From all of me to all of you

Riktig god jul!

Foggy minds

Jeg må slutte å sminke meg i bilen. Fredag morgen holdt jeg på å stikke mascarakosten midt i iris.

Radioen var på, og det handlet selvsagt om tåka og forsinkelsene ved landets flyplasser. Så kom en stakkars forsinket bergensherre som sammenlignet forsinkelser og overnatting på gulvet med tilstanden i en flyktningeleir!

Jeg forstår at det er trist å ikke komme hjem til avtalt tid. Spesielt akkurat i disse dager. Men jeg forstår ikke sammenligningen. Ikke i det hele tatt.

Kanskje en idé å ønske seg nye perspektiver til jul?

Rest in peace

1921 - 2007

Five days away

Dette er en test!

Og da er jeg i gang med mobilblogging også, gitt.

Shooting again soon

Jeg blir egentlig ganske oppgitt over at den største leverandøren av mobiltjenester til bedrift ikke leverer. Det medfører at jeg for 3. gang på ett år må bytte telefon og ta jobben med å kopiere og overføre alle data til et nytt apparat. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå får jeg både automatisk tastelås og finfint kamera på telefonen. Kanskje våkner denne siden til liv igjen etterhvert?

That time of year...

1. Hva gjorde du i 2007 som du aldri har gjort før?
Jeg hadde spa for første gang, og der fikk jeg håret vasket og kroppen peelet av en fremmed mann.

Og så dro jeg på ferie med mann, uten barn - utenlands. Det var litt skummelt, men fint når man bare fikk satt seg på flyet.

Yoga-kurs.

2. Holdt du nyttårsforesettene dine. Og vil du lage nye?
Delvis og ja.

3. Ble noen som står deg nær mor eller far?
Nei, det tror jeg faktisk ikke, men dette har jo rørt meg da!

4. Døde noen som sto deg nær?
Nei. Men det gjenstår å se om jeg svarer det samme 31. desember.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året?
Danmark, Sverige, Tsjekkia og Irland

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Treningslyst. Tur til NY. Kanskje i 2008...

7. Hvilke datoer i 2007 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Blank.

8. Hva er det største du har oppnådd i år?
Aner ikke. Jeg er så kjedelig at jeg svarer jobben igjen...

9. Hva var din største nedtur?
Vet ikke.

10. Har du vært syk eller skadet?
Nei - ganske frisk har jeg faktisk vært i år! *knock wood*

11. Hva var ditt beste kjøp?
Ny sykkel og badekar. Og piggdekk til sykkelen!

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin?
De som står meg nær og som ser meg. Og så må jeg gi litt kudos til denne damen som har snakket så fint og åpent om kriser i livet.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg?
Ingen spesielle.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til?
Barnepass, husholdning, nytt bad og utdendørsprosjekt. Og en hemmelig reisekonto...

15. Hva gjorde deg veldig veldig veldig oppspilt og glad?
Dublin. Afterski i Åre.

16. Hvilken sang [artist] vil alltid minne deg om 2007?
Jan Eggum. Akkurat som 1997.

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du ...
a. Gladere eller mer nedstemt? gladere.
b. Tynnere eller tykkere? tykkere
c. Rikere eller fattigere? Litt rikere.

8. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av?
Skrive, lese, danse. Trene.

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av?
Lytte til perfeksjonisten i meg.

20. Hvordan vil du tilbringe julen?
Hjemme med venner og familie. Nesten bare i andres stuer i år.

21. Ble du forelsket i 2007?
Stadig forelsket.

22. Hvor mange one-night stands hadde du?
Ingen i år heller, gitt.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV?
Heroes, House MD og Forbrydelsen. Og så må jeg jo si Sex and the City, siden jeg pløyde gjennom hele serien i høst.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor?
Nei.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Atonement av Ian McEwan var ganske finurlig.

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Huff. Nå følte jeg meg gammel, nå! Jeg prøver å sveipe innom min gamle favorittkanal P3, men det blir bare ikke helt det samme etter 35...

27. Hva ønsket du deg – og fikk?
Ny sykkel og anledning til å sykle til jobben! Og bad med badekar!

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk?
Lister på badet. [og akkurat nå fikk jeg bekreftet at det blir lister på badet i morgen! Så da vet jeg sannelig ikke!]

29. Hva var årets beste film?
Hm. Jeg har ikke kjent min besøkelsestid på kino i år. Men jeg likte ganske godt Notes on a Scandal. På dvd har jeg fått med meg atskillig mer - blant annet likte jeg godt Crash, The Departed, Babel og 21 grams. Og Garden State. Ikke nye filmer, akkurat.

30. Hva gjorde du på bursdagen din?
Svært lite, tror jeg. Ble en rolig feiring med familien i år.

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende?
Sykkelen. Og (igjen) mange fine mennesker - ingen nevnt, ingen glemt.

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din?
Sort er basisfarge. Inkonsekvent. Mangler alltid noe. [det er ikke blitt så mye bedre siden i fjor… eller i forfjor for den saks skyld]

33. Hva har holdt deg i mental balanse?
Jobben, familien, samtaler om livet. Gåturer og sykkelen. Yoga var fint, men jeg får det ikke til på egenhånd... :(

34. Hvilken kjendis likte du best?
Han her gjorde seg i alle fall godt på nært hold!

35. Hva i politikken har opprørt deg mest?
Where to start? Jeg orker ikke.

36. Hvem savner du?
Søstrene igjen.

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Ingen som utmerket seg spesielt.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år?
Jeg tror jeg har lært meg å stå litt mer i ting. Ikke tenke at alt blir så mye bedre når bare... osv. Og jeg lærer stadig .

39. En sangtekst som oppsummerer året ...
Vanskelig.

Det er bare å følge på for de som føler seg kallet eller fristet.

Parce que je le veux bien

I den vennegjengen jeg vanker, er det befriende lite fokus på merkevarer, design, dyre biler og høy inntekt. Det er nok fordi vi stort sett svømmer rundt i samme middelklassebasseng alle sammen. Derfor lar jeg meg enkelt sjokkere over gårsdagens Magasinet i Dagbladet der det fremgår at mange handler svært, svært dyre klær til helt små barn. En dunjakke til 2.300 til en ettåring er comme il faut, og jeans fra HM, nei det kjøper vi bare ikke.

Nå når det nærmer seg jul og desemberlønninga er i boks, er det bare å brette opp ermene for å ta fatt på årets shoppingmarathon. Jeg hjertesukket litt til en kollega – vet du i fjor brukte jeg x antall tusen på julegaver, og vi er moderate! Hvorpå hun fnyste og sa, bare vent; det der er jo budsjettet kun på ungene hos oss. Større barn = større utgifter. Jeg ser dette, men det skremmer meg når barn/ungdom som intervjues i lokalavisa definerer kvaliteten på julegaven ut fra prislappen på den. Og begynner du med Burberry til ettåringen din, spørs det om den samme tenåringen ikke vil bli misfornøyd med alt annet enn en BMW til attenårsdagen og leilighet i 20-årsgave.

Ingen overhengende fare for et slikt forløp i denne leiren. HM brukes flittig, og vi er gode på gjenbruk av barneklær venner imellom. Men alt er relativt, og vi flirer godt når representanter fra foreldregenerasjonen lar være å kjøpe en svinedyr marsipan til jul, bare på grunn av prisen. Hvorfor skal vi ikke unne oss det lille ekstra? Vi fortjener det jo! Vi har jo tross alt råd til det!

