Totally remote

Under juletreet i år lå det hele tre innretninger med fjernstyring til Junior, en orange Peugeot a la Solberg, en truck og en heisekran. Det var helt klart umiddelbare suksesser, alle tre, men slike kjøretøy er man da heller slett ikke ukjent med her i huset.

Da jeg ble gravid, fikk min bedre halvdel og en kompis det plutselig for seg at de skulle mekke bil. Miniatyrbil med fjernstyring. De hadde for så vidt drodlet over temaet en stund, og siden jeg er bare sånn måtelig interessert i motorer og fart, hadde jeg bare halvveis hørt etter. Jeg har samme forhold til slike innretninger som jeg tror de fleste andre hunkjønn (og store deler av hannkjønnlaget), og jeg trodde at slikt kjøpte man på Toys r'us for fem-seks hundrelapper, hvis man skulle dra det langt, noe jeg skjønte at man skulle.

Av en eller annen grunn var det om å gjøre å få "go" fra fruene på prosjektet, men naive meg skjønte ikke hvorfor. Ikke før jeg i forbifarten spurte hvor mye penger man hadde tenkt å bruke på dette.

Vi var på tur i skauen. Jeg var bekkenløs og særdeles hormonell, og det er ikke mitt beste øyeblikk, men jeg husker at jeg begynte å grine da de harde fakta kom på bordet. Herligheten kostet nemlig latterlige (i mine øyne, selvsagt) 5.500 kroner.

Læringskurven ble videre temmelig bratt; bilene bruker bensin og går i stykker for et skjevt ord eller småstein på parkeringsplassen der de kommer susende i 60(!) kilometer i timen. Delene må spesialbestilles og dekkene slites utrolig fort. Lyden kan vekke døde.

Jeg skjønner meg fremdeles ikke på dette, men godtar stilletiende at junior flaskes opp i samme ånd. Stjernene i øynene til begge guttene mine er årsaken. Det er likevel ikke helt fritt for at jeg noen ganger tenker at hobbyen er en slags kompensasjon for at man i sin tid feide hår på frisørsalongen til tante for fem kroner timen...

Christmas blossom

Du stråler.

Og alle tilbakemeldingene går usensurert til hjertet ditt fordi du ikke har utviklet de voksnes altfor finmaskede filter. (Måtte du aldri!) Øynene dine funkler og munnen bobler stadig over med et smil. Alle klemmene du deler ut, sangene du nynner og dansetrinnene du tar i den nye kjolen - det er en fryd, og jeg ønsker meg bare en brøkdel av selvfølelsen din.

For du er mye mer enn god nok i deg selv. Og akkurat nå kan du kjenne det.

Construction site

Jeg bruker deler av juledagskveldene på å flikke på layouten til Ord og ingenting. Etter drøye ett og et halvt år er det på tide med fornyelse. Kommer sterkere tilbake med innhold etter hvert.

God jul, rett og slett

Sittende med en hjemmelaget kirsebærlikør (05 årg) ved min side - det er endelig på tide å ønske en riktig god jul til dere alle!





Ingen jul uten hvite tulipaner. Og røde.

Not so evil dentist

For to dager siden ble jeg gammel. Virkelig gammel, veldig plutselig. Jeg knakk nemlig deler av en jeksel mens jeg spiste *rødm* ...fiskekaker! Merket det ikke før tunga streifet en foruroligende skarp kant på 12-årsjekselen som fikk en fylling tidlig på nittitallet. To dager før julehelga og delvis tannløs. Great.

Heldigvis fikk jeg hastetime hos tannlegen. Jeg slepte meg avgårde mens jeg så for meg tanntrekking, broer og kroner og (ikke minst) 1000-lapper med vinger. Et kvarter senere kunne jeg forlate kontoret hans med et smil og en bitteliten fylling.

Bare 320 kroner fattigere, atskillig yngre til sinns og fit for brente mandler igjen.

Call it like it is

Mens jeg strøk bunadskjorta til Frøken Hvis-jeg-ikke-får-lov-til-å-bruke-fyrstikker-hjemme-så-flytter-jeg-til-mormor, hørte jeg på radio. Ekot Kvart-i-seks (Sveriges Radio) kunne rapportere om økt "barnsex-turism" fra Sverige til Østen.

"Barne-sex-turisme"?!?!

Fysj. En spade er en spade. Jeg er sikker på at "barnsex" ikke er et daligdags ord i Sverige heller.

Bedre å bruke overgreps-turisme. Og det er helt uakseptabelt å avdramatisere fenomenet.

The Holiday

vs.

Jeg tror nesten jeg har fått en ny darling i filmverdenen. Colin Firth hadde lenge et solid forsprang på førsteplassen av snaskenam-lista, men har ting endret seg og Jude Law seiler opp som sterk, sterk utfordrer. Jo, jeg har selvsagt visst om ham og tenkt at han var pen og sånn, men han har ikke fått hjertet mitt til å banke. I årets julefilm spiller han imidlertid supersympatisk og superpen (og nå kjenner jeg at jeg nesten vil røpe mer enn jeg bør, så bare tro meg...). Og så er han britisk! *dåhn* Klisjeene vil selvfølgelig ingen ende ta. Menneskene er pene, rike og passelig miserable, men hva er julefilm uten klisjeer? Jeg smilte gjennom hele filmen og lærte meg et nytt uttrykk – boob grace...

Et par anmerkninger: Cameron Diaz ser asketisk mager ut. Kanskje er det sant at hun har ”extremely high metabolism”, akkurat som Jennifer Aniston og alle de andre magre filmstjernene. Kanskje ikke. Uansett trøster jeg meg litt med at kvinner på hennes (aka min) alder ser atskillig sunnere ut med litt isolering når huden etterhvert og uunngåelig løsner fra beinet. Amanda, Diaz’ karakter i filmen, sier det selv; kvinner ser fort herjet ut. Og jeg legger til; avmagrede kvinner ser enda fortere herjet ut. Diaz ser strålende ut på lerretet nå, men hvis hun er avmagret og ikke naturlig tynn, er potensialet der. Heldigvis for henne er hun bemidlet og berømt og kan pynte litt på seg med Botox, personlig trener og alskens vidunderkurer, så det vil vel helst gå godt.

Kate Winslet går for å være ei feit ku (jeg vurderer seriøst å la meg deprimere) i Hollywood-sammenheng, men bevare meg vel så mye vakrere hun er!

En annen ting: Hvor sannsynlig er det at piker på 3 og 5 går rundt med mobiltelefon? Egentlig?

Ikke det at logiske småbrister og karakterer som veier 15 kilo mindre enn meg ødelegger filmen! På ingen som helst måte. Dette er nytelse fra ende til annen. Og jeg innrømmer at det i all hovedsak er Jude Laws fortjeneste. Dette er filmen for den som vil gå på kino for å kose seg, ikke tenke. Typisk DVD-potensiale, litt som Love Actually, som til nå har vært min favorittjuleflick. Og jeg er så glad det ble han oppe til høyre som fikk hovedrollen i stedet for Hugh som-vi-begynner-å-bli-passelig-lei-av Grant. Så glad.

Sweet celebration, bitter preparation

Røverdatter insinuerte i eget kommentarfelt at bloggtørken min bunner i at jeg faktisk har et liv. Jeg tror dessverre det også handler om juleforberedelser. I fjor var jeg lutter adventsglede og helt på høyden. I år er det som om alt jeg tar i blir til bæsj. Bare sånn for å illustrere – her er et lite førjulsscenario fra det allienske kjøkken. Det er på ingen måte enestående:

Etter noen brett med cookies, havreflarn og risboller, skulle jeg i dag krone bakerverket med hjemmelaget marsipan. Jeg elsker hjemmelaget marsipan. Sånn ordentlig, du vet, som er laget bare av mandler og melis. Fifty fifty. Ikke noe falsk mandeldråpe-opplegg. Så i dag ringte jeg hjem til mor for å forsikre meg om at jeg kunne oppskriften. Den ble bekreftet.

Mandlene ble skoldet og rensket i går, så det var bare å gå i gang. Siden jeg ikke har mandelkvern* tenkte jeg at det bare var å kjøre dem i blenderen. Som sagt så gjort. Riktignok var det ikke mulig å få dem så veldig finhakket på den måten, men skitt au, tenkte jeg. Jo grovere jo bedre! En halv kilo mandler ble altså grovhakket i stedet for finmalt. Allerede her burde det nok ha ringt en julebjelle.

