Only dead fish swim with the stream

Da jeg var russ, var det endelig på tide med opprør. Men ikke i vanlig forstand. Jeg drakk meg ikke fullere enn fullest (drakk kanskje to øl 16. mai), played the field (hadde kjæreste) eller danset naken på taket av russebussen i Kongeparken (jeg var ikke i Kongeparken i det hele tatt). Neida. Det var et dypere opprør: Jeg valgte nemlig å ikke være credoruss.

Credoruss er en alternativ russefeiring for de som kaller seg kristne. I mitt miljø var dette minste motstands vei – motsatt av de fleste andre steder i Norge. Credorussen hadde egne turer, egne kor, egen russeavis, egne russekroer, egne humanitære prosjekter osv. Ideen var å samle de kristne og ha Jesus i sentrum også for russefeiringen, for å bruke god kristenlingo. Siden jeg hadde vokst opp i et kristent hjem, var døpt og konfirmert i kirken, hadde brukt mange kvelder på kirkelige ungdomsaktiviteter, og hadde eldre venner som hadde tråkket opp løypa, var det forventet at jeg skulle være credoruss.

Men det bød meg imot. Og sammen med to venninner brøt jeg med konvensjonene og erklærte at jeg ville være vanlig russ. Vi argumenterte høyt og stolt med at det var teit med den forskjellen, og vi syntes at man heller skulle være et eksempel i russemiljøet enn å stille seg på sidelinjen og erklære seg annerledes og i praksis markere en avstand: Det berømte Skillet mellom Oss og Dem. Det ble noen diskusjoner, spørsmål og hevede øyenbryn.

Valget ble imidlertid (skuffende!) raskt både akseptert og respektert, for i praksis betydde lite. Vi hang med de samme folkene, gjorde de samme tingene (eller snarere for vår del; lot være å gjøre ting), men holdt oss unna credoarrangementene, litt på trass, selvfølgelig.

Det var uansett en god følelse å gå motstrøms!

"julekake julekake hjemmebakt brød..."

Hvis man legger godviljen til, kan det vurderes som en fordel å bli eldre fordi man ikke lenger trenger å frykte russegutter med uzi-lignende våpen ladet med 25 liter vann når man går gjennom gågata i april/mai.

Men fredag kveld skulle jeg kjøre hjem fra byen etter et meget vellykket og spennende kulturarrangement. Klokken nærmet seg midnatt, jeg var alene i bilen, og jeg ventet på grønt lys i en av de mest trafikkerte gatene i byen. Plutselig fornemmer jeg en skygge ved bilens bakdør. Lynraskt aktiverer jeg sentrallåsen med albuen idet en hånd begynner å fikle med dørhåndtaket. Hjertet mitt hopper direkte opp i ganen, og jeg setter bilen i gir og k j ø r e r. Om det er grønt lys aner jeg ikke. Når jeg endelig tør titte i speilet, aner jeg to gapskrattende russ på et gatehjørne og én langs veien. Det forekommer meg langsomt og i takt med at hjertet synker tilbake på plass at jeg har blitt nesten-offer for et knutestunt.

Akkja. Så var man ikke forskånet likevel. Men jyplingen gikk glipp av Mentos-papiret på grunn av en livredd kjerrings lynraske låserefleks. Tror forresten han hadde slitt litt, russegutten, med å buksere seg forbi to barneseter...

Behind the scenes

Jubileumspost for spesielt interesserte

Bakgrunn
For ganske nøyaktig ett år siden begynte mitt personlige teksteksperiment. Jeg ble oppmerksom på bloggefenomenet via avisartikler. Nerdegreie? Tenåringsaktivitet? tenkte jeg, helt til jeg fikk en link til den aller første bloggen jeg leste. Jeg husker kikkerfølelsen da jeg første gang bladde meg gjennom noen av postene. Kan jeg lese dette da? Selv det å klikke på linkene i bloggrollen føltes som en invasjon. Men jeg ble fort svært fascinert og nysgjerrig, og etter å ha sneket meg rundt i bloggelandskapet en stund som anonym og ukommenterende leser, bestemte jeg meg for å opprette en blogg selv.

