avventes til dess.

Og jada. Jeg ser godt ironien.

Viktig om navlelo

Et australsk radioprogram har fått lytterne til å fortelle om sin erfaring med navlelo. 4800 mennesker svarte. Flere menn enn kvinner har navlelo, og totalt hadde 66% av lytterne navlelo. Videre viste det seg

- det eldre du er, det mer navlelo har du
- fargen på navleloen avspeiler hudfargen din – jo mørkere du er, jo mørkere er loen
- mengden navlelo er knyttet til hårvekst på kroppen. Hvis du har svært mye eller lite/ingenting hår på magen, er det vanskeligere for loen å finne veien til navlen.
- det virker som om folk med navlepiercing ikke får navlelo.

[sic]

Informativ redaksjonell sak fra boligavisen(?!) til EiendomsMegler1.

Lurer på om det smitter?

"Fjellet roper på meg..."

Jeg har planlagt en hyttetur på fjellet i mars. Ironisk, ja.

Mental huskelapp:

- lete etter ski, staver og sjekke om skoene fremdeles passer. Før 1. mars.
- øve på den riktige balansen mellom ut-på-tur-aldri-sur og det-er-drita-kjedelig-å-gå-på-ski-attitude. Slik at jeg blir bedt med neste gang også. Hyttetur er tross alt moro!

Iskalde føtter - og en unorsk innrømmelse

Nå som de fleste andre gleder seg over lyset, det vakre, hvite teppet, blått swix-føre og den dumpe stillheten i et vinterkledt by- eller landskapsbilde, må jeg bare beklage: Når snøen laver ned, tenker jeg på at jeg skal ut å kjøre bil i morgen. Og at det går så uhorvelig sent å komme seg fram til fots. Jeg tenker på at alle støvelettene jeg har er glatte. Og kalde.

Det som gjør snø og kulde helt uutholdelig, er nemlig definitivt mine absolutt kalde føtter. Uansett hva jeg har på føttene, det være seg Cherox, beksøm, ISBA eller CRISPI, fryser jeg. Ullvangsokker, Ullfrotté, industriull, bomull, vanlig ull, nylon - ingenting holder varmen i de stakkars, stakkars tærne mine som kan synes å mangle blodomløp totalt.

Uten hytte på fjellet, og med et klima der snøen ikke pleier å ligge i ukevis, er ikke dette noe jeg sliter med til hverdags. Men nå. Nå ligger snøen hard og kald og lokkende (på alle jeg kjenner, inkludert mann og barn) i alle byens akebakker og lysløyper, og jeg tar meg sammen og pakker sekken med pølser og varm saft mens jeg - litt halvhjertet - prøver å se positivt på en dag i kulda. Dette til tross for at det eneste jeg har lyst til er å sitte inne med nesa i boka eller de uleste lørdagsavisene. Og til tross for at jeg etterpå skjærer stygge grimaser når varmen er på retur i knallrøde, numne tær etter en litt for lang akeøkt - det er v o n d t!!

Det er et slags returnerende forventningspress knyttet til snøfall og kulde for oss som (hold fast) ikke liker å gå på ski. [indignerte og sjokkerte utbrudd her: ........] Nordmenn som ikke liker å gå på ski er visst tvilsomme og i noen grad provoserende, har jeg erfart, men her er min greie: Jeg holder meg i form og har flust med koordinasjon i aerobicsalen, men verken langrenn eller alpint er noe for meg. Jeg kan hvis jeg må. Problemet er at jeg er redd fart (og høyder) og kjeder meg ihjel i danskeløypa på skisentrene. Meningsløs venting i heiskø gjør det hele enda mer dørgende kjedelig, og jeg har forlengst sluttet med denslags. Langrenn er deilig på høyfjellet i solskinn og med appelsiner i sekken, men jeg ser mørkt på stigningen med (alltid!) bakglatte ski, og når jeg endelig er på toppen, har turen en tendens til å bli farget av tanken på nedfarten på joggepinnene mine uten stålkanter.

En eventuell nedstigning med tynne beksøm i dyp snø og med skiene på nakken, er nødvendigvis en smertefull opplevelse. For føttene også. Det største ubehaget finner man nok i den ubehjelpelig norske stoltheten...

Bildet er hentet herfra

"Den største glede du kan ha..."