Vi er Fordi vi fortjener det-generasjonen. Og når vi måler egenverdi i penger og forbruk, står vi i en viss fare for å oppdra en Må ha det. Bare må ha det-generasjon.

En vennegjeng jeg kjenner litt til har gått sammen om å lage en avtale. I hele 2008 skal ingen av dem kjøpe nytt tøy. De arrangerer i stedet byttekvelder. Dette er delvis et eksperiment, delvis et slags statement. Jeg må si jeg er fascinert. For selv om jeg kjenner på et engasjement i forhold til disse tingene, møter jeg meg selv i døra og ser at det virkelig ville kreve mye av meg å gjennomføre noe slikt.

Relativity

... og dagen etter synes han fremdeles det er godt å leve.

Det er i sannhet underlig dette med Livet og Døden. Når du tenker at noen må være mett av dage, vil de fremdeles leve til i morgen.

Det får meg til å tenke på Linn Ullmanns bok Nåde (2002).

Betwixt and between

Første søndag i advent. I dødens forgård. Det som så ut til å skulle gå fort, har nemlig tatt lang, lang tid. Og som så mange dager før, har vi trodd at dette kom til å bli Dagen. Pustepausene var mange, slimet surklet i brystet og pulsen var svak. Jeg satt ved sengen og siden ved telefonen og ventet på Døden.

Men slik ble det ikke. I kveld kviknet han til. (Alt er selvsagt relativt.) Igjen.

Det er så underlig å vente på Døden. Så underlig når døden blir en del av hverdagen. Når den blir så triviell som i "blir det i dag eller i morgen, tro?"

Men slik er det akkurat nå.

Det kommer ikke til å snu. Det går bare en vei. Det er bare å tenne lys. Og vente.

My tunes

Ting tyder på at jeg endres. Kanskje det er alderen.

Jeg liker for eksempel ikke så godt høsten lenger. Det er mørkt om morgenen og mørkt om kvelden og mørkt i hodet. Dagene krymper og det er ikke plass til annet enn jobb, middag og barnetv.

Dessuten bader jeg. Ofte. Lenge. Med bok og radio. Jeg har til og med kjøpt duftlys, badeolje og skum fra Body Shop. I digert badekar under skylighten og stjernehimmelen.

Og jeg har lagt norske artister for elsk. Jan Eggums siste (glem den eterslitte duetten med prestebamsen, skip til spor 6). Anne Marie Almedal The Siren and the Sage, prøv "Scarlet", tilfeldigvis også spor 6). Ja til og med Sigvart Dagsland har gått noen runder i CD-spilleren denne høsten.

Og sist men ikke minst; jeg har begynt å glede meg til jul. Allerede.

Major pillows. Major.

Det går litt trått nettmessig for tida, men jeg leser da litt, og så tenkte jeg at det kunne være nyttig med en liten historie fra røynda der Alliene samtaler med Ungdommen. I påvente av litt mer substans til fremtidige bloggpostinger, mener jeg:

Gutt, 25:
- Nei, lønn - det tenker jeg ikke så mye på. Bare jeg får dekket utgiftene mine til mobiltelefon og bensin, så går det greit. De faste utgiftene dekkes opp andre steder.
Alliene:
- Ok, så du har alternative inntektskilder da - driver du kanskje med eget firma?
Gutt:
- Nei.
Alliene:
- Neivel?
Gutt:
- Neida. De løpende utgiftene dekkes andre steder.

(Her ser jeg åpenbart ut som et spørsmålstegn, for gutten følger opp med:)

- Ja? Har ikke du barn?

Alliene:
- Jo... ? Har du? (??? tenker kontantstøtte og andre offentlige ytelser, men får det ikke helt til å stemme)
Gutt:
- Nei nei, men barna dine betaler vel ikke så mye?

(her faller krona endelig ned. Han har ikke barn - han er barn.)

Alliene:
- Aha - du bor hjemme hos foreldrende dine, altså.
Gutt:
- Nei nei, jeg har egen leilighet.
Alliene:
- Å.

Jeg lot ballen ligge selvfølgelig. Mens jeg følte meg som et litt tregt gammelt skinn med apokalyptiske tanker om kommende generasjoner og frykt for fremtiden løpende gjennom hodet.

Oppdatering:
Sånn kan det gå! Jeg leser nå til min store overraskelse og glede at jeg er/har vært nominert til Tordenbloggen og fått masse stemmer, men at jeg ikke kom videre i "The pulje of death". Takk til alle som stemte! Det er på ingen måte noe nederlag for meg å ikke gå videre - bare en stor bonus og inspirasjon at det fremdeles er folk som gidder å klikke innom en blogg som i det siste har ligget brakk.

Credit when credit's due

I sommer tok jeg kontakt med Lade Gravering i Trondheim for å høre om jeg kunne få bestilt et dørskilt til huset. Det kunne jeg, det var bare å sende bestilling over nett. Det gjorde jeg i begynnelsen av august. Da jeg aldri fikk noen bekreftelse, sendte jeg mail igjen i september. Svar uteble igjen, og i oktober sendte jeg en ny mail der jeg skrev at bestillingen kunne regnes som kansellert dersom jeg ikke hørte fra dem innen to dager.

Samme dag kom svar om at skiltet var i produksjon og ville gå i posten dagen etter.

To dager senere mottok jeg skiltet samt en skriftlig beklagelse:

"Vi beklager sen leveringstid pga (....) Som kompensasjon velger vi å ikke fakturere deg for bestillingen og håper dette kan veie opp for lang responstid."

Det kan det så absolutt. Jeg tror jeg er på en rull for tida, gitt!

Congrats

Jeg ble glad da jeg hørte at ujålete og produktive Doris Lessing har vunnet Nobelprisen i litteratur. Ikke fordi jeg kan forfatterskapet hennes til fingerspissene. Det kan jeg på ingen måte. Men jeg glemmer aldri den skjellsettende opplevelsen det var å lese "To Room Nineteen" fra A Man and Two Women (1963) som 19-åring. Den gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk. Det var rundt denne novellen jeg i sin tid forfattet min første akademiske oppgave på engelsk grunnfag.

Da jeg leste den igjen for noen dager siden, ser jeg at ingenting er forandret. Historien bergtar meg den dag i dag.

Gratulerer, Doris. Jeg lover å lese mer.

Facing an end

- Synes du at du har hatt et langt liv?
- Ja, jeg har hatt et langt liv. Men det har ikke vært noen dans på roser. Det har vært tøft å ha en alvorlig syk kone. Og man kan bli tullete av å tenke på hvordan livet hadde vært om hun hadde fått være frisk. Men jeg tror ikke bitterheten har satt seg fast.

---

- Man kan ikke fokusere på svakhetene. Man må fleipe med dem. Da blir de ikke så viktige.

---

- Er det sant at man blir "mett av dage"?
- Ja, på et vis er det jo det. Det er jo ikke det at man vil dø, men når kroppen svikter, innser man jo at det bare går en vei. Det triste er å tenke på dere som blir igjen.

---

- Du tror at du skal til Himmelen når du dør?
- Ja. Det tror jeg.
- Det er jeg glad for. Det er godt for meg å vite at du tror det.

---

I går trodde jeg at jeg ikke skulle få prate med ham igjen. Han var så dårlig. Så satt han der på sengekanten da mamma kom på besøk i morges og møtte henne med replikken som har spredt seg som ild i tørt gress på sykehuset:

- Ble du skuffet nå?!