Semi-anonym blogger.com-blogger
Jeg valgte en ikke-googlebar identitet som blogger. Kanskje ville jeg valgt et annet nick i dag. Blogger.com ble valgt fordi det var det første og beste ”verktøyet” jeg fant. Og jeg har for så vidt ikke angret, selv om jeg gjerne skulle hatt mulighet til å kategorisere postene på en enkel måte.

Ord og Ingenting
Navnet var ikke gjennomtenkt, snarere en work-in-progress-tittel. Og undertittelen min er fremdeles - et hverdagseksperiment. Jeg vet fremdeles ikke hva bloggen skal bli når den blir stor.

Hvorfor? Hva?
Først og fremst opprettet jeg bloggen ut fra et (nok et) dokumentasjonsbehov og for å teste skriveformen. Det var spennende å se ordene mine fra en ny vinkel. Publisert. Og det ble gøy med tilbakemeldinger. Det er ikke koketteri å si at jeg skrev for meg selv i børjan. Men det ga fort et kick å se at andre leste det man skrev. At en håndfull trofaste leser fulgte med og viste interesse for å bli kjent med mitt skrivende jeg, ble også en motivasjon.

Innholdet i bloggen er i stor grad personlig, men forhåpentligvis ikke privat selv om interne unntaksposter har forekommet. I august opprettet jeg sidebloggen Flere ord og mer ingenting som er en bok/filmlogg - mest for å holde regnskap med det jeg leser og ser.


Leserne
Jeg vet ikke når jeg oppfattet at jeg hadde lesere eller når de kom, men det var en liten oi!-følelse. Jeg innviet nemlig kun en person i prosjektet ved oppstart. Via Imperfektum.net (R.I.P - eller?) fikk jeg imidlertid en håndfull hygglige brukere av kommentarfeltene. Etter hvert har også noen få venner og familiemedlemmer fått adressen til bloggen. Jeg har egentlig ikke hatt noe forhold til den ansiktsløse bloggleseren som kjenner meg, så jeg kvapp litt da en av Bloggvilles rivaliserende dronninger rettet sin pekefinger mot nettopp denne leserskaren i sin jubileumspost her forleden: "Å lese bloggen til noen du kjenner uten å gi lyd fra seg, er omtrent som om du hadde gått forbi på gata uten å hilse," sa hun. Dersom jeg skulle ha kjente lesere, så ta det med ro, jeg bærer ikke nag. Men en tilkjennegivelse i kommentarfelt eller pr e-post er veldig hyggelig!

Veien videre
Fra tid til annen har jeg vært innom tanken på å legge ned hele prosjektet for eventuelt heller å skape en ny og mer konsekvent stemme et annet sted. Men jeg tror ikke det kommer til å skje. Jeg har et usentimentalt forhold til tekst, men ikke til denne bloggen, så jeg trøster meg med at mange av de bloggene jeg finner svært leseverdige er bestandige, ærlige og personlige. Kvasse penner er flott, men min er nok rund, både på nett og ellers. Det er noe med å ta konsekvensen av nettopp det. Det ligger ikke for meg å være politisk, forkynnende eller spissformulert. Jeg er en ambisjonsløs blogger og pisser nok dermed i drikkevannet til de som har store forventninger til bloggmediet. Dere får ha meg unnskyldt, men jeg tror det er plass til oss alle.

Jeg gyver i alle fall løs på år nummer to - uten mål og retning - forhåpentligvis med en liten nerve likevel.

Hør meg spise kameler

- jeg har ordnet meg betalt hjelp til husvask hver fjortende dag.

Og jeg gratulerer meg selv.

Tenk det.