Jeg målte ufortrødent opp melis i samme mengde. Et halvt kilo som jeg blandet godt med mandelmassen. Jo da, jeg så klumpene, det er bare godt med litt tygg, tenkte jeg. Så var det eggehviten som skulle binde sammen herligheten. Jeg tar litt av gangen, tenkte jeg, og begynte å helle av glasset. Svupp! Der lå halve eggehviten i bollen. Siden jeg denne gangen hadde insistert på å holde meg til mammas oppskrift og kun gå på gefühlen når det gjaldt mengde (”Du kjenner når den er fast nok!”), tenkte jeg at det sikkert ikke var så farlig. I begynnelsen gikk det såre vel, men etter kort tid merket jeg meg at dette ble vel klissete! Melis hadde ikke samme effekt på sticky marsipan som hvetemel har på klissete bolledeig. Strutsemetoden virker sjelden, så det sier vel seg selv at en time i kjøleskapet ikke hjalp nevneverdig på konsistensen.

For å gjøre avslutningen kort – jeg måtte etter hvert innse fadesen. For å piske meg selv ytterligere, konsulterte jeg Cappelens kokebok i etterkant. Mandlene skal males, IKKE blendes (da vil fettet forhindre massen fra å binde seg). De skal videre males to ganger, siste gang sammen med melis. Dessuten. Kun én skje med eggehvite! Ouch. Så der sto jeg med nærmere ett kilo klissete, grov, mislykket marsipan. Som faktisk smakte aldeles fortreffelig! What to do?

Først prøvde jeg å trekke sjokolade over fadesekulene. Når man etter x antall kuler innser at dette virkelig ser ut som bæsj,

er det intet annet å gjøre enn å dumpe resten av herligheten i øko-søpla.

Dett var dett. Nå gidder jeg ikke bake mer.

Noen som har et husmor-gen til overs?

* Jeg hadde det likevel. På Kenwooden.

Early arrival

Gjett hvem som kjørte foran oss på vei hjem fra jobb og barnehage i dag?!

Same procedure

Jeg kan jo ikke være dårligere enn i fjor. Det er på tide med en oppsummering:

Hva gjorde du i 2006 som du aldri har gjort før?
Prøvde ymse substanser, figurerte på reklameplakater i nasjonal kampanje, gikk med bøsse for TV-aksjon

2. Holdt du nyttårsforesettene dine. Og vil du lage nye?
Delvis og ja.

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
Nå måtte jeg tenke, for det virkelig store boomet er over, men jo – det var noen som ble foreldre!

4. Døde noen som sto deg nær?
Nei, men det var et par dødsfall som gjorde sterkt inntrykk på meg.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
Danmark, Sverige, Hellas (LITT bedre enn fjoråret…)

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Jeg reiser gjerne mer, går mer på konsert osv. Flere samtaler om livet.

7. Hvilke datoer i 2006 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Ingen spesielle.

8. Hva er det største du har oppnådd i år?
For ikke å bli for privat må jeg nevne jobb igjen, da det fremdeles går veldig bra.

9. Hva var din største nedtur?
Å ikke bli med til Italia i februar. Det var mer bittert enn fryktelig trist…

10. Har du vært syk eller skadet?
Har hatt noen runder med regnbuehinnebetennelse. Og fått meg en kalddusj.

11. Hva var ditt beste kjøp?
Ny båt! Digitalkamera. Og ny fon.

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
Tror det må bli sjefen min – i alle fall akkurat i dag.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg?
Noen som jukset seg til Italia-tur.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
Klær, mat, barnepass, husholdning, sparekonto

15. Hva gjorde deg veldig veldig veldig oppspilt og glad?
Quartfestivalen. Chess i Spektrum. Hellas i september. Og da jeg trodde jeg skulle til Italia i februar...

16. Hvilken sang [artist] vil alltid minne deg om 2006?
Blank her og nå.

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du ...
a. Gladere eller mer nedstemt? samme.
b. Tynnere eller tykkere? Samme
c. Rikere eller fattigere? Samme

8. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Reise, gå i teatret, synge, lese, skrive (inkludert blogge. Det er litt tørketid, jeg vet.)

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Gruble

20. Hvordan vil du tilbringe julen?
Jeg skal feire julaften i egen stue med nære og kjære rundt meg. Gå masse på besøk i romjulen. Og lage nyttårsfest for venner.

21. Ble du forelsket i 2006?
Stadig forelsket.

22. Hvor mange one-night stands hadde du?
Ingen i år heller, gitt.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
*sukk* det er et begrenset utvalg på NRK-nett-tv, som er det eneste jeg ser, men jeg fikk med meg Koht i familien. Ganske festlig.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Nei.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
The Kite Runner gjorde rett og slett et uutslettelig inntrykk. Mirjam Kristensen var også ganske uforglemmelig.

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Tja. Jeg oppdaget jo for så vidt Depeche Mode i år. Better late than never!

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
Ny og mer anvendelig båt! Sandstrand.

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
Her må jeg kopiere inn svaret fra i fjor: Ferdigstilt bad med badekar. Men neste år...

29. Hva var årets beste film?
Jeg har ikke vært så mye på kino at jeg kan påberope meg noe godt svar, men likte godt Woody Allens Match Point. Scoop har jeg dessverre ikke fått med meg ennå.

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
Jeg feiret dagen med fårikål og ti gode venninner!

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
Skritt-telleren! Og mange mennesker - ingen nevnt, ingen glemt.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
Sort er basisfarge. Inkonsekvent. Mangler alltid noe. [det er ikke blitt så mye bedre siden i fjor…]

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Gåturer og trening. Sparringspartnere. Hverdagen. Musikk. Bøker.

34. Hvilken kjendis likte du best?
Pass.

35. Hva i politikken har opprørt deg mest?
Jeg synes Demokratene her i byen får litt for mye spalteplass!

36. Hvem savner du?
Søstrene bor fremdeles for langt unna, men nå er det snart jul!

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Det var faktisk flere i år. Ingen nevnt, ingen glemt.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
Jeg har lært meg (og lærer fremdeles) å lytte til meg selv.

39. En sangtekst som oppsummerer året ...
Da måtte jeg i så fall skrevet den selv…

Så. Hvordan har året ditt vært? This one's up for grabs.

Testing sides

Jeg har med en viss interesse lest litt om den skjulte overklassen i det siste, og samtidig fundert litt rundt min egen plassering. Funderingenes tid er forbi; -lin har linket til en test, og her er resultatet - svart på hvitt:

En fot i begge leire er aldri dumt. Du kan like gjerne digge «Rompa mi» som «Nøtteknekkeren», og går på Smuget og Kunstnernes Hus med samme eleganse. Hvis du ikke blir for full da.[det blir jeg ikke!]

Overraskende? Hardly.

Jeg må imidlertid melde at de tre første svarene vedrørende mine forfedres samfunnsposisjoner ikke er helt etterrettelige. Jeg er faktisk litt usikker på hvor jeg kommer fra. Kanskje ikke så rart heller, da. At jeg ikke helt vet hvor jeg skal. Og ender opp i spagaten...

Mental huskelapp: Ønske meg Bourdieu til jul...

Gnomorama

- Weird country, sa hollenderen mens han skjelte til de to regningene som lå fremme hos en bekjent.

- You pay money to companies called [fuck us] and [loose ass]?!

2006

Jeg tenkte umiddelbart på Kristianes innlegg fra forleden da vi opplevde dette på lørdag:

Vi var i en av byens butikker for å se på svinedyre vinterdresser. Jeg fant aldri ut om jeg ville ha dresser med avtagbart fôr eller ikke, så vi tuslet litt rundt på måfå og endte selvsagt opp med å gå ut uten å ha kjøpt noe. Før vi nådde utgangsdøra, kom Lille Venninne stolt løpende med en rosa ballong hun hadde fått av personalet. Lille Venn så litt molefonken ut, og butikkdamen oppfattet rutinert situasjonen:

- Vil du også ha en ballong kanskje?
Lille Venn:
- Ja!
Butikkdamen:
- Vil du ha den brune?
[febrilsk hoderisting fra Lille Venn]
- Den grønne da?
[mer hoderisting og et fortvilet blikk på mamma - som må komme til unnsetning]
Mamma:
- Du vil kanskje ha en rosa du også?
Lille Venn:
- Ja!