Kloke, gode bestefaren min. Eller Far, som vi sier. Jeg er så glad for at jeg fikk denne praten. Og for at det ser ut til at vi får sjansen til flere slike.

This is me, isn't it?

Your Birthdate: October 6

You tend to be a the rock in relationships - people depend on you. Thoughtful and caring, you often put others needs first. You aren't content to help those you know... you want to give to the world. An idealist, you strive for positive change and dream about how much better things could be. Your strength: Your intuition Your weakness: You put yourself last Your power color: Rose Your power symbol: Cloud Your power month: June

What Does Your Birth Date Mean?

Dette er et slags svar på diverse tagginger i det siste... Takk til Earlgrey for link!

Doing the math

Spart hos tannlegen (foreløpig, jeg krangler fremdeles): 1500,-

Spart hos Canal Digital - klage på faktura: 1500,-

Spart på å ikke kjøpe det dyreste blandebatteriet til nytt badekar: 4000,-

Spart på å kjøpe baderomsinnredning på Netthandelen: 5000,- (minst)

Det betyr jo at jeg har 12 000,- til disposisjon det!

Hvis vi legger til min bedre halvdels gevinst etter topp-plassering i firmaets "Årets promillekjører", blir det enda bedre: 4 500,- (en Xbox - etter kappkjøring med fjernstyrt bil der han vant overlegent - det skulle nesten bare mangle...)

Jada, jeg vet at dette er det vi kaller et skikkelig HF-regnestykke.BI og Mat.nat-folket vrenger seg nok i stolen, men it feels good!

Ellers nevner jeg: At jeg har bursdag i dag!

Yacky me

Idet jeg stapper det andre sukkertøyet (Extra Caramel -soft center) i munnen innser jeg det: Forseglingen manglet, pakken hadde vært åpnet og noen andres fingre hadde for alt jeg visste vært der før mine. Det riktige ville være å gå sporenstreks tilbake til Narvesen og si fra. Men jeg var en halv kilometer unna, så det gjorde jeg ikke. Jeg spiste flere og bød mine omgivelser.

Det var kanskje litt guffent.

Rite of passage

Nå er jeg snart ferdig med Sex and the City - the complete series. Bedre sent enn aldri. Og nå har jeg i hvert fall lyst på en tur til New York...

Tenk. Bodd fire måneder i Boston og aldri vært i NYC. *tsk tsk*

Slouching at the movies

I går var jeg på kino og så Becoming Jane. Jeg elsket Pride and Prejudice (BBC-serien), men blir ikke automatisk trukket til kinosalen av pene kjoler og engelsk countryside. Likevel ble filmen en romantisk opptur etter en slitsom dag med overtidsjobbing. Det er noe med umulig kjærlighet!

Rammemessig blir opplevelsen likevel litt forstyrret av selve kinosalen. Filmen gikk i den nyeste av byens to luksus-saler, og det var ingenting å si på plassen i stolradene. Og et pluss for gratis kaffe, te eller kakao. Men skinnsetene bedrar. De ser fantastiske ut, med polstring overalt og en mykhet man vanligvis bare finner i stresslessversjon. Men jeg satt som en banan hele kvelden. Det fantes ingen støtte for korsryggen, og jeg måtte legge hodet ut på siden av stolen for å sitte nogenlunde komfortabelt. Og hvorfor er setene så "bråkete"? Hver gang man skifter stilling, og det må man ofte gitt ovennevnte omstendigheter, knirker og spraker det så man føler seg helt beklemt.

I den grad det er mulig å velge her i provinsen, kommer jeg til å foretrekke standardsalene fremover. Skuffende, Fønix.

Life goes on

Elisabeth har fått tvillinger. Jeg tenker tilbake på dagen for fem år siden, da jeg våknet opp etter hallusinasjoner og en dramatisk natt på føden og intensiven. Jeg hadde blitt mamma, og jeg skjønte det ikke. Femårsbursdag med 15 små gjester på 4-5 år er nå overstått. Barna druknet i gaver og oppmerksomhet og jeg slakket på sofaen etter leggetid mens jeg prøvde å lukke øynene for å høre en film. Mislykket.

Jeg har vært vill og gal og kjøpt digert, dyrt badekar til det nye badet mitt. Og ikke desto mindre vill og gal; baderomsinnredning på nettauksjon - billig.

That's about it. Det er høst.

Forresten: Stabil og lojal løpe- og treningsmotivasjon forsvunnet som dugg for septembersolen. Dusør til finner. Men jeg sykler en liten mil til jobben.

Double meaning

Vi var her i ettermiddag. Endelig skal husets uferdige bad komme i orden, og drømmen er å ta et bad i nytt badekar, titte opp i og ut av skylighten på en svart høsthimmel spekket med stjerner og nyte et glass med noe godt i innen kort tid.

Innad i familien hersket det litt begrepsforvirring da vi navigerte oss rundt i mosaikk/skifer/keramikk/stein-universet:

Lille Venn (4,5 år); mens han pekte på en prøveflis:

- Mamma? Er dette en stubb*?!

* Stubb på sørlandsk er det samme som flis. Når den sitter i fingeren.

Never ending story

Dersom det skulle herske mistanke blant mine 20 faste lesere om at det nå er stopp i bloggingen fordi jeg har fått meg tv, så vil jeg gjerne avkrefte dette. På det sterkeste. Jeg har imidlertid gått ut og inn av Paralgin Forte-rus i det siste. Bare på grunn av ei £&#/¤es tann!

Rutinesjekken i juni ble starten på et sant mareritt. Ett hull. Mellom to jeksler. Men tannlegen hadde ikke tid til å fikse på dette da, så vi avtalte ny tid i august. Dagen opprant, og jeg var lettet da jeg forlot kontoret med bedøvet ansikt og null hull igjen.

Noen dager senere fikk jeg vondt mens jeg spiste middag. Så vondt at jeg måtte tylle i meg smertestillende og legge meg for å sove. Jeg bestilte ny time hos tannlegen da dette fortsatte over noen dager. Ny konsultasjon med konklusjonen at han antakelig har kommet bort i noe da han boret opp tanna. Jeg avventet og skulle gi beskjed dersom dette ikke ga seg.

Det gjorde det ikke, og mandag måtte jeg til pers og begynne på rotbehandling. (Merk at tannleger ikke kaller det rotfylling. Pga alle skrekkhistoriene, helt sikkert.) Men det gikk veldig fint og bedøvelsen virket gudskjelov. Men akk. Problemene forsvant ikke. Da bedøvelsen gikk ut, var det like galt når jeg skulle spise.

Nok en konsultasjon. Tannlegen "skiftet på såret" og fant at det nok var litt betennelse i den ene rotspissen. Penicillinkur. Og endelig. Endelig kunne jeg så smått spise tyggemat igjen. Smerten og ømheten avtok gradvis.

Jeg hadde akkurat begynt å glede meg over dette samt more meg litt over mine egne hypokondriske tendenser (smerten hadde vært så udefinerbar og vanskelig å lokalisere at jeg så for meg det verste; betennelse i kjeven - kanskje svulst?), da jeg i ettermiddag spiste en chips(!) og plutselig sto med halve tanna i neven! Den er brukket. All den tid dette er den samme tanna som knakk da jeg spiste en fiskekake her like før jul, regner jeg med at løpet er kjørt og at jeg antakelig må trekke den. Alt er forgjeves.

Så er spørsmålet; hvem skal betale for dette?