Cheesy Easter

Godt mulig dette er som å anbefale Ridderost på nittitallet, men hvis man er glad i ost og ikke har prøvd denne, så løp og kjøp! Mmm... Skulle nesten ønske jeg hadde førstegangsopplevelsen tilgode!

Jeg prøvde også Deliriums Mac&Cheese-oppskrift i påsken og det er en amerikansk opplevelse som anbefales. Nærbutikken hadde ikke Cheddar. Det gikk med Jarlsberg også, men det er sant som det er sagt - i alle fall sa de det ofte i tv-reklamene i USA på tidlig nittitall: Cheddar - makes everything taste better!

Det er over for denne gang, og en av fordelene med hjemmepåske etter all denne ostespisingen, er at man i alle fall ikke har hatt avbrudd i gode treningsvaner.

Throw it away

Mor kastet ingenting. Etter krigen var det jamt slutt på å kvitte seg med avlagte klær, tynnslitt sengetøy, gamle nylonstrømper og møbler som hadde hatt mange flere enn sine glansdager.

Jeg er barn av hennes datter og min generasjon. Motreaksjonen. Antitesen. Jeg er en Kaster.

Jeg kaster McDonalds-skitet og Kindereggeplommen lenge før det mister nyhetens interesse. I smug legger jeg bort klær som jeg mistenker at min bedre halvdel ikke lenger bruker. Slik at han ikke skal få nok et sett med ”arbeidstøy” – hvor mange sett med falmede t-skjorter, kjipe bukser og gensere med hull på albuen trenger man for å skru på bil eller jobbe i hagen? Strengt tatt? Jeg kaster single sokker før jeg ser bunnen i skittentøyskurven. Det samme gjelder t-skjorter som lukter rart eller har gule ringer under armene, for klorin finnes sjelden i huset og jeg har ikke tålmodighet til denslags husmoderlige aktiviteter. (Sist jeg prøvde å bleke noe gikk det i oppløsning.) Jeg smugler med jevne mellomrom hullete strømper og sokker ned i søppelposene – litt skamfull fordi jeg ikke gidder å stoppe dem. Jeg smugler til og med Lille Venninnes knapt fravokste favorittkjole ut av skapet og ned i ”ventekassene”. Jeg er ram.

I disse dager går det et usømmelig antall kasser med klær og en søppelsekk med skotøy fra det allienske hjem til Russland. Det føles godt - selv om det i bistandsøyemed knapt er en fis i kosmos (les forresten dagens Marion om utviklings-/nødhjelp og bistand). For skal jeg være helt ærlig, er det to ting som faller inn i bevisstheten lenge før jeg tenker på at det er noen trengende som vil få kjærkomne klesplagg å varme seg i. Nemlig a) bedre plass i boden, og, litt mindre uttalt, b) bedre samvittighet når jeg fyller opp klesskapene igjen... Til mitt spede forsvar må jeg ile til og si at 70% av barnetøyet har vært i garderoben til flere enn våre barn.

Men. Nå skal jeg altså lære: Ingen flere impulskjøp! All erfaring tilsier at det motsatte er mer effektivt; det lønner seg å bruke mer penger på færre plagg...

… as if. Jeg må i så fall boikotte en stor kjedebutikk til glede og impulsbesvær (et av deres egne merker het – passende nok – Impuls for noen år siden) og det faller meg skrekkelig tungt. HM-junkies Anonymous - jeg har en følelse av at vi er mange!

Reisefeber

I det siste har jeg også mottatt meldinger som avstedkommer dagdrømmer:

"...de har de samme koppene i Jardin de Luxambourg etter ti år... "

og

"... i morgen blir det Central Park og leketøysforretninger (ungene har fått bestemme)..."


Samtidig foregår det måling av globetrotterfaktor i Bloggville, og noen beskriver turen før finansene er på plass, mens andre poster stemningsrapport i etterkant.

