Tabloid språkføring

Språket er i stadig utvikling, og Mikael Persbrandts uheldige oppførsel på et utested her forleden avstedkommer språklige krumsprang hos VG's journalist. Jeg ber om tilgivelse for at jeg unnlater å kommentere artikkelens innhold... Men uttrykket skandaleombrust må vel i beste fall være en uheldig omskriving av det mer veletablerte uttrykket sagnomsust?

Vi prøver verb:
å ombruse - ombruser - ombruste - har ombrust?!
Ikke?
Adjektiv da:
ombrust - mer ombrust - mest ombrust?!
Nei...

Med litt godvilje: variant av det sammensatte uttrykket skandaløst beruset?

Kleint i alle fall...

Sørlendingen...

...staut, kjedelig, trangsynt, religiøs, stabil, konservativ, opptatt av fasade, engstelig -

men alt dette legger han igjen hjemme når han skal på julebord!

Advarsel: Adventspost

Dette er en oppfølging. For noen uker siden kom jeg med et julekalender-hjertesukk. Dette er mitt forsøk på å kombinere det koselige med å ha julekalender med en anti-kommersiell innstilling.

Joda. Den kan til forveksling likne en del andre gavekalendere, og ja, den har et par likhetstrekk, der iblant nettopp smågaver. Men over halvdelen er konvolutter som beskriver aktiviteter som ikke koster noe, eller aktiviteter som vi ville foretatt oss uansett (besøk i svømmehallen, skrive julekort, tenne lys på oldemors grav, for eksempel) og de involverer hele familien. Med unntak av Månetoppen-dvd'en (fordi vi ikke har tv, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg) som blir åpningsgaven samt et par hardt tiltrengte strømpebukser og et par vanter, koster ingen av gavene mer enn 20 kroner. Hver lørdag pakkes selvsagt lørdagsgodteri i kalenderen.

Egentlig er jeg ganske fornøyd, og dersom jeg med dette stuntet lurer meg selv til å tro at jeg ikke har kastet meg på kommers-bølgen (gudene vet at jeg kaster meg på mange andre bølger jeg har besverget meg på å avstå fra, deriblant masseutsendelse av julekort med bilder, men det er en annen historie...) - so be it!

Husets mann har forresten også fått en dato. Og jammen lurer jeg på om jeg ikke skal legge inn en liten post til Quinden! Aromaterapi i julestria, fordi jeg fortjener det? Hvorfor ikke? Jeg mangler fremdeles fem aktiviteter/gaver...

Listeflukt

Røverdatter redder meg ut av bloggtørken med å utfordre til listing av 10 beste 80-tallsfilmer. NB - vurderingene er (med unntak av den siste filmen) basert på åttitallsopplevelsen:

Dirty Dancing 1987 - ingen over, ingen ved siden
Ferris Bueller's Day Off, 1986
The Blue Lagoon 1980 oi - da følte vi oss uskikkelige...
ET 1982
Rain Man 1988
Cocktail, 1987
Out of Africa, 1986
The Karate Kid, 1984
The Blues Brothers, 1980
The Shining, 1980 - men det tok noen år før jeg så den...

Dere andre - følg på!

Blogg-tørketid

Det er første søndag i advent denne helgen. Og jeg som var så godt i gang med å være på forskudd denne julen... Nå mangler jeg til og med lilla lys!

Men mine tv-løse barn går en fin førjulstid i møte tross alt. Jeg har nemlig bestilt denne i dag. Den blir første post i vår alternative julekalender for hele familien.

I luv my iPod

Det er noe helt eget å gå gjennom en travel og overraskende overfylt handlegate med Kent på øret. Skrittfrekvensen og -lengden justerer seg etter takten idet Livräddaren går over i Om du var här. Verden er min. Jeg blir en observatør, på utsiden av hverdagen, og jeg oppfatter ansikter, munner som beveger seg i sakte film - og jeg tror, nei, jeg er helt sikker på at jeg smiler hele veien.

Livet er en film.

Og à propos - selvsagt finnes det tester for hva slags film:

"Ditt liv er en romantisk komedie. Kjæreste-emner dukker stadig opp og gjør hverdagen rosenrød. Stort sett har du hodet i skyene, men noen hindringer og forviklinger blander seg av og til inn. Slik blir jo gleden så ekstra stor når du og din utkårede til slutt får hverandre."

Autentisitet på film

Her en kveld slumret jeg behagelig under teppet i godstolen til et av mine mange favoritt-radioprogrammer; Mørkets opplevelser i P2. Plutselig går det kaldt nedover ryggen på meg. Lyden av redd barnegråt (jeg er nok blitt veldig vàr på den lyden med årene) slo innover meg, og jeg begynte å høre etter.