***

Upside: Det har vært noen lyspunkter. Jeg har fått sett to og en halv sesong av Sex and the City. Jeg har vært på Ullevål i Paralgin-rus og sett Carew score to ganger og Norge vinne over Argentina. Noen vil si at en billett til meg på et slik evenement er som å kaste perler for svin, siden jeg er like måtelig interessert i fotball som i alpint. Men nå er det en gang slik at noen for en hver pris driver og kaster slike perler for svin som meg, og man takker jo ikke nei! Moro var det også.

End of an era

Tre år.
To måneder...
og tolv dager senere er det slutt.

I dag har jeg kjøpt tv. Og parabol. Samt DVD-spiller med hjemmekinoanlegg.

Og på mandag skal jeg rotfylle.

Evil after all?

Jeg kan bare konstatere:

Jeg har aldri hatt tannpine. Ikke før nå. Ikke før nå - etter at jeg har vært hos tannlegen og boret opp to tenner for å tette hullet som var kommet imellom. Å spise kjøtt og annen tyggemat er en lidelse, det kjennes som om tennene er løse og som om det sitter et spirende solsikkefrø mellom jekslene. Jeg verker i kjeveben og panne og føler meg helt skjev. Nå er jeg litt skjev også. På smertestillende. Og jeg har satt meg selv på flytende diett.

Så i morgen må jeg ringe min forhenværende helt og høre hva i alle dager dette her er for noe?!

Il postino

Da jeg skulle sende tilbake en tidligere nevnt bok til Bokklubben, viste Posten seg plutselig fra sin beste side. Postmannen i skranken fortalte meg, ikke uten en viss innforståtthet, at det for oss litt uheldige og distré bokklubbmedlemmer var penger å spare på å kjøpe en SMART-post-konvolutt . Bokpakken gikk inn i A4-formatet og dermed sparte jeg 20 kr i porto.

Jeg takket hjertelig for tipset og ser det som min borgerplikt å dele slikt med andre.

Lions, zoo and wardrobe issues

Som sørlendinger flest, holder jeg meg unna Sørlandets mest kjente attraksjon (nå med løver) i juni, juli og august. Vi har hatt årskort noen år, og hadde egentlig tenkt på det i år også, men vi somlet sånn at vi ikke fikk gjort det tidlig i vinter. Det største argumentet for det, er å slippe å måtte dra dit på dagstur. Man kan ta en halv dag av gangen. Noe som er langt å foretrekke. Men etter påtrykk fra husets yngste, lovet vi en tur i løpet av sommeren.

Så lørdag måtte vi til pers. Det ble en dyr og våt fornøyelse. Vi betalte 11oo,- for å komme inn. Så snoper og spiser man litt. Og så begynner det å regne. Da oppdager man dagens lille fadese. Å kjøre fra regntøy på en værmessig utrygg lørdag på sommerens (og kanskje årets) eneste dag i parken er definitivt ikke særlig smart. Så da smalt det ut tre lapper til provisoriske regnkapper.

Så gikk vi der. Fire spøkelseskladder. En rosa, en lyseblå og to svarte. Ingen kan påstå at vi ikke støtter opp om de lokale foretakene!

My bad

Akk ja. Så var den her. Boka jeg ikke har ventet på. Den lå og triumferte i postkassa mi. Bare fordi jeg i min værsløvhet ikke har brukt anledningen til å avbestille sommerens bokklubb-bøker på forhånd og fordi jeg har alle nyhetsbrevene tikkende inn på jobbmailen.

I sommer har jeg allerede brukt 100,- på retur av bøker. Kari Fossum ble ikke pakket opp en gang. Det samme gjaldt Elizabeth George. Astrid Lindgren-pakken fra Bokklubbens Barn hadde jeg ikke hjerte til å returnere. Bok om Barna i Bakkebygrenda, Pippi og Ronja på DVD, det er jo bra rollemodeller. Dette er altså den fjerde bokklubbglippen i sommer og jeg begynner å bli mektig irritert på meg selv. Jeg er vanligvis notorisk på avbestillinger, Bokklubben har ikke tjent mye ekstra på meg. Ikke før nå.

Jeg har lest Berlinerpoplene. Jeg likte den til og med! Men jeg har ikke lest Eremittkrepsene. Og egentlig tenkte jeg at jeg ikke skulle gjøre det heller. Det handlet om at jeg ble så lei av maset og kjaset rundt forfatteren der et øyeblikk. Og da "bomben" om at hun faktisk og likevel satt med tredje boka fiks ferdig og et magesår på kjøpet smalt, tenkte jeg at jeg i hvert fall ikke skulle hive meg på bølgen.

Men nå er spørsmålet: Betale for boka og kjøpe Eremittkrepsene - nå på tilbud? Eller sende tilbake den for resten av Norge etterlengtede herligheten...

Jeg bestemmer meg en annen dag. Sånn omtrent like etter at angrefristen er utløpt, tenker jeg.

Fashion advice

Jeg har kjøpt meg denne søte, sjokoladebrune kjolen som jeg skal ha på meg i et selskap litt senere i august. Den er fra Bennetton, litt røff i stoffet, med knapper ned til navlen og litt plissèrt, høyt liv. Har noen fine, like sjokoladebrune sandaler med røde og lysegrønne blomster og litt hæl som jeg i utgangspunktet hadde tenkt å bruke til.

Kjolen er ganske tilknappet i halsen, så jeg så for meg et enkelt gullsmykke i halsgropa, men så tenkte jeg kanskje å kaste meg på denne silkeskjerf-moten jeg ser overalt. Og her en dag fant jeg et fint skjerf jeg tenkte kunne passe til kjolen. Men nå er jeg usikker. For det første er jeg ikke sikker på om det passer med skjerf til denne kjolen i det hele tatt.

For det andre; silkeskjerf?! Da jeg gikk ut av universitetet, fikk vi et slikt skjerf i gave. Jeg har det sikkert et sted. Rødt og mørkeblått, med universitetsugla i ett av hjørnene. Som skutt ut av en Lufthansa flyvertinne-uniform. Alle kalte det bare flyvertinneskjerfet. Men nå må jeg motvillig innse er det altså blitt kult med slike skjerf. Jeg er slett ikke sikker på om jeg kan pull it off, rett og slett.

Dessuten er det en tanke lysere i fargenyansen enn jeg trodde. Kanskje hvis jeg kjører andre sko? Hvite pumps?

Motepolitiet - jeg tar gladelig imot råd!

Alfabetet sommeren 2007

I år som i fjor. Men ikke helt det samme.

Ambivalent. Rastløs og giddaløs til tider.
Begrenset båtliv
Champagne, jordbær og slippfest i pøsregn
Dublin
Elton John i pøsregn
Filmvær. Hele sommeren.
Gjenforening. Studievenninner på overnattingsbesøk.
Husmaling. Utrolig nok ble man nesten ferdig.
Inaktiv. Slapp sommer. Skippertak i vente.
Jentelunsj på Skagestads i Mandal
Kirsebærlikør
Livet
Mormor-ferie. For barna. Pøsende regn, stakkars mormor.
Ny bikini. Akkurat når Henne forteller at badedrakt er in igjen.
Oppjustering av vaskerom.
Picasa
Qulinariske eksperimenter.
Reker i regnvær. Det er ikke det samme.
Søskenkjærlighet.
Tohjulssykling
Uvel. De to første ukene av ferien.
Værsyk.
Walk the line.
X-faktorene var der i år også.
Ytterst i havgapet.
Zzz. Trøtt.
Ærlig selvmedlidende, men det er jo likt for alle.
Ønsker meg mer sol og ferie.
Åååååh. Det var i år jeg skulle hatt en uke til gode for å reise til Kreta i september.