[i bilen, på vei hjem i snøværet. Telefonen ringer.]

Alliene: Hallo?
Ung Aspirerende Selger: Hei, Alliene, god kveld - jeg ringer fra [landets største avis], og har den glede å fortelle deg at du og din husstand...
A: Hallo?
[samtalen bryter. Det ringer igjen]
A: Ja?
UAS (litt spak): Ja hei, det brøt visst - men jeg skulle altså til å fortelle deg at du og din husstand har blitt plukket ut til å få et KJEMPETILBUD på vår avis. I 16 uker får du den nye utgaven av avisen klokken 0700 hver morgen, hver dag, mandag til søndag!
A: Så fint!
UAS: Jamen... - Ja - det er kjempebra tilbud, skjønner du. Dette får du for bare trettifem kroner i uken.
A: Ja det høres supert ut.
UAS: Det er virkelig rimelig!
A: [ler]
UAS: Tror du meg ikke? Det blir faktisk under fire kroner per avis, og du får fredagsmagasinet i tillegg! Det er virkelig et bra tilbud og du bør absolutt...
A: Hør her, jeg skal spare deg for resten av salgsargumentasjonen...
UAS: ...jamen, du bør virkelig vurdere dette tilbudet - det kommer nok ikke igjen med det første...
A: Hvis du bare kan høre litt på meg...
UAS: Jeg kan godt sende deg tilbudet på mail.
A: ...hør her - jeg har faktisk tenkt å slå til...
UAS: Jamen... Å?
A: Du har salget.
UAS: Hæ?
A: Jeg takker ja. Gratulerer med salget!
UAS: Å... tusen takk!


(Siden jeg er i boikott lokalavisen-modus.)

Trengte ikke dette heller...

For andre gang på tre måneder avlyser Magnet konsert på Østsia.
Både 26. oktober 2005 og 1. februar 2006 er Magnet blitt booket på Østsia.
Begge gangene er konserten blitt avlyst!
Det er dessverre lite vi som
arrangør kan gjøre i forhold til artist/management i slike tilfeller. Vi må
faktisk bare akseptere at det skjer!!
Vi vil selvfølgelig refundere
billetten(e) som du har kjøpt til konserten. Dette vil skje så snart vi har fått
de dokumentene vi trenger fra vår betalingsformidler!
Pengene refunderes til
den konto eller det kredittkort du brukte når billettene ble kjøpt.
Vi
beklager det inntrufne på det sterkeste og håper det ikke vil gjenta
seg.

Med vennlig hilsen
Luftslottet

Beskjed til Oven:

Vedlagt følger en liste over det jeg ikke trenger mer av i dag:

• utbrente switcher
• forsinkelser typ 7 sek pr tastetrykk
• forsinkelser typ ilpost flere timer for sent
• prosjekter som nesten går i boks - nesten skyter ingen mann av hesten, for svarte!
• slaps som veier tre tonn pr kvadratcentimeter, som trekker inn i skoene mine og får meg til å gå som ei ku.

Argh!

Sånn.

Et liv

Mor var en sterk dame som slo i hjel hoggormer på Landet. Det var ikke lov, Far lot som han ikke så det, men Mor ville ikke ha slikt rennende rundt husveggene med småbarn tilstede. Så hun trakk gummistøvlene rett på de brune nylonstrømpebena sine og slo i hjel ormene med riva.

Hun var ikke fylt femti da de første symptomene begynte å melde seg. Hodepinen. Konsentrasjonsproblemene. Det at hun ikke lenger klarte å sy så fint som hun visste hun kunne. Noen år senere fikk hun diagnosen. Prognosene tilsa at hun ikke kom til å oppleve yngstesønnens konfirmasjon, men skjebnen ville det annerledes. Det drepende sykdomsforløpet hadde en ubarmhjertig jevnt langsom progresjon. De synlige symptomene gjorde henne sky, stille og sjenert. I ettertid er det lett å se hvor hemmende sykdommen må ha virket i relasjonene hun hadde med menneskene hun hadde så kjær.