Det er påskeferie og jeg er stuck. Ting som normalt ville glede meg (ingen trafikk til jobb eller hjem igjen, sol fra klar himmel), blir manifestasjoner av min stuckhet. Jeg føler meg utenfor det gode selskap til tross for at det er svært selvpåført i år. Det går så langt at jeg til og med misunner de som har hytte på fjellet!

Heldigvis er det snart sommer, familieturene til Legoland og Hellas er bestilt og betalt, men jeg drømmer om noe annet også. Jeg vil ha en storby. Jeg vil ha den helt alene. Jeg vil vandre rundt i en spennende by med en bok i vesken, drikke vin alene, snakke med ingen eller noen, sove så lenge jeg vil, spise frokost ute eller "ute". Gå på kunstutstillinger og se severdigheter. Eller ikke. En langhelg. Solo. Men hvor?

Hvor ville du reist hvis du skulle være helt alene en langhelg? Og hvorfor?

Litt påskemalurt...

Sitat hudlege Ole Fyrand på Nitimen i dag (Oi!):

- Intensiteten på påskebrunfargen er omvendt proporsjonal med intelligensen!

[skadefro latter fra ufri sysselsatt på regnkysten]

Make war not love

Palmelørdag, storhandel og barn i butikk - ingen god kombo. Jeg trosset mitt eget bedre vitende og tok med meg avkommet inn i butikken for å spare meg selv for en kjøretur. Jeg øynet trøbbel da vi oppdaget at det kun var én eneste minihandlevogn igjen... Men Lille Venn sliter med etterdønningene av omgangssyken og ville sitte i den store vognen. Lille Venninne var fornøyd med minihandlevognen som hun dermed fikk ha i fred, og siden hun denne gangen ikke hadde sin bror å kappkjøre mellom reolene med, gikk det hele temmelig knirkefritt for seg.

På vei ut av butikken traff vi på en familie som var atskillig mindre heldige med turen. To brødre i 7-9-årsalderen denger løs på hverandre. Den ene er fysisk temmelig overlegen, og det ender med gråt og tenners gnidsel fra den som mottar de fleste slagene. Et helt vanlig scenario. Søskenkjærlighet er som kjent temmelig mangefasettert og kommer til uttrykk på mange måter. Det som overrasker meg er fars redaksjon. Han griper den underlegne av de to i armen og hveser; - Det nytter ikke å grine. Du må heller ta igjen! Jeg trodde kanskje jeg hørte feil. Men da sønnen fortsatte å gråte, gjentok far: - Slutt å grine. Du får heller lære deg å slå igjen!

Er det rart det blir krig i verden?

En begredelig liste

Been there:
Danmark, Sverige, Tyskland, Østerrike, Italia, Frankrike, Nederland, Luxembourg, Belgia, Monacco, England, Spania, Portugal, Tyrkia, USA. (mainstream, jeg vet...)

Etter å ha trålet bloggrevyen for memer, fant jeg denne hos Mihoe. Det var det beste jeg kunne finne på i dag. Spisesteder i Oslo har jeg ikke peiling på, men her i byen anbefales Bakgården, Havana, Smørøyet, Pieder Ro, Frk. Larsen.

Wanna go to:
Hellas. Thailand. Mexico. Irland. Ungarn, Tsjekkia. Egypt. Australia. Sør-Arfika.
(går det an å bli mer uorginal?)

God palme.

Make me proud!

Poden skulle i bursdagsselskap, og på vei til byen stoppet vi på stam-kjøpesenteret til Kronprinsessefaren for å kjøpe gave. Nedenstående sjokk-informative plakat åpenbarte seg i flere fold på nabobygningen:

("Her åpner Svenn O. Go-go Bar, 01.07.2006"- refleksjonen viser kjøpesenteret med boligblokken der fyren faktisk også holder hus)

Jeg ble stum. Deretter lo jeg hele veien til byen. Etter en halv time sendte jeg imidlertid følgende SMS. "Du? Tror du rett og slett vi er blitt grundig... lurt?"