Hjelp! Jeg er ikke ferdig ladet!

Mini-poll

Nyeste ankomne t-skjorte-ervervelse er tema for diskusjon. Selv synes jeg det er en herlig tvetydig mening i denne her, mens andre tolker den svært ensidig.

Så hva skal vi si? Er dette en trussel? Eller et løfte?

And it feels good

For en tid tilbake fikk jeg et godt tips. I det siste har jeg handlet på det, og det som før var et aldri så lite irritasjonsmoment i hverdagen er snudd til skadefryd.

Nå fryder jeg meg når jeg mottar adressert snikreklame (lån-søtti-millioner-uten-sikkerhet-typ) med svarkonvolutt. Jeg fjerner alle spor som kan lede tilbake til meg og putter alt sammen i returkonvolutten. Gjerne sammen med enda litt mer reklame, men ikke så mye at mottaker lukter lunta før konvolutten er åpnet.

Og adressaten har jo allerede betalt portoen.

Cherry lady

Så kom det sannelig en sommerdag.

Hva passer bedre enn å benytte anledningen til flere kulinariske krumspring? Denne gangen må jeg ha litt mer tålmodighet enn sist, men til gjengjeld vet jeg at resultatet blir bra. Planen er hjemmesnekra kirsebærlikør til jul!



Sure kirsebær... Mmm, jeg spiser dem gjerne rett fra treet. Mer enn gjerne på iskrem. Og også altså som likør.



Et stort Norgesglass fyller man på ti minutter når trærne bærer slik som i år. I fjor var kirsebærhøsten sørgelig, men i år er det veldig bra.



Pent, ikke sant?



Så fyller man glasset med sukker. Så mye man får plass til.



Deretter fylles glassene med brennevin. 60% helst. Alkoholinnholdet reduseres naturlig pga sukkeret, så sluttproduktet holder ikke en så høy prosent.

Deretter vender man glassene med jevne mellomrom helt til sukkeret er oppløst. Det tar et par dager. Så skal glassene stå i seks måneder.

Til jul kan jeg nyte en naturlig og helt annerledes kirsebærlikør som smaker fortreffelig. Og som om ikke det er nok: De marinerte bærene smaker fantastisk med vaniljeis...

We'll always have Dublin

Ferien er halvfull/halvtom, og jammen er jeg glad for at vi har en fantastisk Dublin-tur å se tilbake på. Nå sjekker jeg desperat restplass.no og andre lignende sider. Sammen med halve Norges befolkning ser det ut til.

Bill mrk "værsyk sommerjente"

Picasablogging

Test...

Skin deep

Du vet du har litt kjip hud når du får komplimenter for foundation'en du bruker. Ikke: "så fin hud", men: "for en fin foundation". Tiden har selvsagt lært deg at hudens karakter ikke lar seg skjule under lag med flytende eller finkornet liksomhud. Men ouch likevel.

Foundationleflingen begynte på videregående da jeg stiftet bekjentskap med Pierre Roberts grønne lille tube med matt brunkrem, som vi kalte det. Den var skummelt dekkende, og de av oss som falt for fristelsen så i bestefall ut som dukker i ansiktet. I verste fall hadde vi en ubarmhjertig alt for mørk/gul/rosa maske som avslørte seg selv med rester av brunkrem på skjortekraven og dårlig utjevning ved hårfestet og kjeveben. Jeg kjøpte min tube i smug og blandet den med mammas LdB i et fåfengt håp om at ingen ville se at jeg jukset litt. Men verden går fremover.

Av og til går jeg til hudpleier. Denne gangen falt jeg for fristelsen og brukte litt ekstra tid og penger på rens og massasje i samme slengen som øyevipper og bryn fikk en mørkere farge. Denne hudpleieren utøvet sitt yrke med støtte fra i.d.bare minerals. Du vet; swirl, tap, buff, repeat if necessary. Jeg vet det jo. At de jobbber på provisjon. Og jeg er skeptisk, men likevel et hjelpeløst offer for markedsføring av produkter som lover gull og grønne skoger når det gjelder hud.

Jeg forlot salongen adskillige lapper fattigere, og et dyrt pudder og en spesialkost (ekte hår, må vite, skal vaskes med shampo og balsam!) rikere. Og hold deg fast; dette til tross for at jeg en gang tidligere hadde kjøpt nøyaktig det samme produktet og bare vært sånn passelig fornøyd! Men dårskapen stopper ikke der.

Da jeg kom hjem, viste det seg at jeg hadde kjøpt en alt for lys nyanse for min lett sommerbrune hud. Med dette pudderet så jeg syk ut. Hva nå? - Kjøp et pudder i en mørkere nyanse, svarte hudpleieren da jeg gikk tilbake til salongen. Så har du ett til vinteren og ett til sommerbruk. Og jaggu. Jeg gikk ut av salongen ytterligere lapper fattigere og nok et pudder rikere.

Sucker x mange.

Men denne gangen traff jeg på fargen. Det er faktisk et godt produkt som gir meg illusjon av normal hud. Og komplimenter for en fin foundation.

Ellen har bedt meg fortelle om livet mitt for 20 år siden - i 1987.

- Jeg hadde sommerjobb som søppelplukker og tjente 3442,60 kroner på 12 dager.

- Jeg konfirmerte meg i Frikirken, og jeg ble speiderleder samme sted, men valgte å ikke melde meg inn i menigheten.

- Jeg gikk i 8./9. klasse og tenkte ikke nevneverdig på hva jeg skulle gjøre senere i livet. Jeg hadde nok med å være flink og snill.

- Jeg fikk krøller over natten etter et frisørbesøk, og alle trodde jeg hadde satt permanent.

- Jeg fikk en lærepenge om solbeskyttelse. Om sommeren ble jeg uanstendig brun etter overnattingsturer på holmer og skjær med vennegjengen, og jeg fikk etterhvert hvite, tørre pigmentflekker i ansiktet. (Krise!)

- Jeg gikk med Ball-genser, seilersko og seilerlue (ikke spør...), og jeg brukte kongeblå mascara...

- Om sommeren dro jeg på OASE i Ekeberghallen i Oslo og ARENA med Petra-konsert på Dvergsnestangen, sammen med venninner. Jeg var sommerforelsket.

- Jeg hørte på T'Pau, Glenn Medeiros og Rick Astley. Snuste riktignok på Supertramp og Pink Floyd via eldre venner, men hadde ikke akkurat finpusset musikksmaken helt...

I det hele tatt var jeg en halvpinlig og uferdig versjon av dagens alliene. Jeg er glad jeg ikke skal reise fra 1987 til 2007 igjen.

Røverdatter, hvor og hvem var du i 1987? Og hva med deg, Skorpionkvinnen?

Cats and dogs and rats and frogs

Jeg har sittet på fingrene mine i flere dager, men nå klarer jeg ikke holde meg fra å slippe et aldri så lite hjertebrøl:

Det er ikke sånn ferievær jeg vil ha!

Dette er nitrist.

Det skal være så varmt at du ikke trenger tenke på om du skal ha shorts eller bukse, det skal være til å sitte ute selv om det er overskyet, det skal være enkelt å aktivisere barn med krabbefiske og bading, jordbærene skal spises ute, rosévinen skal nytes på terrassen, regntøy og støvler skal være fremmedord, rægeskallet skal kastes i sjøen direkt, og ølet drikkes rett fra boksen på et svaberg.