Det gjaldt en polsk film hvis navn jeg ikke oppfattet. Jeg dumpet inn i programmet midt under intervjuet av regissøren (hvis navn jeg heller ikke fikk med meg - utfyllende referanser og opplysninger mottas med takk). Jeg satt vantro og lyttet til at mannen fortalte at de hadde brukt barnehjemsbarn mellom fire og seks år som "skuespillere" i filmen for å gi den en ektefølt autentisitet. Når barna i filmen gråter og ser ut til å være redde, så er de faktisk det.

Er dette mulig? Jeg forventer en problematisering av mr Mørkets Opplevelser himself - Einar Guldvog Stålesen. Men nei. Han forteller videre at filmen fikk flere priser under filmfestivalen i Cannes og at den hylles over hele Europa.

Så får jeg besøk og må slå av radioen. Jeg håper jeg gikk glipp av noe viktig.

Jeg har ikke sett filmen, som visstnok omhandler diverse menneskeskjebner som har det til felles at de bor i samme boligkompleks. Det er godt mulig det er en "god film". Jeg vet heller ikke hva slags scener det dreide seg om, men lyden av den barnegråten sitter i, og tanken på at den også var ekte er vanskelig å legge fra seg. Å bruke barnehjemsbarn for å oppnå autentisitet i kunstnerisk øyemed fortoner seg for meg som en form for overgrep. Jeg er faktisk aldri så lite sjokkert.

Ytterste inkonsekvens

Scene fra Kiwi:

En mor går med hastige skritt mot melkedisken. Henter ut en lettmelk med d-vitaminer. En mann går bak henne, og butikken er så liten at han må vente på tur. En av de håpefulle ber - eh - håpefullt:

- Mamma? Kan vi kjøpe bringebærmelk?
- Nei, det kan vi ikke, den er full av sukker. Vi kjøper heller en vanlig Biola.

Ferden fortsetter forbi juice-hyllen. Idet følget passerer bruspallene, snur mor på hælen og holder å kollidere med mannen som fremdeles går bak henne mens hun samtidig utbryter

- Oi! Jeg glemte Cola!

Situasjonen bedrer seg egentlig ikke noe særlig da hun litt for høyt utdyper (til sine to små, selvsagt) at det er fordi pappa skal ha besøk i kveld at hun må kjøpe Cola.

Moren? Det var meg.

- Du mann med lett hevede øyenbryn og latteren boblende bak smilet? Ungene mine drikker ikke Cola altså. Ikke jeg heller. Pappaens venner derimot...

Lykkememe

Jeg anser meg selv som tagget av Frk. Hansson - siden jeg har lest, mener jeg. Helt enig i at dette var en vanskelig øvelse. Jeg er først og fremst fristet til å drøfte selve lykkebegrepet. Jeg er ikke en person som går rundt og proklamerer at jeg er lykkelig. Det er faktisk et adjektiv jeg svært sjelden bruker. Kanskje det har noe med dialekten å gjøre? Lykkelig er liksom litt svevende og vidløftig for en nøktern sørlending.

Glad. Tilfreds. Harmonisk. I balanse. Det er mer meg. Listen må leses med dette i bakhodet:

1. Å gå i bokhandel eller musikk-/dvdforretning. Ikke nødvendigvis for å kjøpe noe. Bare se/høre. Lete. Finne.

2. Samvær og gode samtaler med venninner og kamerater. En til en eller flere sammen. Både med barn og uten barn.

3. Måneskinnstur.

4. Musikk (og her er jeg litt ambivalent, for i tillegg til å gjøre meg glad og oppstemt, kan musikken også ha motsatt effekt, men likevel med positivt fortegn.)

5. Latterkramper. Det er alt for lenge mellom hver gang.

6. Vesla, Påsan, far og mor

7. Å gi og få gaver - utenom sesongen for høytider og bursdager.

8. Alenetid. Hjemme. Ved havet. I spinningsalen. Foran pc'en. I godstolen eller på kafe med en god bok eller lørdagens aviser. Begge hender rundt en kopp grønn te og utsikt mot havet. Stillheten.

9. En ukes vandretur i fjellet med fint vær, gode sko og hyggelig selskap. Eller tre uker i Portugal med samme selskap. Eller langhelg i London. Ferieturer. Rett og slett.

10. Dagen i dag: Rachmaninofs pianokonsert no 3 på iPod'en, novembersol, vindstille, utsikt mot Oksøy og Grønningen og iskalde svaberg. God tid, midt på dagen.

Og mye, mye mer.

AnneMa? Melusine? Andreas? Ellen? Hva gjør dere lykkelige?

Drøm

Vanligvis når jeg drømmer om havet, er det alltid noen jeg er glad i som drukner. I natt kunne jeg imidlertid gå, løpe og hoppe på vannskorpa.