Butikkdamen stusset, men hentet nok en rosa ballong, og Lille Venn løp stolt ut til søsteren.

Idet vi gikk, registrerte jeg hvordan butikkdamen beklagert til neste rosakledte treåring at det dessverre ikke var rosa ballonger igjen. Men hun kunne få en brun. Eller grønn! Det var åpenbart ikke det samme...

Missing oblivion

- Pappa? Hva betyr det ”å steine” noen?

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var. Med en oppvekst i Bibelbeltet blir man nødvendigvis tidlig eksponert for historiens bestialiteter. Men det var da ordet dukket opp i Dagsrevyen at jeg mannet meg opp for å spørre. Allerede før spørsmålet var ute, angret jeg, og ordene han brukte for å svare på spørsmålet er borte. Men følelsen i kroppen da det gikk opp for meg hva han mente, har jeg kjent mange, mange ganger siden. Tyngden i magen. Kulda som spredte seg.

Klemmen etterpå virket ikke.

Jeg skjønte instinktivt at ikke jeg kunne risikere å bli steinet. Men det hjalp lite. Noen hadde blitt det. Noen kom til å dø på den måten i fremtiden.

Nå mange år senere, kan jeg godt forestille meg hvordan det måtte være å bli tvunget til å svare et barn på et slikt spørsmål. Det å skrelle vekk et lag av beskyttelse. Pakke ut barnet. Eksponere det for verdens grusomheter. Rokke ved dets trygghet. Smusse til verden og menneskenes hjerter.

Jeg er fremdeles en sart sjel. Menneskets evne til utspekulert ondskap har alltid skremt meg, og jeg unngår medieinnslag som omhandler mishandling av barn, tortur osv. Jeg provoseres av spekulativ bruk av bilder i media, for mine indre bilder er mer enn sterke nok. Og det å leve ute tv forsterker min legning. Jeg er kanskje feig når jeg foretrekker uvitenhet fremfor å få nesa mi gnuret ned i skit jeg ikke ante fantes. Men jeg tror faktisk ikke jeg blir et bedre menneske av å se ”faksimiler” av barneporno og videoer av henrettelser på TV2-nyhetene.

I natt ante jeg et tydelig streif av den samme tyngden og avgrunnsfølelsen fra barndommen. Til tross for at jeg hadde vært på julebord på lørdag og var i manko på søvn, klarte jeg ikke å legge fra meg The Kite Runner av Khaled Hosseini. Jeg måtte bli ferdig med grusomhetene. Med den nydelige historien fra Afghanistan. Jeg orket simpelthen ikke legge fra meg boka. Måtte ha closure. Jeg vet ikke om jeg hadde lest den hvis det ikke hadde vært for at jeg er med i en litteraturgruppe. Men jeg er glad jeg har gjort det.

Filmen bli muligvis for sterk kost, i hvert fall hvis filmskaperne har tenkt å fråtse i grusomhetene. Jeg får i så fall skylde på det faktum (eller myten skapt av oss blaserte og lesende) at filmen stort sett aldri kan måle seg med boka likevel.

One month to go

Vi er på ingen måte i rute. Men vi har tjuvstartet litt likevel...

Tagged

Elisabeth utfordrer:

Hvilken låt er garantert å få deg til å danse?
Det meste av pop/dance/dansbar rock. Det er lettere å si hva slår meg av: Danseband o.l, tradisjonell swing… Jeg kan bare danse swing med en partner som er så god at han kan kamuflere min manglende evne til pardans.

Alfabetiserer du platesamlingen din?
Nei. Men bøkene mine står alfabetisk i den innebygde bokhyllen min. Engelsk, norsk, paperback, hardback om hverandre – men altså alfabetisk.

Når har du bursdag, og er du typisk for stjernetegnet ditt?
6. oktober og en typisk vekt ifølge de som forstår seg på slikt. Jeg gjør ikke det.

Hva er den beste underholdningen du kan få?
Et godt teaterstykke. En fin film. Chess i Oslo Spektrum.

Hvem var du i klassen på ungdomsskolen?
Det har jeg vel avslørt i en annen post, men ok. Jeg var en sjenert, men ”flink pike”. Den som meglet mellom særdeles kranglende venninner på barneskolen.

Hvilken bok anbefaler du?
Akkurat nå: Mirjam Kristensens En ettermiddag om høsten.

Hva er verdens beste oppfinnelse?
Musikk og skrift. iPod og mobil hakk i hæl.

Hvilket album er soundtracket til ditt liv?
Det er for vanskelig å svare på… Noen ganger er livet som en seig Tom Waits-låt. Andre ganger som en klisjefylt Jan Eggum sang. Det måtte blitt et samlealbum i hvert fall.

Hva er det dummeste du har sagt?
Det dummeste har jeg garantert fortrengt. Men en gang spurte jeg en palestiner om han skulle hjem til jul. Det var kanskje ikke så smart, selv om jeg bare mente "hjem i juleferien". Det ble i hvert fall ikke tatt opp i beste mening, kan du si...

Hva lukter det av skoene dine?
Lær?!

Hva skal det stå på gravstenen din?
Uffda, det spørsmålet likte jeg ikke.

Hva sover du i?
Nattøy

Fortell en vits.
Nei. Jeg kan heller oppfordre til en tur på kino for å se Borat. Det er en svett opplevelse.

Hva var yndlingsbarne-tv-en din?
Madicken, tror jeg. Og Tjorven.

Når er du på ditt peneste?
Rundt eggløsning…

Hvilken tekstmelding sletter du aldri?
Merkelig nok har jeg et helt fullstendig usentimentalt forhold til sms; jeg sletter alt! Men nå har jeg begynt å laste dem over på Nokias Lifeblog.

Hvilket skjønnhetsprodukt klarer du deg ikke uten?
HvilkET? Mascara. Men det holder ikke, så jeg slipper heller ikke YSL Touche Eclat så lett. Eller foundation. Kajal… You get the picture.

Når fikk du sist ordentlig fysisk vondt?
Da jeg fikk akutt regnbuehinnebetennelse i forrige uke.

Hvilket pålegg er du?
Hm. Traust som brunost?

Uncomfortably hilarious

I går fikk jeg sett Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan.

Oh. My. God.

Går det virkelig an å tulle med alt?! Og da mener jeg ALT?! Borat gjør det. De pinlige scenene ville ingen ende ta. Jøder, muslimer, homser og homofober, her er nok til alle. Og mest av alt til amerikanerne! Jeg har ikke følt meg så ukomfortabel i et kinosete siden... jeg vet sannelig ikke når.

Men jeg lo. Og lo.

Last leg

"Hva tenkte du de siste sekundene før stafettpinnen kom deg i
hende? “Hva føler du nå?” Valgfri øvelse." (Kristines oppgave til meg i Nordstafett)

Før: Jeg logger meg på, skal vi se… Nordstafett, det nærmer seg deadline for Kristine, jeg er nestemann, lurer på hva oppgaven blir? Der ja. Hun har levert, tigerbildet er dyttet nedover, hva har hun bedt meg skrive om, hva er oppgaven? Løksuppe… kepa…hemmelig oppskrift… 80-tall… Hvor er oppgaven? HVA er oppgaven? Drit at det skulle bli min tur akkurat nå når jeg bare ser med det ene øyet… slutt på innlegg der ja – oppgaven…

Nordstafett har de siste tre dagene kastet meg bakover, bakover, bakover i tid. Hensatt til stiloppgaver, skoleeksamen og skriving på kommando, nå er det min tur. Jeg minnes prosessorientert skriving som et vagt, lilla blaff gjennom klasserommet; rødglødende hoder, intense tenner beskjeftiget med blyantspising, klamme hender og nå er det min tur og tenk om dette skal leses høyt!

Oppgavene i stafetten har hatt stor spredning. Noen ville jeg fått problemer med å besvare.

Flashback:
Sjuende klasse, vi har lærerskolestudenter. Diktprosjekt i norsk Jeg er lat og litt kul, skrive dikt du liksom!, og ber om hjelp av en venninne med en sterk poetisk åre. Diktet trylles av intet, og jeg gjør det jeg verken før eller siden har gjort; leverer det inn som mitt. Det vil seg slik at diktet er et særdeles godt dikt. Det blir selvsagt trukket frem som et eksempel på hva slags ubrukte ressurser og skatter denne litt bråkete og umulige klassen faktisk sitter på. Lest høyt. O skrekk. De kommer bort til meg og spør om jeg hadde flere dikt. Jeg rister på hodet, rød som en paprika. Jeg har aldri i mitt liv skrevet dikt. Når vi noen dager senere får en ny diktoppgave som skal besvares på skolen, leverer jeg blankt og sverger på at jeg aldri mer skal plagiere noen.