Vel. Dublin venter i neste uke. Er vel da sola kommer, tenker jeg.

Abracadabra

I går var jeg innom en leketøysforretning der ekspeditøren gjorde barna storøyde da han tryllet bort en stabel med mynter.

Selv ble jeg egentlig ikke så imponert. Jeg er mye flinkere. Til å få penger til å forsvinne, mener jeg...

Connected

Nettforbindelsen er gjenopprettet. Ferien er i gang. Det pøsregner. Jeg er småsyk.

Og jeg har bryllupsdag i dag.

Out-of-office-notice

Da er bredbåndet røket(!) i heimen, og mens man kaster ut ustabil leverandør og venter på ny, blir det laber nettaktivitet.

Raskt kan jeg imidlertid melde at Sir Elton gjorde en god figur i striregnet i går kveld. Byens nye storstue viste seg å være fin arena for storformatet, jeg kan ikke helt nedlegge at det var 19.000 tilstede, så logistikken fungerte utmerket.

Nå gleder jeg meg til U2 konsert på SørArena en gang i fremtiden! (Det er da lov å håpe...)

Og forresten, så savner jeg virkelig mitt gamle mobilkamera:

R.I.P. N73

2007 er året for å snobbe nedover. Først byttet vi ut BMW med Golf; nå står mobiltelefonen for tur.

Sånn er det når man ikke betaler regningene selv. Da må man bare bytte til ferdigprogrammert telefon når it-avdelingen sier "hopp". Jeg går dermed fra en fancy kameratelefon (3.2 mp) til en profftelefon med stusslig 1.3 megapixel kamera.

Det er for så vidt mange gode grunner til ikke å være fornøyd med kameratelefonen:

- Den har ikke automatisk tastelås, og jeg er glemsom. Siste oppringte nummer blir til stadighet oppringt fra veska, og i jobbsammenheng kan slikt være ganske skummelt. Hvordan er det mulig å produsere en telefon uten denne funksjonen?! Det kan da umulig bare være meg som vurderer dette som et stort minus? Selv om jeg er vimsete!?
- Operativsystemet er ufattelig tregt - det er mye av grunnen til at jeg slurver med tastelåsen.
- Den har mye programvare som gjør at det går litt i ball for den, så den må stadig bootes.
- Den er stor og tung (men har en fantastisk skjerm!)
- Den har alt for små og flate taster når man skal skrive meldinger.

Men akk. Kameraet.

Mobilkameraet har vært min faste følgesvenn for blogge/flickr-bilder i 3/4 år, og jeg kommer til å savne det. Veldig. Jeg klamrer meg til kunnskapen om at megapixler ikke er alt og til håpet om at det finnes automatisk tastelås på min E50. Det ser dessverre mørkt ut i bruksanvisningen...

I dag har jeg imidlertid gjort et forsøk på å veie opp for den nedadgående tendensen ved å gjøre et skikkelig sprang oppover på sykkelfronten.

Fra bortoversykkel...






... til skivebremser, dempegaffel med off/on-funksjon og demping i setet. A world of difference!

Ever so domestic. Sometimes.

Svarthylltrærne i nærområdet har fått stå i fred for meg frem til nå, men i dag høstet både små og store i familien hylleblomstklaser til sommerens kulinariske eksperiment. Tidligere i sommer var jeg i Danmark og kjøpte inn hylleblomstdrikk fra Den Gamle Fabrik, men så fikk jeg oppskrift på en hjemmelaget variant. Jeg er ingen urtedame med grønne fingre og hang til mystiske miksturer, men dette var såre enkelt: Vann, sukker, sitron, sitronsyre og hylleblomstklaser samt en akkurat passe porsjon tålmodighet.

Om fem dager kan jeg smake på min egen hylleblomstdrikk. Lukten fra brygget er særdeles innbydende allerede i dag! Og så hørte jeg at det går an å blande godsakene med hvitvin! Dette må jo bli en hit på varme, late sommerdager...

fear.doc

Blodet.

Alt blodet de overførte fra blodbanken til kroppen din noen dager tidligere. Nå renner det ut igjen, og legevakta vil ikke sende ambulanse. Den røde flekken på håndkleet blir større og større, du hører at stemmen er for desperat når du ber dem om å sjekke fødselsjournalen din. Når de nøler, nærmest skriker du hvorfor og at du er vettskremt fordi de sa, senest i går, at du kunne dødd. Gråten kommer i ulende hulk når du griper en remapose og trer utenpå treningsbuksa og den slappe magen. Og når du desperat kaster et blikk ned i vogga på barna som du akkurat har kommet hjem med før du støttes ned til drosjen, tenker du at dette skjer ikke.

Du tenker at dette kan være slutten.

Og hele veien gråter du høyt og bryr deg ikke om den livredde drosjesåføren som har varslelysene på og råkjører de få kilometerne til sykehuset. For du tror du skal dø. Og når du sitter alene i rullestolen susende inn i akuttmottaket, lager det plutselig og på absurd vis en slags mening; du ga liv til to og nå må du bøte med ditt.

*

Victim of Circumstance

For et par måneders tid siden var det tomt. Ikke mer å blogge hjem om. Forferdelig tungt å skrive. Kjedelig å være på nett. Da hadde jeg allerede mottatt noen invitasjoner til et etter hvert så berømt nettsamfunn som jeg ikke visste noe om. Etter noen uker, lot jeg meg lede inn i fristelse.

Først la jeg inn en semi-anonym bloggeprofil, siden det var bloggere som hadde invitert meg. Det viste seg å ikke passe konseptet særlig, ikke hvis jeg skulle sanke gamle venner og perifere bekjentskaper som jeg ikke hadde noe behov for å gi direktetilgang til bloggen min, og hva annet skulle man egentlig gjøre der inne? Så jeg slettet den og opprettet en ny under fullt navn. Det var ganske skummelt, helt til jeg gikk bananas på privacymenyen og skjønte at det fint går an å være ganske anonym likevel.

Profilen min er derfor ganske kjedelig. Du kan ikke engang se hvem som er vennene mine hvis du ikke er på lista. Og når du er innenfor vil du ikke finne bilder av barna mine. Du kan ikke lese hvilke grupper jeg har meldt meg inn i, hva slags politisk og religiøs retning jeg tilhører, om jeg forelsker meg i gutter eller jenter eller begge deler, og du finner ingen tester eller fortune cookies, fordi jeg har blokkert for eksterne applikasjoner. Det er helt bevisst.

Jeg er en ganske privat person. Jeg føler meg likevel litt forhistorisk når jeg til stadighet undrer meg over at "alle" legger ut bilder av seg selv, barna sine, vorspiels-fanden og hennes nachspielende oldemor. Men helt siden jeg ble aktiv på nett i '97, har jeg hatt et restriktivt forhold til det å publisere bilder og personlig informasjon. På tryneboka har jeg opplevd å få servert informasjon om at bilder av mine bekjente er lagt ut. Og jeg har sett bilder jeg strengt tatt ikke ville se. Jeg har også sett eksempler på at folk lager egen profil til sine svært små barn, og gamlemor får litt nett-hetta! Folk legger ut bilder av egne og andres barn uten å be foreldrene om godkjenning. Jeg ville ikke likt at noen la ut bilder av mine barn uten å spørre meg!