Det var deilig, det!

Oops, we did it again

Se&Grafs-redaktør etter helgens oppslag (fiktiv forsvarstale): [bilde fjernet da det gikk ut på dato. Man vil jo ikke være vandrende reklameplakat heller!]

- Vi gjør verden en stor tjeneste med dette oppslaget. Ja Norge, da. Eller den lesende befolkningen i Norge. (Er jo mange som går til tannlegen hver dag i dette landet! Ha ha!) Vi er jo bare snille og rause, som lar statsråden komme til orde. Hun har selvsagt verket etter å fortelle sin historie. Eller dementere ryktet som verserer så voldsomt på dette internettet. Ikke hørt ryktet, sier du? Jaja - blås i det, nå vet du om det, og tenk hvilken påkjenning det har vært for dama og ikke minst Kjell Magne! Hvor hun ble intervjuet? Tja - intervjuet og intervjuet, det er da underordnet at vi ikke fikk tak i henne på telefonen, men måtte ta til takke med en e-post etter uttallige og ja - kanskje litt intimiderende henvendelser. Sønnen hennes, sier du? Lærer de å lese blokkbokstaver og fete typer så tidlig da? Vel - det viktige er at vi gjør vår samfunnsplikt og avkrefter dette fryktelige ryktet på førstesiden av landets mestselgende ... avis. Som journalister og sannhetens forvaltere er det bare rett og rimelig at vi møter litt motbør på dette. Men vi har tross alt en yrkesstolthet å ta vare på!

Vi kan nok en gang gratulere oss selv med en jobb vel utført. [klirr klirr]

(Og hvis noen kjøper bladet etter dette, er denne posten helt forgjeves...)

Musikk

På generell oppfordring fra Ellen (egentlig Lasse):

Nei. Detta vakke lett, men ok - her er min liste. Ikke i prioritert rekkefølge.

[en] Ephemera - "Girls Keep Secrets In The Strangest Way" (2003)
[to] Dumdum Boys - "En vill en" (1988)
[tre] Røyksopp - "Eple" (2001)
[fire]a-ha - "Hunting High And Low" (1985)
[fem]Dumdum Boys - "Englefjes" (1990)
[seks] Karin Park - "Superworldunknown" (2002)
[sju] Bertine Zetlitz - "Adore Me" (2000)
[åtte] Dumdum Boys - "Splitter pine" (1989)
[åtte] Anneli Drecker - "All I Know" (2000)
[åtte] Briskeby - "Propaganda" (2000)
[åtte] deLillos - "Neste sommer" (1993)
[ni] The September When - "Bullet Me" (1991)
[ti] Euroboys - "One Way Street" (2004)

...

Novemberkveld

Etter middag lager vi varm sjokolade, pakker ned litt krydderkake og inviterer nabofamilien på måneskinnstur langs sjøen. Akkurat som for noen måneder siden, men denne gang med boblejakker, lommelykter og sitteunderlag. Og klementiner.

Mine to håpefulle krangler om hvis måne det er. Begge proklamerer høyt sitt eierskap. - Den er min! Men de godtar, dog etter hvert og under tvil, pappas rolige irettesettelse om at det er alles måne og alles stjerner. Alle i hele verden.

Det er ubeskrivelig lykkefremkallende å gå i flokk, fire voksne og fire barn, med tre leiende tre-åringer som synger av full hals i måneskinnet. Helt trygge alene, men fremdeles med mammas og pappas hånd innen rekkevidde.

Go Karita!

Mye kan sies om vår nye likestillingsminister, men i denne saken er jeg glad hun har tatt bladet fra munnen. Og det skulle sannelig bare mangle! Jeg er for øvrig helt uenig med henne om at konseptet i utgangspunktet er godt. Trenger vi virkelig et gutte-språk og et jente-språk i 2005? Forlaget ser ut til å mene det. Under følger noen skrekkens eksempler:

Om aviser:
Gutteutgaven: Avishistorie. Advarer mot politisk uavhengige aviser. (Er åpen for at å spille fotball og sykle er morsommere.)
Jenteutgaven: Du interesserer deg sikkert mer for jenteblader, som kan holde deg oppdatert på mote, sminke og musikk.

Om mot:
Gutteutgaven: stort foto av Ghandi
Jenteutgaven: Tegning av skremt jente og edderkopp

Om porno:
Gutteutgaven: Saklige definisjoner om porno, lovverk og grenser. Advarsel mot barneporno.
Jenteutgaven: Fokuserer på at det er synd på gutter, som skal leve opp til et mannsbilde hentet fra pornoen. Videre fremgår det at det er også synd på gutten (!) som en gang i virkeligheten møter en jente som mener nei når hun sier nei.

(Kilde: VG)

Er det virkelig marked for slikt makkverk i 2005?