Andre oppgaver har skapt kløe i fingrene. Atter andre har skapt debatt, og det er tydelig at ikke alle er enige om spillereglene. Noen har visstnok bæsjet på oppgaven de har fått, men inntil nå er det kanskje ingen som er blitt mistenkt for juks?

Flashback:
Niendeklasse. Engelsk stiloppgave: ”Cinderella”. Verken mer eller mindre. Etter litt drodling til og fra med en venninne hadde jeg den tåredryppende, Dickens-aktige historien klar. Om den fattige jenta som umuligvis ønsket seg Cinderelladukken til jul. Jeg skrev så blekket sprutet og så at det var godt. Da jeg fikk den tilbake, tok frøken meg til side: - Nydelig historie! Som du ser har du fått en meget god karakter [M+ red anm], men… [og her la frøken hodet på skakke og smilte sukkersøtt mens hun klappet meg på hånda] du har jo ikke skrevet dette selv, Alliene! Jeg måpte og fikk stotret frem at jeg hadde diskutert ideen med en venninne, men at jo, jeg hadde faktisk skrevet historien selv! Taushet. Jeg var en av favorittene hennes. Nytt sukkersøtt smil. Mitt eget hadde stivnet. Plutselig fant frøken frem pennen, strøk resolutt over den opprinnelige karakteren og satte en ny, stor S ved siden av kommentaren. Og smilte.

Men hun hadde trodd jeg hadde jukset.

Hva føler jeg nå? Som sjarmøretappeskriver føles det som å levere stil. Jeg elsker å skrive, men jeg konstaterer at det føles annerledes å trykke "publish" når noe forventes av meg. Annerledes på en godskummel måte.

***

Føleri på et annet nivå: Det er imidlertid mitt privilegium å sette punktum. Siden jeg ikke får gi oppgave til noen andre, mener jeg. Vel blåst, alle sammen. Takk for utfordringen og godt initiativ, Saccarina og Sexy Sadie. Det blir vel flere runder?

Men for nå;

.

Old schmold

Jobb (1p)
Visittkort (1p)
Deltatt på konferanse med overnatting (1p)
Bor hjemme hos foreldrene (-2p)
Samboer (1p)
Forlovet (1p)
Gift (2p)
Skilt (3p)
Eier eget hus (2p)
Har en bil (1p, kombi + 1p)
Hund (1p)
Lån (1p)
Delt økonomi (1p) - hva betyr egentlig det? Felles økonomi med separate spare- og lønnskonti her.
Pensjonssparing (1p) (ikke privat)
Gjør storhandel (1p)
Bruker kundekort (1p)
Handler bevisst på rabatt-tilbud eller benytter rabattkuponger (2p)
Har hushjelp/vaskehjelp/praktikant/eller lignende (1p)
Har oppvaskmaskin (1p)
Dobbeltseng (2p)
Har juletre i jula (2p)
Grå hår (1p)
Cellulitter (1p)
Abonnerer på morgenavis (1p)
Løse sudoku (1p)
Velge å ikke ta telefonen (2p)
Pusse vinduer (1p)
Plukke sopp (2p)
Bruker msn (-1p)
Parmiddag (1p)
Vinsmaking (1p)
Dansekurs (1p)
Feste til gamle 70-talshits. (1p)
Drikke Konjakk alt. calvados til kaffen (1p)
Gå til sengs før 23.00 hver kveld på ukedagene (1p)
Foretrekke sofaen hjemme framfor utekveld med venner(1p)1/2 poeng, det kommer helt an på
Spille bingo (1p) neiSyns Idol-Aleksander/ Idol-Vivian er dritdigg (-1p)
Ha hofteproblem (1p)
Ha bilradioen innstilt på P1 (2p)
Bli overrasket over ”ungdommen nå til dags” (2p) det hender vel, så ett poeng til meg her også.

0-15 p - IKKE gammel
16-25 p – Godt på vei…
Over 25 p – Nå er du der!

34 år og 19,5 poeng. Det er helt ok. Synes for øvrig at det manglet et punkt her; barn (3p)! Barn gjør folk voksne, etablerte og i noen tilfeller gamle...

Denne er lånt hos Kristine.

Sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me...

Eller?

Så sympatisk. Å ta igjen med samme mynt...

Jeg ønsker meg ikke denne boka til jul (hvis noen skulle lure på det). Jeg hadde nær sagt; jeg tar hvilkensomhelst annen.

Og tenk. Carl har ikke engang lest den. Plusspoeng til ham for å styre unna klissete kjærlighetshistorier!

Shocking the block

"Hæ!? Jeg hadde ikke blitt mer overrasket om du hadde sagt du hadde røyka hasj!"

- sa hun da jeg fortalte dette.

Der har du meg, liksom.

A first for everything. And a last.

Vi sitter ved bordet og piner ned den siste halvliteren for natta; det er bare noen minutter før de skal begynne å blinke med lysene. - Har du aldri prøvd snus!? Vent litt. Vips så er hun borte ved et annet bord, og noen forbarmer seg over snusjomfruen og spanderer en porsjonspakning. (Takk skal du ha eller noe!) Jentesnus; det lukter lakris, jeg elsker lakris, og jeg lar meg forføre en sen lørdagskveld.

Jeg har ikke snusleppe. Jeg har alt for mye overleppe til å skjule selv en diskret jentepakning. Men jeg gjør det, jeg skyver pakningen opp i leppa og føler meg som en idiot, for det går jo ikke an å smile, og så sent går det jo heller ikke an å la være!

Så der sitter jeg med en ukledelig bul på leppa; overlistet av lukt, av delikat jente-appellerende forpakning og lokket av venner. Jeg er så forkjølet at jeg ikke smaker lakris og bare så vidt fornemmer en nummen prikking i leppa; er dette alt?

The game is greater than its players

Selv for meg, som har et godt over gjennomsnittet sentimentalt og nostalgisk forhold til Chess - the Musical, Elaine Paige og Tommy Körberg, er det heldigvis ikke vanskelig å være enig med Mona Levin i Aftenposten; fredagens britiske gjestespill i Spektrum var ”… underholdende, musikalsk og visuelt godt.”


Gåsehuden og tårene spratt. Fremførelsen av ”Pity the Child” var et personlig høydepunkt. Det var i møte med nettopp denne sterke teksten at jeg som ungjente satte meg ned og lærte meg tekstene til hele musikalen utenatt en gang på åttitallet:

When I was nine I learned survival
Taught myself not to care
I was my single good companion
Taking my comfort there
Up in my room I planned my conquests
On my own -- never asked for a helping hand
No one would understand
I never asked the pair who fought below
Just in case they said "No."

Pity the child who has ambition
Knows what he wants to do
Knows that he'll never fit the system
Others expect him to
Pity the child who knew his parents
Saw their faults, saw their love die before his eyes
>Pity the child that wise
He never asked "Did I cause your distress?"
Just in case they said "Yes."

When I was twelve my father moved out
Left with a whimper -- not with a shout
I didn't miss him -- he made it perfectly clear
I was a fool and probably queer

Fool that I was I thought this would bring
Those he had left closer together
She made her move the moment he crawled away

I was the last the woman told
She never let her bed get cold
Someone moved in -- I shut my door
Someone to treat her just the same way as before.

I took the road of least resistance
I had my game to play
I had the skill, and more -- the hunger
Easy to get away
Pity the child with no such weapons
No defense, no escape from the ties that bind
Always a step behind
I never called to tell her all I'd done
I was only her son!

Pity the child but not forever
Not if he stays that way
He can get all he ever wanted
If he's prepared to pay

Pity instead the careless mother
What she missed,What she lost when she let me go
And I wonder does she know
I never call. A crazy thing to do
Just in case she said,
"Who?"

Tim Rice, Benny Anderson og Bjørn Ulväus

(Takk for opplevelsen, pappa. Gratulerer med farsdagen!)