Jeg skal være den første til å innrømme at tryneboka er fin til sitt bruk. Som artig tidtrøyte og tidstyv for voksne og et forum for å ta kontakt med gamle og nye bekjentskaper. Nå synes jeg imidlertid det begynner å bli noe dillete der inne! Alle disse applikasjonene for video, musikk, film, Top Friends, for ikke å snakke om disse evinnelige "Hvem er du i...."-testene... Det aner meg at lufta er iferd med å gå ut av min trynebok-ballong. Og nå har jeg vært der i en måned, men jeg har fremdeles ikke knekket de underliggende kodene for poking...

Men vips. Jeg er så absolutt fanget i nettverket og bruker tid foran skjermen igjen. Og plutselig er det liv i bloggen igjen også.

Jeg fant forresten igjen Jenna der inne. Hun hadde 750 venner, hun.

Inappropriate zzz

Jeg er så sykt søvnig for tiden. Det er på mange måter en bra ting. Jeg sovner raskt når jeg legger meg og ligger ikke og vrir meg i sommernatten. Ingen tanker blir omgjort til insomnia. Jeg kan legge meg på harde parketten med en pute i nakken og ta en power nap på 5-15 min. etter middag helt uten problemer. Men på den annen side sovner jeg også i mindre gunstige sammenhenger: I passasjersetet i bilen (hallo, Stivnakke), på badelakenet i solen (velkommen, Hodepine), og sist i går kveld, ute blant venner(!). Flaut, atypisk, men ikke farlig.

Farlig ble det derimot i går ettermiddag. På en kjøretur mellom to Sørlandsbyer vurderte jeg tre ganger å stoppe fordi jeg hadde problemer med konsentrasjonen. Like før jeg endelig skulle gjøre tanke til handling og hadde bestemt meg for å kjøre av motorveien, skjedde det: Jeg var borte. I et kort millisekund riktignok, og bilen var fremdeles på stø kurs, like bak vogntoget jeg hadde hatt foran meg en stund. Men likevel.

Det er noe av det mest skremmende jeg har opplevd på lang tid og jeg hadde hjertebank i flere minutter etterpå. Aldri skal jeg utsette en slik pause igjen.

Kanskje er det varmen? Uansett bør jeg nok få sjekket jernlageret mitt eller noe...

Arrrgh!

Siden jeg endelig er i gang med å oppdatere, klemmer jeg til med en ordentlig forurettet og indignert post:

Hva er det med de feminint ladede beskrivelsene sladrekjerringer og intrigemakere? Og hvorfor. Hvorfor har vi ikke maskuline ekvivalenter når det vitterlig minst like ofte er menn som sladrer? Forresten, når hørte du sist noen si at en mann sladret? Det kan synes å være en betegnelse som er forbeholdt kvinner.

Senest møtte jeg meg selv i døra i foreldresamtale med barnehagen. - Ja, jenter er og blir jenter. Intrigene begynner tidlig og de er mye mer infame mot hverandre enn guttene. Jeg tok meg i å nikke og være helt enig. Grøss. En skal tidlig øremerkes som god sladrekjerring og intrigemaker skal fremstilles!

Nei, jeg skal slutte å øremerke kvinner som kaklende høner og vandrende seoghør. Jeg erfarer nemlig til stadighet at menn er de største sladrekjerringene, spesielt i profesjonell sammenheng. Og de kommer unna med det! Kanskje fordi de har en agenda? Posisjonering høres i hvert fall mye finere ut.

Hrmpf.

A solid kick in the rear

[gjeeesp]


Røverdatter vekker Tornerose fra en månedslang søvn med dette memet...

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis egentlig?

Hvem tagger du?

[da er vi i gang igjen!]

Celebrating an end

Det har skjedd litt på to år. Jeg noterer meg ny bil siden den gang samt at jeg ikke lenger har bleiebarn. Men det er jo bare på overflaten. Det har skjedd mye annet også, og bloggingen har vært en fin ventil. Men jeg fortviler litt. Skrivelysten har dessverre nådd et all time low.

I fjor ble det en omvisning bak scenen. Toårsdagen feires i stillhet; jeg feirer litt vemodig og ydmykt med håp om at jeg snart kommer sterkere tilbake slik at et eventuelt treårsjubileum kan feires med større bravour! (Dessuten; garvede bloggere mener at det hjelper å tyte litt når det røyner på med inspirasjon.)

Her er en toåring fra 1974, forresten.

Fraud!

Dreams

"Da jeg var liten, var jeg ikke så mye med de andre ungene. Du skjønner, jeg stammet så fryktelig. Så jeg satt mest inne foran radioen, jeg. Og drømte en umulig drøm om å jobbe med kringkasting. Radio var stort på den tida. Mange år senere fikk jeg meg jobb innen radio, og det var akkurat slik jeg hadde drømt om. Lurer du på hva jeg er stolt av? Det er jeg stolt av. At jeg tidlig skjønte at det ikke er andre enn deg selv som stopper drømmene dine. At alt er mulig."

Noen møter fester seg bedre enn andre.

What's in a name?

Noen utesteder er mer utsatt for navneskifte enn andre. Stedet der jeg vanket på russekro i sin tid er et eksempel. Club18 het det da. Siden har det stått både Beverly Hills og Quarten på skiltet over døren. Jeg sluttet å følge med etter dess. Det var rånete den gang, og sist jeg tok pulsen på byens uteliv (indirekte, via omtale) hadde ikke klientellet endret seg stort. Siste kreative løsning er altså dette:

Der har du et navn som sier velkommen inn, gitt! Kanskje blir det mer fart i sakene nå? I think not.

Og a propos navn: Hver dag kjører jeg forbi en frisørsalong med et navn som undrer og faktisk irriterer meg litt. Akkurat når det gjelder frisører har jeg forståelse for at selve gesjeften inviterer til ordspill og språklig oppfinnsomhet. Navn som Cött, Luggen, To Sakser, Hårtrollet er jo plausible og ikke helt uvanlige. Men hvis noen kan fortelle meg logikken bak navnet til HÅRTÅPPEN, ville jeg bli veldig takknemlig. Ikke at jeg ikke skjønner ordspillet; hår; på toppen; frisøren ligger i 2. etasje; på en topp, men hva gjør den siste å'en der!?

What's in a name? I disse to tilfellene skjemmer de såpass at jeg ikke ville oppsøkt dem. Ikke sånn helt uten videre.

I love you. If you're perfect *

"Dagens unge", sier du, "der har du en dårlig gjeng.""Dagens foreldre", tenker jeg, "dere er neimen ikke noe bedre."

Maren er en reflektert femtenåring. Dette innlegget traff meg midt i solar plexus, også fordi jeg innså at jeg, mye mer enn å identifisere meg med jentene på femten, nå må putte meg selv i foreldrebåsen. Patetisk, kanskje. Men så fort går faktisk livet.

Maren, du har helt rett. Vi er noen usikre geleklumper av noen foreldre, for dagens 15-åringer presses av en like presset foreldregenerasjon. Foreldre skal også passe inn i et individualistisk samfunn (en umulig og kontradiktorisk oppgave allerede der) der vi selv er 110% ansvarlig for egen lykke. Lykke er den nye religionen, lykke er målet, men hvor diffust er det ikke!?