Kaniner og plastisk kirurgi

Når bakhodet revner, ørene faller av og ansiktshuden løsner, er det ekstremt viktig med en god kirurg med dreisen på nål og tråd og symaskiner. Min tre år gamle datters faste følgesvenn siden hun ble født, Ninen, har vært under kniven/nålen opptil flere ganger allerede, tross sin unge alder.

Selv hadde jeg en liten hund uten navn som var med meg i tykt og tynt. Den var fin og myk da jeg fikk den, men jeg slet etterhvert av all "fluffen" og den ble ru og stri som bare det. Men ikke mindre viktig.

Ninen her trenger en ny omgang i operasjonssalen etter at vaskemaskin og tørketrommel nok en gang har gitt den hard medfart. Den bør holde noen runder(år?) til! Vi bestiller akutt-time hos vår faste farmor-kirurg asap.

Om stinkende katter og teknologiske tabber

Inspirert av Kristianes post; jeg tenker tilbake til 1996, da jeg fikk min første e-postadresse som student. Svært få av de jeg kjente hadde internettilgang, så den første tiden hadde mediet svært begrenset nytteverdi.

Dos-baserte Telnet var min aller første encounter med e-postforsendelser. Det føltes revolusjonerende å lese andres beskjeder så raskt og så enkelt(!) via skjermen. Vi gikk rundt med merkelige og helt ulogiske e-postadresser skrevet på huskelapper og i telefon/adresseboken. Jeg utvidet etterhvert horisonten min og fikk kjennskap til Eudora og Netscape. For en hovedfagsstudent var det en åpenbaring da man forsto at man kunne slippe å forflytte seg fysisk til biblioteket for å søke i BIBSYS.

På humanistisk fakultet på universitetet hadde vi 28 pc'er fordelt på 100 hovedfagsstudenter. Det var en kamp hver morgen. Det gjaldt å få en pc på bakerste rad, slik at ikke alle kunne overvåke skjermen din, og aller helst ville man kapre en plass ved vinduet i tilfelle vi fikk selskap av sagnomsuste Smellycat. Noe vi stort sett gjorde. Smellycat hadde fett, litt for langt kommunefarget hår, gusten hud, manglende hake og han bar med seg en umiskjennelig eim som ga ham det lite flatterende økenavnet. Han drev visst med både det ene og det andre via nettet (tenk; porno og chatting!). Kanskje jeg kan klandre min russiske medstudent for at jeg uforholdsmessig lenge følte meg som en kikker når jeg surfet, uansett hvor turen gikk?

Nuvel. Pussig er det uansett å tenke på at vi allerede i den tiden hadde en slags forgjenger for msn på universitetets internnett. Det var faktisk mulig å sende hverandre "striper" direkte på skjermen dersom man var pålogget samtidig, og dette åpnet selvsagt enda flere dører. Merk: Dette var i 1997, og mobil som allemannseie var fremdeles et par-tre år frem i tid! For eksempel. Min venninne, som satt på Rokkan, kunne sende meg, som satt på Sydneshaugen, følgende "stripe" cirka to ganger om dagen: Kaffe på Kvarteret om ti minutter? Når trener du i dag? eller Lunsj? Snakk om boost for fed up students' social life!

Det smiles fremdeles (og rødmes med tiden litt mindre) ved tanken på en snart ti år yngre studentutgave av undertegnede som kaster seg over en melding fra en foreleser. Idet hun trykker "send svar", får hun en e-post. Fra seg selv. "Svar til alle"-knappen. Ordene gikk til hele faget - inkludert forelesere og laveregradsstudenter.

Så mye for nostalgiske tilbakeblikk, og hvis du venter på en punchline, så kommer den ikke. Men jeg er glad får å ha vært med på dette her. For å ha opplevd før og etter e-post, pc, mobil og msn. Jeg kjenner at det er ganske fint.

Rettelse: I en tidligere post påsto jeg at monsteret vi nå har byttet ut med en snasen bærbar modell var fra 2001. Dette medfører ikke riktighet. Den var fra 1998.

Siden sist:

Oppturer:
- innløsning av gavekort fra kolleger (= fråtsing i egenpleie)
- trådløst nettverk i heimen
- rekord i sammenhengende venninnesamvær siden førbarnstiden
- ferdig med julegaver til alle under 18

Nedturer:
- ufordelaktig avisomtale
- midlertidig handicap i form av nakke/ryggproblemer (skal aldri mer glemme å sette pris på bevegelighet!)
- fulle fly, slik at hjemreise måtte utsettes tross ovennevnte problematikk
- og hvorfor! Hvorfor i alle dager får jeg frem alle internettsider i hele verden unntatt denne på min nye pc?! (det var visst en publisering som skulle til - alt ok nå - red. anm.)