Jeg kjente ikke Mor så godt som jeg skulle ønske jeg gjorde. Men jeg fikk små glimt av henne; hun kunne synge Byssan Lull med sprø stemme mens hun strøk meg forsiktig med pekefingeren i ansiktet; jeg lå musestille. Vi spilte jessi (=Yatzy). Jeg hjalp henne med å løse kryssord mens andakten summet i radioen. Hun bakte høye, mørke brød med skorpe og store huller som det hjemmelagde bringebærsyltetøyet rant rett igjennom. Nesten helt til hun ikke kunne bo hjemme mer. Sukker og smør på nybakt brød. Pannekakene hennes. Mørkere enn våre. Sprøere. En dag prøvde hun å bake pizza, for det hadde hun aldri gjort. Hver gang vi reiste fra Mor og Far, tittet jeg opp i kjøkkenvinduet og så en vinkende hånd bak gardinene.

En våt vinterdag i 2004 tok jeg farvel. Jeg satt ved sengen hennes på hjemmet der hun hadde bodd de siste årene, strøk henne over ansiktet med pekefingeren og sang Byssan Lull. Som en slags takk. Jeg tenker på det noen ganger, at Mor kanskje syntes livet var oppskrytt.

Nå er det jeg som løfter datteren min inn i bilen. Nå er det Mors datter som vinker til datter og datterdatter bak gardinet i kjøkkenvinduet. Hver gang.

***

Byssan lull, koka kittelen full, där kommer tre vandringsmän på vegen,
den ene ack, så halt, den andre, o, så blind, den tredje säger alls ingen ting.

Byssan lull, koka kittelen full, på himmelen vandra tre stjärnor,

den ena är så vit, den andra är så röd, den tredje är månen den gula.

Byssan lull, koka kittelen full, där blåser tre vindar på haven,
på stora ocean, på lilla Skagerak och långt opp i Bottniska viken.

Byssan lull, koka kittelen full, där seglar tre skutor på vågen,
den första är en bark, den andra är en brigg, den tredje har så trasiga segel.

Byssan lull, koka kittelen full, sjökistan har trenne figurer,
den första är vå tro, den andra är vårt hopp, den tredje är kärleken, den röda.

Evert Taube

Årets første konsertopplevelse er bestilt og betalt. Nå er det bare å glede seg!

Digital/analog-dialog

Når man holder den gode gamle mjuII'en godt ut fra seg og prøver å fange motivet på en armlengdes avstand for n'te gang, kan det være et tegn på at kroppen tilpasser seg moderne tider fortere enn tanken? Er det ryggmargsrefleksen som forteller meg at det er på tide å go digital?

På grunn av sin overvekt er det analoge CanonEOS speilreflekskameraet forvist til et overpassivt liv i kameravesken. Ifølge sikre og informerte kilder kan vi i alle fall bare glemme å få noe igjen for dette apparatet, som i hine hårde dager kostet en drøy Armaniskjorte...

Valgets kval for en noget nostalgisk dokumentarist...

Gnagsår i øret!

Ola Bremnes har møtt sin overmann og Mi pia, din gutt må forlate pallen. Sangen er utkonkurrert av Henning Kvitnes' Jæi ær bar' en pill'grim på denna væien, Guttær...

Enda høyere hyle-neeeeei-og-holde-seg-for-ørene-mens-man-stormer-til-radioapparatet-for-å-skifte-kanal-faktor...

(En objektiv alliensk vurdering. Selvsagt.)

Men det finnes kanskje låter med enda større gnagsårpotensiale der ute?

Fremtiden er Internett

..grrrr...

Når man endelig har bestemt destinasjon, antall S'er på hotellet, lagt inn navn, fødselsdato og adresse på alle de reisende. Når man har forsikret seg om at uke xx passer. Da får man error på siden og beskjed om at internettsupporten er stengt...

Så man bestemmer seg for å gå på reisebyrået og gjøre det på gamlemåten likevel.

Up side: Solferie i november!

Simply the rich?

Ok jeg innrømmer: Jeg er svak for kulørte magasiner. Og jeg blir uforholdsmessig fort lei. Jeg kan faktisk bli lei før jeg har åpnet bladet. Så jeg begrenser meg. Litt.

Men i dag lyste det igjen en litt fengende headline mot meg i bladhyllen: 10 sider: Livsstil for deg? Dette er SIMPLE LIVING! Interessant, tenkte jeg og stappet bladet ned mellom det kritthvite toalettpapiret og den blekende tannkremen i handlekurven.