Beautiful Day

Those were the days

I lørdagsutgaven av lokalavisa kunne man lese at oppvekstskildringer fra 50-tallet preger bokhøsten lokalt. Menn og kvinner blar i gamle dagbøker, intervjuer foreldrene sine, graver i lokalavisens arkiver og skriver sin opplevelse av fortiden inn mellom to permer. Og resultatet er bøker med titler som Utsikt fra mormors trapp, Rusleturer hhv i Markens, på Lund, på Kuholmen osv. Dette er populærlokalhistorie for hvermansen. Og det fenger. Helt tydelig.

Bare. Ikke. Meg. Dette her får jeg ikke til.

På historie grunnfag - eller bomfag, som det senere skulle vise seg - var lokalhistorie et av de store irritasjonsmomentene. Det er ikke mitt stolteste øyeblikk, men jeg var 21 og mine medstudenter og jeg protesterte høylydt og formelt over vektingen av lokalhistorie kontra annen historie. (De som kjenner meg og mine forbindelser vil kanskje se en liten ironi i dette, men skitt la gå…).Verdenshistorie var greit. Norges og Afrikas historie også. Men lokalhistorien opplevdes irrelevant og narsissistisk. I ettertid kan man selvsagt se en sammenheng mellom foreleserens formidlingsevne og den interessen faget vekket.

Men kommer denne interessen med alderen? Kristiansandere over 50 går jo mann av huse! Er det en uunngåelig utvikling? Snur vi oss på et eller annet tidspunkt, vender oss bakover i stedet for fremover?

For min del håper jeg at jeg vandrer hen med Time eller Newsweek på nattbordet fremfor bøker om konspirasjonsteorier rundt 9/11. Men det er kanskje for mye å håpe på.

Java Jive

You are a Black Coffee

At your best, you are: low maintenance, friendly, and adaptable At your worst, you are: cheap and angsty You drink coffee when: you can get your hands on it Your caffeine addiction level: high

What Kind of Coffee Are You?

Huff og huff...

Downer!

Samme dag som jeg får tilbud på lamell-gardiner til 7.000,- (for ett vindu), mister jeg lommeboka. Kan det være et tegn?

Det er en pitteliten lommebok som jeg har lånt av min datter. Det er bilde av en berømt pusekatt på utsiden og den er rosa. Jeg vil egentlig ikke tro at jeg har mistet den, men må nok snart, etter tre dager med intens leting, bite i det sure eplet og innse at den nok har ramlet ut av sekken på min vandring. Kortet er selvsagt sperret. Nå er det midlertidig kjøretillatelse som må skaffes til veie litt brennkvikt.

For tross den minimale størrelsen var det plass til både førerkort, donorkort, VISA-kort, visittkort, forsikringsbevis, bibliotekkort og en haug med kvitteringer. Til alt overmål var det også penger i den, siden jeg akkurat hadde vært i minibanken.

Argh!

Det kunne dog vært verre, vil noen si. Man kunne mistet ...ehm... mobiltelefonen...

Approaching countdown

I fjor var jeg tynget av valgets kval. Sluttesultatet ble veldig godt mottatt, men i år fant jeg den ultimate løsning for min variant av fenomenet julekalender.

Det enkle er ofte det beste, og jeg sikret meg den nest siste i butikken.

En tid for alt

I forbindelse med utdelingen av Min Kirkebok for alle 2002-barn i menigheten, fikk vi invitasjon til fireårsfest i kirken på lørdag og gudstjeneste med bokutdeling på søndag.

- Se så gøy, vi skal i kirka og snakke med presten, spise boller og drikke saft!

Lille Venninne tenker seg litt om:

- Skal vi ikke sitte og se på Jesus?

Tattletale, tattletale

I en samtale med venninner om erting/mobbing ble vi enige om at vi måtte lære barna våre at det er greit å si fra til voksne når de blir plaget av andre.

Men da vi var små, fantes det sladrehanker. De var stort sett brysomme, snusfornuftige, veslevoksne barn som gikk til de voksne og fortalte hemmelighetene våre. De ble møtt med en vegg av surmuling, men av og til også en viss respekt fordi vi visste at de forfektet det de voksne og resten av verden mente var rett.

Nå heter det ikke sladring lenger, men angiveri. Dette er en langt mer alvorlig forseelse sett med ungdommens øyne. Å angi noen er egentlig utenkelig, og det skjer nødvendigvis etter press fra autoriteter. Såkalt angiveri møtes i verste fall med represalier og systematisk mobbing.

Sladrehankene skremmes dermed til taushet. Verden hardner til.

Derfor var det godt å lese om denne nabokjerringa! Gro ville vært stolt.

A bad, bad day

Vi har en åpen dialog og ler mye med ham. Her om dagen var han innom og fortalte morsomme historier om hva som hadde skjedd ham i fylla. Blant annet hadde han en gang stjålet en sekk med venstresko fra en butikk han bokstavlig talt ramlet inn i etter en halv natt i fyllearresten (døra var visst ulåst). - Hva skulle jeg med venstresko?! Kunne jo ikke selge dem, og kunne jo ikke godt gjøre et brekk for å finne høyreskoene?! Jeg gjør jo ikke brekk! Men vi kan godt si til ham: - I dag lukter du sånn at vi ikke kan ha deg her inne. Sett deg på utsida, så kommer jeg med en kaffe.

I dag var det ille. Den kule lua han hadde fått hos butikksjefen over gata var skitten og skjulte to digre kuler etter nattas fylleslag. Han kom sjanglende. Det var like før vi fikk inn folk til oss, så jeg var på vei for å si at han måtte gå ut igjen. Da han sto og vippet på trappetrinnet ned i lokalet, så jeg at dagen i dag var den verste. Prinsipper ble prinsipper og jeg lot ham sette seg ved bordet (men nektet ham å ta opp flaska fra innerlomma, noe han umiddelbart respekterte).

Han var ikke ute etter penger. Tårene trillet jevnt og trutt ned i skjegget hans. – Jeg orker ikke mer. Det har aldri vært så ille. Aldri. Han snøvlet så det var så vidt jeg forsto hva han sa. - Hvor har du vært i natt, Leif? - Ute. - Ute? - Ja. Men snart skal jeg tvangsinnlegges. - Gruer du deg? - Ja. Sist fikk jeg tre måneder. Denne gangen kan de holde meg på ubestemt tid. Det er helt jævlig. Men jeg har vært verre steder. Har sittet i fengsel i Midtøsten i tre uker uten å sove. - Uten å sove!? - Ja hva tror du skjer hvis man legger seg til å sove når det er 17 mannfolk på cella...?

Møtet mitt var kommet for lengst. Han holdt på å sovne. Jeg måtte be ham gå og ba ham sette seg utenfor. Tårene rant fremdeles mens han stavret seg vei ut døra. Han satt i en halv time før han sjanglet nedover gata. Mot kaia. Med en av kompisene sine.

Hey mr DJ

Da er det blitt min tur til å avsløre mer om musikksmak. Det er typisk endel ballader jeg ikke akkurat vedkjenner meg (jeg har dem ikke i CD samlingen, for eksempel) som faktisk tiltaler meg mer enn jeg vil innrømme:

Toni Braxton - Unbreak My Heart
Vanessa Williams - Save the Best for Last
James Ingram - I don't have the heart
Christina Aguilera - Beautiful

Av det mer up-beat-aktige kan jeg nevne at det nøkker i dansefoten når jeg hører

Alt av Scooter
Mel C - I turn to you
og joda... På dansegulvet viser det seg at jeg kan skremmende mange av Britney Spears' låter... *rødm* Der kan jeg også gå bananas når Village People og YMCA høres...

Jeg kommer sikkert på flere. Veska, hva med deg?

På sengekanten

Det er kvelden før Bestemt Ung Dame skal reise til Oslo med mormor. Turen er planlagt i lang tid. Trillekofferten er ferdigpakket og dukken dandert, mamma har lagt frem klær og alt er klart. En halv time etter leggetid er Damen fremdeles våken:

- Mamma, kom!
- Hva er det?
- Mamma? [gråtende] Jeg har ikke så veldig lyst til å reise til Oslo...
- Har du ikke lyst?
- Nei!
- Men da trenger du ikke reise. Du skal ikke reise hvis ikke du har lyst. Da ringer vi bare til mormor og sier at du ikke...
- Men mamma! [enda mer gråtende] Jeg VIL jo til Oslo!
- Vil du allikevel?
- Ja, men jeg vil ikke ha på meg de buksene som du har bestemt at jeg skal ha når jeg skal til Oslo! Jeg synes de er så veldig stygge! [splitternye, delvis rosa, som hun selv var med å plukke ut i butikken]

I morges vinket jeg farvel til en gledestrålende fireåring i de brune(!) favorittbuksene sine.

