"Ha en god dag"

Jeg så et par på 60-70 som skiltes med et kyss i bilen utenfor vinduet der jeg jobber klokken 0745. Sånn vil jeg være, tenkte jeg. Men så tenkte jeg; kanskje de er nyforelsket? Besteforeldre nåtildags. Man vet ikke hvor man har dem.

(Men det er alltid en lur og fin ting å kysse før man går hver til sitt i hverdagen.)

Gledelig gjensyn?

Om få dager er det dags for den tidligere omtalte gjenforeningen. Og alle hjerter gleder seg. Vel. Nesten alle. Kanskje kjenner hun ikke en udelt gledelig forventning, hun som bar kisten til en av våre klassevenninner som gikk bort så alt for tidlig. Han som er homofil har nok også blandede følelser. Det samme gjelder hun som har barn med tre forskjellige menn. Eller hun som er den eneste som ikke er gift eller har barn. Den arbeidsledige gleder seg neppe til presentasjonsrunden. Ei heller den ufrivillig barnløse. De to som har vært/er på skråplanet skal ha god selvironi for å skryte av sine meritter. I en skoleklasse får man i sannhet et tverrsnitt av befolkningen. Når man møtes igjen snart tyve år etter; vil ikke forskjellene bli grellere?

Det sies at man går rett inn i gamle roller på en slik fest. Kanskje jeg endelig skal lære meg hva slags rolle jeg faktisk hadde? Jeg husker nemlig særdeles lite fra skoletiden. Hva nå enn det skal bety.

Nuvel. Jeg gleder meg. Faktisk.

"Anne"

Seilsesongen er på hell. Nå ligger vakre "Anne" og dupper i høststormen, og hennes sjødager for i år er snart talte. Det ble fire flotte turer i år. (Gitt at hun ikke er særlig familievennlig og vi ikke har lærerferie, sier vi oss godt fornøyd med det.)

Det finnes ikke så mye som gir mer ro i sjelen enn det å seile i sommerbris med en kopp kaffe, radio og godt selskap...

...hvis man bare husker på at turen må være målet - ikke ankringsstedet. Og aller helst bør man bare være to. To voksne.

So long...

Høst

Natten sto ikke tilbake for noen høststorm. Vinden rev og slet i hus og hagemøblement og holdt meg våken langt inn i grålysningen. Vi måtte sjekke hvordan båten lå – midt på natten.

Jeg fryder meg når jeg tar frem allværsjakka. Gleder meg til å hente ut stearinlysene fra skapet. Trekke te. Krype under pleddet med en god bok under leselampa. Ullgensere. Et glass rødvin eller tre i godt selskap. Gå tur i vind og vær. Eller aller helst i sprø, kalde dager med sol og klare farger. Vasse i gyllent løv. Drømme seg til høstens by – New York.

Jeg fryder meg helt til minusgradene blir for påtrengende. Jeg tåler varme dårlig, jeg fryser lett; min tid er nå.

"I natt drømte jeg..."

Jeg står sammen med noen på toppen av en stupbratt fjellside. Skrekkslagen (selvfølgelig, vil alle som kjenner meg si). Hvordan jeg har kommet dit aner jeg ikke, men jeg har en følelse av å ha entret kanten ovenfra. Vi skal ned fra fjellet, og nedstigningen innebærer at jeg regelrett må klore meg fast i loddrette fjellet for å komme til en minimal avsats der jeg ser en råtten trestige som kanskje kan berge meg helskinnet ned i dalen.

Svetten pipler frem i håndflatene mine. Jeg har vært her før. Jeg har klart denne nedstigningen før. Det har kostet blod, men jeg har klart det. Jeg mobiliserer alt jeg har, men plutselig. Plutselig vet jeg at dette skal jeg ikke. Vissheten er hundre prosent. Og med den kommer også alternativet: Å la være. Det kjennes som en enorm seier. Like stor som om jeg skulle klart å komme meg velberget ned i dalen.

***

Å formidle drømmer er risikokommunikasjon. Det vet den som har forsøkt. Du merker det ikke før ordene allerede har mistet fart. Da først husker du hvordan det er å prøve å leve seg inn i andres intense drømmeliv. Hvordan det er å vri seg på stolen i et helhjertet, men åh - så forgjeves forsøk på engasjement.

Men ordene er allerede der ute, og du må bare vente. Du føler deg avkledd og ordløs, og du må bare vente på en drømmedimensjon i språket som du vet må finnes, men du forbanner deg selv likefullt fordi du igjen trodde du hadde funnet den.