Simple Living er noe jeg har vært nysgjerrig på, men etter å ha lest litt i bladet, satt jeg med en stygg bismak. Er dette strengt tatt en livsstil for hvermansen?

Jeg begynte i midten av disse ti sidene - for der var det et nydeligdiskret bilde av Gwyneth Paltrow. Simple Chick. Duh. Lever man egentlig "enkelt" når valget står mellom å spille inn film eller være kosmetikk-tryne, og når det handler om 30 kontra 50 mill i honorar... Jeg gadd ikke lese ferdig, for jeg ville spy etter to avsnitt.* Deretter handlet det om Jannikes valg - damen som bor på stakkarslige 127 kvadrat på Frogner og har musikkinstrumenter til pynt i stua. Som takket nei til høy lønn som forsker og valgte å jobbe i en etisk bedrift og tjene (noe) mindre. Som får økologiske dagligvarer på døra en gang i uka, velger å trene pilates fremfor å synge i kor, drar på selvutviklingsseminar med mannen, spiser sushi og slow food og kjøper brød til 35 kroner stk.

Det listes eksempler på simple living i praksis: Våg å si nei til sjefen, skriv handleliste før du går i butikken, tenk over hvor mye støvelettene kostet deg i arbeidstid og var det verd det, kast noe når du kjøper noe nytt... Hmmm. Hva er egentlig simple living annet enn minimalisme og feng shui, gjenbruk, sunt kosthold, fornuftig pengebruk for de velstående? Hele bevegelsen blir da også problematisert av magasinet på de første sidene i artikkelserien. Man kan si mye om Steinar Lem, men han har et poeng: - Det er forståelig at retningen appellerer til dem som har høyt forbruk, men jeg ser den som egoistisk og puslete. Den henvender seg til eliten som vil flytte på landet, ikke bo enkelt i en blokk på Grorud.

Jeg er sikker på at Simple Living-bevegelsen har mye bra og at det sikkert finnes bedre informasjonskilder enn Henne. Men når kjendisene og rikingene overtar og ting blir trendy, er forkvaklingen ofte nær.

Forresten - blogging er tema i månedens utgave og Lottens blog er anbefalt!

*Dessuten gjenkjente jeg det eksakt samme intervjuet fra Dagbladets Magasinet tidligere i høst - da med en litt annen vinkling. Er vel godt mulig at det er Henne og ikke GP selv som knytter henne til Simple Living-bevegelsen...

2006

Jeg bør bli litt mindre høflig. I dag stoppet jeg for eksempel for bussen ved fotgjengerfeltet... Jeg skal skrive litt mer i kursiv og vatre min indre verden i år. Kjenne på valgfriheten og mine behov - og samkjøre disse. Ta og kreve mindre ansvar. Finne ut. Og inn.

***

Huset er kjemisk fritt for jul. Bare en stakkars amaryllis igjen som jeg ikke har hjerte til å kaste - den blomstrer så flott, selv om det er for sent. Fjorårets juleminner foreviget.

Hverdag igjen. Jah. Det er helt ok.

Piken på elleve satt med de magre, litt for lange bena samlet og hodet bøyd fremover i frisørstolen. Et anonymt og sjenert lite menneske, ennå langt fra noe som kunne ligne blomstring. Den rutinerte frisøren hadde tydeligvis gitt opp ethvert forsøk på kommunikasjon. Nå diskuterte hun neste kunde med en kollega, samtidig som hun føntørket pikens hår. Noen ganger, når engasjementet tiltok, glemte den voksne damen seg og stoppet opp i bevegelsene. Pikens hodebunn fikk svi.

Jeg glemmer det ikke: Føneren som sto på samme sted alt for lenge. Skikkelsen som krympet seg. Kjevebena som spente seg og dannet tydelige konturer mot den bleke barnehuden. En sammenknepet munn. Lukkede øyne. Piken bet det i seg. Holdt det ut. Gjorde seg usynlig.

Det gjentok seg tre-fire ganger før håret endelig var tørt og frisøren tankespredt og uhjertelig danderte frisyren og krevde piken for penger.

Senere.

Mange erfaringer senere vil piken kanskje komme til å måtte minnes episoden med dyp erkjennelse. Dog ikke usannsynlig med en slags lettelse. Over at hun ser mønsteret før det preges i henne. For godt.

Bilde lånt herfra