- Mamma? Vi kan bare gi de nye buksene til Vesla! [nabojente, to år yngre]

Jeg fikk i hvert fall overbevist henne om at det er tøft å ha støvelettene utenpå høyvannsbuksa...

Revelations

Det skrives lite i disse dager. Det er minst to årsaker til dette:

1: 10756,5

Altså antall skritt jeg har gått i gjennomsnitt pr dag siden jeg fikk meg skritteller for to uker siden. Man bør gå minst 10.000 skritt om dagen for å vedlikeholde hjerte og lungekapasiteten. (Det holder faktisk hardt, selv for en treningsglad kontorrotte som meg.) Minst 3000 av disse bør være i samme økt for å drive aerob trening.

Har funnet ut at jeg går i underkant av 6000 skritt om dagen hvis jeg ikke trener eller går tur i tillegg. Det er skremmende lite. Så skremmende at jeg altså motiveres til å trekke på meg goretexene og regntøy for nettopp å komme opp i 10.000 + - hver kveld... Snakk om effektivt. Måtte det vare!

2: Jeg strikker. Har allerede avslørt dette (og mer til) hos Delirium.

Selv for en kvinne er det vanskelig å gå, strikke og blogge samtidig.

Sært ja?

Røvis har utfordret meg til å dra de særeste innslagene i platesamlingen min frem fra glemsel og hemmeligholdelse. Nå er det jo sånn at sært er et særdeles relativt begrep, men jeg velger å tolke det som "avvik" fra det jeg typisk ellers kan finne på å kjøpe:

- Banco de Gaia - Last train to Lhasa. Kjøpt på anbefaling fra en bekjent. En sær opplevelse da jeg første gang hørte den i 1997.

- En annen bekjent lurte meg til å kjøpe Nada Surf. Mest på grunn av sangen "Popular". Spesielt.

- The lemonheads er heller ikke helt meg...

- Jeg syntes The Smiths var sært da jeg første gang hørte dem, men they kind'a grow on ya! Kjøpte første CD'en etter å ha lest Douglas Couplands Girlfriend in a Coma...

- Et annet blast from the past er Amy Grant - alt fra "El Shaddai" til den mer pop'ete "Baby baby". (Mulig dette grenser til pinlige funn i samlingen?)

- Mye av det min bedre halvdel liker, synes jeg er sært. Storbandmusikk og (noen typer) jazz er ikke helt min kopp te, men jeg skal la være å nevne navn...

Tja? Delirium? Skorpionkvinnen? Har dere noe sært i samlingen?

:fanfare:

Dette er min dag!

(Jeg skulle gjerne postet et diadembilde, men ikke har jeg diadem og ikke er jeg tøff nok.)

Hell is other people *

Det er i øyeblikket like før man handler. Like før man velger at man finner friheten. Heri ligger også angsten. For ved å velge og handle, synliggjør vi oss selv i verden. Vi materialiserer oss gjennom valgene vi tar. Vi stiller oss synlig for andre, vi gjør oss selv til gjenstand for vurdering.

Med hodet fullt av Sartres eksistensialisme (i ekstremkortversjon) og Ibsen-paralleller fra en spennende kveld på filosofikafe, gikk jeg dagen etter og så en teateroppsetning av den moderne klassikeren Closer (Patrick Marber, 1997). Man kjenner historien fra filmen med samme navn der Jude Law, Nathalie Portman, Clive Owen og Julia Roberts spiller hovedrollene.

Oppsetningen var lokal, og det er noe underlig å høre denne intense dialogen på sørlandsdialekt. Det ble litt forsert og anstrengende for en innfødt i begynnelsen, og settingen ga ufrivillige assosiasjoner til en litt over gjennomsnittet skoleforestilling. Men det tok seg opp. Virkelig.

Etter et kvarter med omstilling, var jeg der. Jeg hadde sett filmen, men det var noe helt eget å sitte i en teatersal og se en intimteateroppsetning. Stykket er en sterk konfrontasjon mellom drømmen om den ideelle Kjærligheten og den faktiske, pragmatiske og noen ganger hensynsløse utøvelsen av den moderne k j æ r l i g h e t e n. Eller "kjærligheten" om du vil. Sjalusi, bedrag; kompromissløshet og skuffelse. Hjertene brenner, sprekker, går i knas og lappes sammen. Igjen og igjen. Akkurat som i den virkelige verden.

Min egen småfilosofiske tankeloop sluttføres da den bedratte hovedpersonen Sarah anklagende sier til Daniel at han på ett eller annet tidspunkt hadde hatt et valg. Det var et øyeblikk der han kunne latt være, der han kunne valgt annerledes. Der han kunne blitt annerledes. Og:

- Hvorfor er ikke kjærlighet nok?

[Jeg ville egentlig skrive mer. Men det ble for privat. Kanskje jeg toucher innom senere en gang.]

* Jean Paul Sartre

Sudden return

- Jeg trodde det så verst ut på jentedoen, jeg. Helt til jeg vasket guttedoen på en campingplass da jeg var 17! De driter på seteringen! Og det er piss absolutt overalt! (venninne)

- Når sønnen min på 10 har besøk av kameratene sine, sniker storesøster seg inn på do og taper fast seteringen til sisterna! Hun er drittlei av søl og gris. Men dammene på gulvet og veggene får hun ikke gjort noe med… (bekjent)

- Jeg holder øye med dodøra hver gang guttungen har besøk av sine kamerater. Og jeg kommanderer dem gladelig inn igjen hvis jeg ser at de a) ikke har vasket hendene og b) har sølt urimelige mengder urin på gulvet. (venninne)

Kanskje er det på sin plass med sitt-ned-aksjonen de har begynt med ved Dvergsnes skole på mer enn en måte? Jeg skulle i alle fall ikke protestert nevneverdig dersom min sønn ble informert om at han måtte sitte og tisse når han var på skolen. Bare synd det ikke går over med alderen.

At det går an å hisse seg opp over dette som foreldre er mer enn jeg fatter. Men jeg er vel litt a) for sosialdemokratisk og/eller b) fisefint anlagt.

[Red: Småbarnsmødre fra Sørlandet får da også så hatten passer i bloggeverdenen i dag! Othilie (har vært savnet!) er tilbake og skriver mer utfyllende om emnet. Mihoe har også en snasen ståtisse/sittetisse-bloggings.]

Ute til lunsj

All time low?

September tegner til å bli en skikkelig bad bloggemåned, men det er jo noen dager igjen, så vi får se. Inntil videre må man nøye seg med en oppsamlingspost:

Volver - en film som sitter i magen og hjertet. Kan absolutt anbefales. Litt pinlig imidlertid, at jeg gjennom hele filmen syntes det var noe kjent med den smellvakre spansktalende hovedrolleinnehaveren uten å klare å plassere henne...

Protestfestivalen og humordebatt: "Er den nye humoren ondskapsfull og infam?"

Panelet besto av en småarrogant tekstforfatter, en forurettet stand-up komiker, en offerstemplet eks-minister, en stereotyp trendanalytiker og et litt oppblåst ego av en forfatter. Konklusjonene sprikte i alle retninger - men alle syntes å være enige om en ting; nemlig at den mest ondskapsfulle humoristen i dagens Norge var en som utga seg for å være noe annet - nemlig Marit Åslein.

CHESS - the musical! Jeg har fått (ja, fått!) billett til musikalen jeg har vokst opp med, men dessverre var for ung til å rekke å se i London. Så stas!

Marius og Kaktus

Det gule bygget der skoletannlegen har holdt hus siden min tid så fresht og nyoppusset ut på utsiden. Inngangspartiet hadde fått seg et skikkelig ansiktsløft. Stor var derfor overraskelsen da jeg kom inn i venteværelset. Her hadde tidens triste tann sannelig fått regjere. Respateksveggene var de samme. Stolene likeså. Og lukten. Den umiskjennelige lukten av desinfisering. Ukebladene hadde kommet et par årganger frem i tid - så vidt.