Radio igjen

Denne kunne jeg ikke la være å bli med på!

1. Ditt första radiominne?
Lillebjørn Nilsens "Barn av regnbuen". Jeg var tre år og forsto ikke hvorfor jeg fikk tårer i øynene. Anne Cath. Vestlys opplesninger. Egners Ole Brumm. Se for øvrig dette.

2. Vilket är ditt favoritprogram?
Radioselskapet i P2. Hallo i Uken. Radioteatret. Sånn er livet. Ord- og Filmfront. Boktilsynet. Radiodokumentaren. Ukeslutt. Dagsnytt 18.

3. När stänger du av radion?
Det er ikke jeg som skrur den av her i huset...

4. Drömmer du om att någon gång göra ett eget radioprogram?
Overhodet ikke.

Hentet fra Fredagsfyran.

Velkjent øvelse - ny rolle

- Hvordan har du det om fem år, da?

Det var aldeles pussig, siden jeg selv ber folk tenke fem år frem sånn i snitt to ganger om dagen. I dette rommet følte jeg meg som en fisk på land.

For hva vil jeg ha om fem år som jeg ikke har i dag? Jeg vil være der jeg er. Men med et enda mer solid fundament i meg selv. Bryte gamle mønstre. Røske opp i gamle mestringsstrategier. Komme nærmere kjernen og det som virkelig betyr noe.

Jeg lukker øynene, ser for meg en vei uten endepunkt, plukker opp vandrestaven og ryggsekken.

Jeg er iallfall underveis.

Hopp, husbond!

A4-tilværelsen kan det sies mangt om, men det hender faktisk den byr på sprang og overganger som gir søvnløshet, distraksjon og stivnakke. Selv om det ikke er et sprang ut av A4-rammen, kan det komme til å innebære flere x-faktorer og spenningsmomenter enn man er vant til. Til gjengjeld også ny retning samt flere muligheter.

Jeg har høydeskrekk og magen knyter seg. Det er ikke engang jeg som skal hoppe.

Tvi-tvi!

Studienotater

Jeg kom også over gamle notater fra studier i amerikansk litteratur. Sitater frydefullt og entusiastisk markert med knæsjgul marker pen. Hadde nesten glemt Henry David Thoreau. Det ville i sannhet vært en skam:

A man is rich in proportion to the number of things which he can afford to let alone.

og

As if you could kill time without injuring eternity.

Begge sitatene fra Walden, 1854.

Alderdomstegn

I en gjennomgang av gamle bilder, papirer, brev og dagbøker, som for øvrig var brutal på mange måter, fant jeg et gammelt bilde. Et forstørret portrett av en jente på 19 år. Rufsete lysblond sommersveis, brun hud, hvitt smil. Et bilde jeg har foraktet og skydd i mange år. Forvist til et liv i en pappeske. Og plutselig. Plutselig kunne jeg ikke forstå hvorfor. Jeg så det ikke lenger. Så ikke lenger flokene og kvisene. Bare en ung jente med livet foran seg.

augustkveld

Vi har med oss vafler, avis og store badelaken på stranden. Like før leggetid. Bonustime. Hakkende tenner, smil og begeistring. Sommeren er ikke riktig over, heldigvis.

Indian summer og hundetiss

1. I lokalavisen proklameres en indian summer. Bare fordi vi har hatt en dag med 26 grader til nå i august. Jeg minner om at det må en hel p e r i o d e til for å kalle det indian summer. Det bør også bli september før vi kan bruke denne betegnelsen. August er da sommermåned?! Vi kan håpe, men det er for tidlig å konstatere.

2. I disse bleieavvenningstider overhørte jeg følgende replikk fra en hvalp-eier som sto og snakket med(til) sin venn:

- Ja - det er så utrolig kjempegøy med hund, altså. Han gjør så mye rart! I går tisset han på skoen min! (titter ned på hunden og ler en oppriktig og kjærlig latter - helt uten bebreidelse)

Og i blikket til den stakkars kameraten - som straks søkte seg til venninnens sko, sammen med mitt - ble jeg igjen minnet om at tiss og bæsj er fryktelig dårlige samtaleemner.

Klær

1. Tycker du det är lätt eller svårt att handla kläder?
Vanskelig å få tid til å handle klær. Er ekspert på mer eller mindre gode impulskjøp. Har mye å lære i shoppingfaget, for blir stort sett mye mer fornøyd med de litt dyrere og mer gjennomtenkte konfeksjonsinvesteringene.