Det var første gang i tannlegestolen for mine to små, og dessverre måtte vi vente. Uheldigvis kunne vi se rett inn i ett av behandlingsrommene der en vettaskremt femåring lå under boret. - Æ vil ikke inn der, mamma! Jeg kunne forsikre henne om at vi skulle til en dame, så vi skulle nok ikke inn dit. Akkurat idet det var i ferd med å bli skikkelig skummelt der inne, hadde tannpleieren vett nok til å lukke døren.

- Mamma! Hva er det? Jeg snudde meg og gjenkjente øyeblikkelig den antikvariske tannlegestolen i hjørnet på venterommet. Hilfe, den hadde jeg glemt!, tenkte jeg. Den ser virkelig ut som inventar fra et redselskammer. Jeg fortalte at det var en gammel, rar stol som tannleger brukte før i tiden, for eksempel da oldefar var liten gutt.

Ennå måtte vi vente litt. - Mamma? Se på ho jenta! Ho er veldig, veldig lei seg! Jeg snudde meg mot det eneste bildet på veggen; en plakat med påskriften "Hva gjør du hvis ditt barn skader seg?" og bilde av en ulykkelig, gråtende småjente. - Jada, men det er ikke fordi hun har vært hos tannlegen - hun har slått seg, måtte jeg forsikre. Det tenksomme uttrykket hans gjorde meg litt i tvil om han kjøpte forklaringen.

Endelig ble det vår tur. Tannpleieren var heldigvis flink fortalte om Karius og Baktus med stor innlevelse. Det var imidlertid et svare strev å få den ene av ungene til å åpne gapet slik at tannpleieren kunne "telle tennene". Sant å si hadde jeg full forståelse for det...

* Med tannpuss to ganger om dagen og Flux hver kveld satser vi stort på nok en null-hull generasjon, og so far so good!

Hvor var du?

Jeg var på vei hjem fra min første ordentlige jobb. Fremdeles fersk i gamet. Jeg hadde dokumentmappe(!) under armen, kåpe og oppsatt hår. Følte meg opprømt med tanke på introkurset i Oslo dagen etter. Siden jeg skulle reise tidlig og ikke var drillet i å tenke drosje, skjenet jeg innom et av byens hoteller for å høre om flybussens avgangstider.

I hotellets resepsjon var det ingen. Det virket i det hele tatt dødt i hele lobbyen. Jeg beveget meg innover, så etter ruteplanen, overrasket over at ingen kom meg til unnsetning. Så så jeg sammenstimlingen. Foran tv-skjermen i restauranten sto hele hotellets besetning og deler av dets gjester og nistirret hoderystende. Jeg kom akkurat idet det andre flyet krasjet inn i Tvillingtårnene. Eller kanskje var det bare en av de mange re-runs'ene som gikk resten av dagen, uken, månedene etter.

Jeg nærmest løp hjem og satte på TV'en mens jeg heseblesende fortalte min kjære at jeg trodde noe forferdelig hadde skjedd. Resten av kvelden satt vi måpende i sofaen.

Morgenen etter kom jeg som en av de siste inn på flyet. Synet som møtte meg glemmer jeg aldri. På annethvert sete satt dresskledte menn og kvinner med VG eller Dagbladet oppslått; det var bilder av krasjende fly overalt.

Det er alltid ganske stille på denne avgangen. Men denne morgenen tror jeg ikke de var noen av de reisende som snakket sammen.

Siden sist

Jeg har ligget til lading på Kreta en ukes tid.

Minner om sterk sol, varme bølger, glade barn, Falasarna, Elafonissi, raki, retsina og meget trivelig selskap skal nå varme meg gjennom en mørk høst.

Nemlig.

Can't stand it

Det er rett og slett litt for symptomatisk at jeg ikke orker den å ha den forrige bloggposten liggende øverst lenger. Jeg har vridd hjernen for bloggbare temaer i hele dag, men jeg har gått på en kjempesmell. Så nå blogger jeg om absolutt ingenting, bare for å slippe å ha alle de hyggelige kommentarene på topp. *tsk tsk*

Jeg kan forresten nevne at jeg har trent BOSU dag. Det var pigadø ikke lett! Og hele tiden, mens jeg følte meg som en pelikan med virus på balansenerven (det er for så vidt også poenget), surret et mantra i hodet mitt: Tramp! Tramp på en Smurf!

Lifting me

Det virket uoverkommelig å finne 15 hyggelige ting sagt til/om meg, men faktisk var det ikke så vanskelig! Delirium - you made my day - add that to your list!

1.Du har virkelig havnet på rett hylle i livet!
2. Jeg vet ikke om jeg hadde blitt i byen dersom jeg ikke hadde blitt kjent med deg.
3. Samtalen vi hadde gjorde underverker for selvtilliten min!
4. Jeg er stolt av deg.
5. Jeg er glad i deg.
6. Jeg elsker deg.
7. Du skulle vært sykepleier, du!
8. Jeg kan miste mange, men ikke deg!
9. "Hun som ligner litt på Malin i Vi på Saltkråkan!"
10. Du lager sykt gode tapas-kjøttboller.
11. Så fin du var i det skjørtet, mamma!
12. Takk.
13. Jeg kan alltid stole på at du får gjort det du skal og vel så det.
14. Har du født tvillinger?! Er du over 30?!
15. Da du spurte hvordan jeg hadde det, følte jeg at du hadde tid til å lytte til det egentlige svaret.

Rub it in

I kassa på Meny kunne man i ettermiddagsrushet overvære følgende scenario:

Kassadame, ca 20: Hei!
Kvinnelig kunde, ca 55: Hei.
Kassadame: Vet du hva dette er? (holder opp en grønnsak fra kundens utvalgte varer)
Kunde: Eh...ja?
Kassadame: Ja? Hva heter det?
Kunde: Ehm. Neper?
Kassadame: Ok, bare så jeg vet hva jeg skal se etter i kodelista.

*neste kunde - mann, ca 40*

Kassadame: Hei!
Kunde: Hei! (holder opp en vare; sier høyt:) Og dette heter egg!

Things better left alone

Røverdatter har tagget meg. En litt småskummel memesak:

Skriv ned 10 forskjellige ting rettet mot 10 forskjellige personer. Skriv noe som du aldri vil si til hans/hennes ansikt til ansikt, eller noe du skulle ønske du hadde sagt når du hadde sjansen, men ikke sa.

Jeg er heldigvis ikke kjent for å snakke før jeg tenker, så here goes:


:en: ”Du lyver virkelig så du tror det selv!”

:to: ”Jeg ser du føler deg underlegen, men det er jeg som misunner deg..”

:tre: ”Du flagger høyt at du kjenner meg, men du har ikke peiling.”

:fire: ”Jeg kjenner meg igjen når jeg hører om problemene dine”

:fem: ”Du er utrolig pen!”

:seks: ”Du er en liksom-jovial drittsekk som opptrer ufattelig uetisk”

:sju: ”Jeg er litt redd for deg.”

:åtte: ”Ser du ikke at du blir brukt?!”

:ni: ”Du såret meg skikkelig”

:ti: ”Jeg vet hva som egentlig skjedde den gangen for alle de årene siden, men jeg har aldri sagt det til noen”

Kunne vært spennende å høre om Earlgrey og Rambukk hadde noe usnakket med noen...

The unfortunate

Leif har usedvanlig vakre øyne selv om de sitter tett sammen og langt inni hodet hans. Jeg kunne ikke si hvilken farge de har, men blikket er intenst og overraskende klart. Huden har en uforskammet frisk farge. Hodet hans er dekket av tykt grånende hår; ansiktet av ditto skjegg. Flere ganger undrer det meg hvor velstelt det skjegget er.

Leif kommer innom på vei til Trygdekontoret, Polet eller Frelsesarmeen. Han er rundt femti og vokste opp på bondelandet med en far som hevnet omverdenen med juling når den ikke sto til forventningene. Leif stakk til sjøs, men har en tvillingbror han snakker insisterende om. Noen ganger usammenhengende og rølete. Han har ingen fast bopel. Sportsbutikken ved siden av holder ham med klær og sko, og han får et månedlig beløp til mat av butikkeieren på hjørnet. Huseieren vår liker ikke at han henger rundt, men sjefen min omtaler ham med fornavn, slår av en prat og gir ham penger i ny og ne.

Leif er på kjøret, men han lefler ikke med narko. Å nei – det vet han – det er veien til helvete. Men alkoholen har tatt ham og tvunget tarmene hans i kne slik at han ikke kan spise mesteparten av innholdet i armé-posen han får utlevert fra tid til annen. (Sant å si kan man jo tenke sitt om kombinasjonen potetchips, posesuppe og fiskepudding uansett.) Leif har vært i flere begravelser i sommer. Kompisene hans dør som fluer av aids og/eller overdose. Men Leif er seig og kommer til å overleve de fleste.

I går kom han innom etter nok en begravelse. Han var relativt edru, men tung. Det infiserte ormebittet i armen brant hissig og rødt. Resepten på antibiotika hadde han tustet vekk, og pengene han fikk dagen før til medisin ble brukt til å dekke mer prekære behov. Trygda var en lang dag unna.

- Er det noe hjelp å få i dag?

Hodet hans bøyde seg i skam og hånden viftet angrende da vi sa at vi i dag faktisk ikke hadde kontanter.

Jeg skulle løpt opp i minibanken. Marginene i livet er så små.

Advarsel: Kjønnsdust på pr-jakt!

I noen skrekkelige øyeblikk i ettermiddag trodde jeg noen hadde sluppet Per Ståle løs i P2. Men så viste det seg at radioen var innstilt på en helt annen kanal. Synderen er ikke identifisert.

Resultatet var at jeg fikk med meg den mest pr-kåte forfatteren jeg har hørt i hele mitt liv. Internett har sine trolls. Dette må være nynorskforfatternes ekvivalent, og som kjent kan slike trolls ikke temmes, de må bare sultes ut og ignoreres. Men selvsagt bare måtte jeg videre inn i materien.

Ole Idar Kvelvane (who?) har altså skrevet en kronikk i Dagbladet på bakgrunn av sommerens kåring av de beste norske forfatterne - også den i regi av Dagbladet. Kanskje bør man ta slike kåringer med en liten saltklype. Kvelvane har imidlertid valgt å ta pulsen på norsk litteratur med den, samtidig som han stiller diagnose. Så hva er galt med norsk samtidslitteratur? Jo. Det er for mange kvinner som skriver bøker og får dem utgitt. Dette til forkleinelse for mannlige forfatterspirer som skriver mye bedre - i egenskap av å være menn - men som på grunn av en slags kvotering stilles i skyggen.

Kvifor får så mange kvinner gi ut bøker, når menn vitterleg er betre forfattarar, som har større moglegheiter for å nå eit større publikum? (...) Etter mi meining bør dei [norske redaktører] bli meir restriktive med å gi ut kvinnelege debutantar. På den måten vil fleire mannlege forfattartalent sleppe til; talent som i dag får det eine refusjonsbrevet etter det andre.

Han slår altså fast at menn skriver bedre enn kvinner fordi det bare er slik. Han argumenterer med "blikk", "gener" og "kultur", men innrømmer over for PSL at han aldri leser ferdig bøker av kvinnelige forfattere. Han skynder seg imidlertid å gi kvinnene plass i andre kunstformer. Det er romanen kvinnene ikke har forstått seg på - kanskje fordi, sier han: ...eg ser for meg ein litt stiv, svart dress, bowlerhatt og stokk når eg tenkjer på romanen som form, og i alle fall ingen kjole.

Dette er morsomt på grensen til det pinlige. Han avskriver altså kvinner som romanforfattere fordi de fremdeles blir... oppdratt til å sjå på verda med eit passivt blikk, eit blikk som ikkje skal sjå, men bli sett (i motsetning til menn som oppdras til å sjå aktivt, og då helst på det andre kjønnet.)...?

Ærlig talt, Dagbladet! Hvem måtte han... eh... snakke med for å få dette på trykk?

All but over

Båten er solgt. Sjelefreden gjenopprettet. Ferien er over. Minnene grundig dokumentert.

Varmen i kroppen har ikke helt sluppet taket, og selv om det regner og det ikke er helt det samme å svette på jobb som å svette på svabergene; høsten er jammen velkommen i år også.

Håndbloggepost - en slags utfordring

Storrusten kastet ballen, derretter har fenomenet spredd seg, og siden jeg ble kalt kylling i et kommentarfelt, må jeg jo rette opp inntrykket.

Så her er jeg - til spott og spe!

Klikk på bildet for større og mer leselig(?) versjon.

So shallow

Det terningkastes i papirutgavene til Dagbladet og VG. Denne gangen i forbindelse med lanseringen(!) av årets IKEA-katalog. Femmerne og sekserne hagler.

Jeg rynker litt forbrukerbekymret på nesen, men innrømmer at jeg har en formening om at IKEA-katalogen01 var langt bedre enn 02 osv og at jeg venter i smug på årets utgave.

Og dagens tur til Forus gjorde meg riktignok noen store lapper fattigere, men saligheten etterpå er unik!

Alfabetet om sommeren*

Anne. Siste sesong?
Brun. Brunere brunest? Men masse pigmentflekker på kjøpet… Isj.
Chablis.
Depeche Mode.
Enkel lunsj. Skagestads Cafe i Mandal. Må oppleves!
Fantetur. Til Kapelløya. Overnatting i telt og observasjon av båtfolket og -livet; litt fra sidelinja (se W).
Grilling.
Hus og hage. Overkommelige prosjekter i år. Gresslegging, maling av stakittgjerde, anlegging av sandstrand.
Iskaffe. Espresso fra Bialettikanne + lettmelk og isbiter. Sommerens ypperste leskedrikk. For barna slo smoothies med vaniljeyourghurt, eplejuice, banan og frosne bær an.
Jentekveld.
Krig. Jeg står i butikken og vurderer om det er uetisk å kjøpe avokado fra Israel.
Lønnsøkning!
Marthe Wullf. I Ravnedalen. Koselig konsert. Verken mer eller mindre. Men knakende god tomatsuppe. Og prøv gjerne de berømte burgerne!
Navleeksponering. Jeg øver meg, men blir aldri fortrolig med at one-piece badedrakt er totalt ut...
Overnattingsbesøk. Opptil flere fettere sover over.
Plukke blåbær. Blå tenner og permanente flekker på tøyet. Og masse antioksydanter!
Q-ringer. Favorittaktivitet er å pirke dem ut og mate dem til de stakkars sandkrabbene vi terroriserer ved å fange dem omatt og omatt…
Rosèvin.
Supermann. Superheltfilmpremiere i nabobyen denne sommeren også. (For to år siden feiret vi bryllupsdagen på Mandal kino med Spiderman II. Supermann Returns var langt å foretrekke.)
TV. I løpet av mine tre kvelder på hytta får jeg med meg følgende: Greys Anatomy (hmm – har vi ikke sett dette før?), en relativt interessant dokumentar om ROKS, Eva Lundgren og militant feminisme (av typen "Männ är djur/dildoer!") hos söta bror, samt Dagsrevyen og et intervju med en mor som reddet ut sin yngste sønn og sin funksjonshemmede mann fra bomberommet i Libanon mens hun måtte forlate datteren i grusmassene. Det siste gjorde dypt inntrykk.
Utendørs måltider. Who’s counting? Jeg gjør. 27 dager i juli inntok vi minst ett av dagens måltider på terrassen.
Varmt i vannet. I juli kryper ikke badevannet på brygga under 20 grader. Jeg får vedlikeholdt den puslete stupeferdigheten min i år også.
Wow! Jeg så en Princess 61 smy seg gjennom Olavssundet. Det undrer meg (og imponerer - for all del!) at folk har råd til å bruke mange, mange, mange millioner kroner på båt. Og deretter legger seg ved siden av resten av båtfolkbermen og dermed må overvære mer eller mindre pinlige seanser inkludert overstadig berusede, overstadig solbrente og overstadig høylydte mennesker. Vel. De har i det minste standsmessige salong(er), dass(er), soldekk og dusj(er), slik at de slipper å sole seg, morgenbade samt slite ut R&R-rumpa på svabergene og bruke de offentlige toalettene sammen med den gemene hop. Men alle kjøper is og avis fra VG-båten!
X-faktorene.
Ytterst. På Urholmen ved Lillesand. Lun lagune og blått hav så langt du ser…
Z’er. I kø - mer søvn enn på lenge.
"Æ æ Sørlending". Det er en ryggmargsrefleks som kicker inn når tilreisende kommer og snakker om måkesang…
Øyebetennelse.
Årets ferie. Er ikke over…

* Overskrift "stjålet" fra barneboka til Agnethe Erichsen - vinner av Sørlandets litteraturpris i 2000.