2. Var brukar du handla kläder?
HM. I all hovedsak. Vila, Natasha, Vero Moda. Ingen brand junkie. Mer kresen på sko, egentlig.

3. Vilket är ditt favoritplagg?
Akkurat nå? Bula-buksa mi. Og en retro-kjole som kan være veldig pyntet og veldig shabby. Og pin stripe dressen min som passer til de fleste anledninger.

4. Har du någon gång haft planer på att sy egna kläder?
Nei.

Rapport fra kvinnehappening

Lørdag satt jeg, litt vel hutrende, i vakre omgivelser og lot meg villig forføre av Marthe Wullf’s nydelige Tori-Amos-like innslag. (Marthe er dama til Tom Hell og hun korer ham når han synger med The Love Connection, og hun synger visst på en Cubus-reklame – noe som i ettertid gir tv-frie meg en forklaring på hvorfor småjenter på tolv nynnet og leppe-synk’et da hun sang. Plate undeveis.)

Inger Johanne Pettersen sang "Jeg Elsker Dig" tonsatt av Grieg så gåsehuden spratt.

Danseperformance’n som skulle være en hatte-/smykkevisning ble dessverre en heller komisk affære. De stakkars(?) (men veldig flinke) jentene hoppet og spratt rundt i kroppsnære, hudfargede kondomdrakter. Hensikten var åpenbar: Fokus på hatter og smykker, ikke kostyme og kropp. Effekten var stikk motsatt: Det eneste man tenkte på var at noen av jentene burde valgt annet undertøy, og at man var usigelig glad for at man selv slapp å hinke rundt i appelsinhud-/valkefremkallende tekstiler på en catwalk.

Kunstneren Vigdis var en interessant figur. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om utstillingen hennes ble litt klam, litt vel besatt Felicie. Noen av bildene og installasjonene hennes var spennende, dekorative og morsomme, andre så ut som hallusinasjoner i bunnen av Jack Daniels-flaska.

Måtte dessverre gi meg før den store finalen med Tori, men alt i alt et spennende arrangement. Det som imidlertid grep meg mest, var Felicies historie.

Publikumsmessig må det sies å ha vært en suksess, og grunntanken om fokus på kvinnekunst appellerer. Tips til arrangøren hvis man gjør dette til en årlig happening: Fleecetepper til publikum ville vært en veldig god ide. Sørlandssommeren er ikke hva den engang var.

2000

Vissheten senker seg. Katastrofen er et faktum og jeg puster lettet ut. Jeg puster igjen, ansiktet mister endelig blåfargen dere alltid har sett på som en hysterisk, oppmerksomhetskrevende sminke. Dere ser på meg og endelig ser dere meg. Jeg hviler nå, selv om dere ikke forstår det. Hviler trygt midt i smerten og vissheten om at jeg hadde rett.

Hepp!

Iført min nyeste erhvervelse på konfeksjonsfronten (den røde, jada det er sikkert tacky og five-years-ago, men oh-so-comfortable!) har jeg i dag rundvasket et barnefritt hus, ryddet i papirer, avtalt å gå på kulturarrangement med god venninne på lørdag og spist pecannøtter.

Velkommen, helg!

Note to self

Har fått dobbelthake i ferien.

That's all.

Bloggstemmen

Ord og Ingenting har nå eksistert i snart fem måneder. En blogg skapt på måfå, uten mål og mening annet enn med et ønske om å skrive, dokumentere og loggføre. Et kjapt tilbakeblikk, og jeg konstaterer at bloggen min er et sammensurium av hverdagsopplevelser, ettertanker, advarsler og omtaler, egne ord og andres ord. Noe særlig mer politisk enn dette blir det neppe.

Jeg savner kategorier på blogspot.com, strukturfrik som jeg er, men nå har jeg i alle fall foretatt en liten generalopprydning og opprettet en bok/filmlogg (ja – logg) slik at disse tingene havner litt mer for seg selv.

Kanskje blir bloggstemmen min tydeligere og mer ensartet etter hvert? Den som leser får se…

Reminder

To gamle kjente dumper på hverandre mellom reolene på supermarkedet. Like gamle. Den ene i småbarns-dobbeltarbeidende-nybygger-modus, den andre med tenåringsbarn og en imponerende track record: gift, separert, gift, skilt, gift og utflyttet. Etter en generell oppsummering av hverdagen (barn, jobb og hus), kommer det stille, men ettertrykkelig fra hun med track rec'en:

- Bare husk at du ikke blir lykkeligere av at det er pent rundt deg.

Man vet.

Likevel.