Du skal sannelig henge i stroppen for å være med til mål: Masternivå er det nye videregående og tjener du dårlig i disse tider, er du nok litt tafatt. Du må for guds skyld amme barna dine, og du må finne den perfekte balansegangen mellom å ha dem i barnehage og ta vare på dem selv. Du må følge opp på skolen, på trening, på speideren. Skikker ikke barna dine seg vel, må du ha trødd feil et sted. Videre har du et ansvar for kroppen din, og du lar deg bare ikke forfalle. 40 er det nye 30, det er unødvendig å gå rundt å se ut som et rynkete skinn. Å være slank (les tynn), ha en godt betalt jobb, pleie sunne relasjoner, holde et pent og lunt hjem, trene jevnlig, pleie det sosiale nettverket, dra på ferier til sexy reisemål, etterutdanning, selvutviklingskurs og og og… Det er selvsagt umulig å ikke komme til kort et sted, men drømmen om det perfekte og om fremtidig lykke driver oss. Driver oss og sluker oss. Det er uunngåelig at barna lett blir trofeer. De er jo produkter av oss, våre valg og våre handlinger?

Og vi måles jo på resultat?

Eller. Vi måler oss selv på resultat? Hadde det hjulpet om vi sluttet å skjele til naboen? Hadde det hjulpet å tenke på barna som noe annet enn miniatyrer av oss selv?

Pendelen i barneoppdragelsen har svingt fra at barn skulle dresseres og disiplineres, synes, ikke høres, via den andre ytterligheten der barn skulle applauderes uansett, via curlingforeldrene til noe Jesper Juul-aktig midt i mellom der barn ikke skal roses for det de gjør, men hvem de er og bli sett og møtt på sine egne premisser. Det høres jo fornuftig ut, men bare fremtidens historieskrivning vil kunne si noe om hvorvidt vi kommer til å lykkes denne gang, og jeg hørte en gang en psykolog som sa at det eneste som er helt sikkert er at hver generasjon klandrer foreldregenerasjonen. Så på sett og vis er du som forelder damned if you do, damned if you don’t og man kan bare gjøre sitt eget beste.

Takk for fin påminnelse, Maren.

* Fritt etter Alanis Morissette's Perfect og inspirert av kommentarfeltet til Maren.

Killing me softly

Det er sikkert ikke så lett å være østlending på Sørlandet. Vandrehistorien vil ha det til at en preben for noen år tilbake sto på Fiskebrygga og ba om "en kilo reker". Ekspeditøren så skrått på mannen med seilerskoene og svarte; - Å. Du mener et kilo ræg? Hvorpå prebensen grøsser og sier til sin fru - Huff, jeg liker ikke disse våte konsonantene...

Hvorom allting er; jeg holdt på å sette påskekaffen i halsen da jeg påskeaften leste portrettet av Janne Formoe i Dagbladets Magasinet. Dessverre finnes det ikke i nettutgaven, og dessverre kastet vi papirutgaven før vi dro hjem igjen, så jeg husker verken navnet på journalisten eller korrekt ordlyd, men jeg husker at Janne ble sitert på følgende:

- Åfyddikadda!

Jeg gremmes. Journalisten begår to ganger i løpet av intervjuet den samme tabben som så mange i hans stand har gjort før - å ta sørlandsdialekten til nye, blaude høyder. Hvis han hadde lyttet til opptageren sin en gang til (og det var ikke som om han på noe vis hadde tidsnød, all den tid intervjuet var ferdigskrevet før vi gikk inn i april og gikk i trykken på tirsdag den 3.), ville han tydelig hørt at Janne sa

- Åfyttikatta!

Det er nemlig ingen som sier [fyddikadda]* på Sørlandet. "Poteter" heter ikke [podeder]; ei heller [bodeder] for den saks skyld. Det er nemlig ikke så enkelt som at ptk blir til bdg. Det skjer nemlig bare under bestemte omstendigheter og aldri i begynnelsen av ord. Eller i slutten. Lett er det ikke, for "krype" blir riktignok til [krybe], mens japaner ikke under noen omstendighet blir [jabaner].

Rådet til aspirerende journalister med hang til skriftlig gjengivelse av sørlandsdialekt: Ta med en opptaker og lytt nøye. Konsultér om nødvendig en innfødt.

A propos; dersom du er en aspirerende stand-up-komiker som skal parodiere en kristiansander muntlig, så sørg for at du er helt sikker på forskjellen mellom rogalandsdialekt og kristiansandsdialekt, ok?

* meget forenklet lydskrift, jeg vet.

parting from an old friend

Jeg konverterer herved fra hotmail til gmail. Beholder den gamle adressen i en overgang, men snart er det slutt, så fint om de som føler seg kallet oppdaterer adresselista.

Snart er det påskeferie, og jeg skal for en gangs skyld til fjells, på nye ski med stålkanter samt oppskrift på kakao med rom fra Anett! På kveldsturen min i går (10.134 skritt for øvrig) tenkte jeg litt på at det var galskap å oppsøke snøen når det er så flott i skjærgården. Men jeg kommer jo hjem igjen.

Fra i morgen blir det sans-internett-tilværelse i fem dager (men svigermor passer huset, så bare glem det, eventuelt blogglesende kjeltringpakk!)

God påske!

Hundeeiere og småbarnsforeldre i ufordragelighet

I dag var vi på tur sammen med flere andre på et nydelig sted i skjærgården. Mens vi leker og spiller ball på en åpen plen, kommer det to par forbi med hver sin hund. I bånd, det skal de ha. Hundene er lekne og bjeffer mot hverandre idet de går forbi. En av ungene i gruppen vår skriker til; hun er tre år og livredd hunder.

Den ene damen snur seg fornærmet til turkameraten og sier; - Sssh - den var vel ikke liten og søt nok, da. Akkurat da slår sønnen min ballen langt forbi hundeeierne, så jeg møter dem igjen når jeg har hentet ballen på avveie. Jenta med hundeskrekk gråter fremdeles sårt mens faren trøstende fjerner henne fra scenariet. Da overhører jeg følgende replikk fra samme dama: - Aaaahrgh - unger som gråter for å oppnå noe, jeg kan bare ikke fordra det!

Jeg benytter herved sjansen til å si noe om hva jeg ikke kan fordra:

- Hundeeiere som sier "h*n vil bare leke!" når hunden hopper opp etter barnevogna/barna/meg.
- Hundeeiere som ikke har hunden i bånd i lysløypa.
- Hundeeiere som ikke har hunden i bånd i lysløypa, og som roper "hold på maten!" når bikkja kommer settende mot en pølsespisende familie.
- Hundeeiere som bedyrer "h*n er ikke farlig" når løshunden kommer mot et vettaskremt barn og ler, uten å unnskylde seg, når samme hunden snapper nistematen til toåringen som sitter i vogna og spiser.

Siden vi først er i gang:

- Hundeeiere som ikke plukker opp dritten etter hunden sin.
- Hundeeiere som bare plukker opp dritten til hunden sin om sommeren - i snø er det av en eller annen grunn ikke så viktig.
- Hundeeiere som plukker opp dritten til hundene sine for så å kaste den sorte posen på bakken igjen.

Og sist, men ikke minst:

- Hundeeiere som ikke har forståelse for at jeg ikke har tenkt å la hunden rundslikke hånda mi for "å hilse på". Jeg forbeholder meg faktisk retten til å synes det er skikkelig grunnleggende ekkelt å la hunder slikke på mennesker punktum.

Har jeg glemt noe nå?

Praha cues

Moldau. Påskemarked. Dumplings. Tyske hooligans, tåregass og bevæpnet politi. Billig tsjekkisk øl. Krystall-shopping og et uventet behov for prismekrone (men jeg klarte å stå imot). Hradcany og Vituskatedralen. Dyrt belgisk øl. Historie. Nye sko fra Bata! Fint hotell med god frokost og ideell beliggenhet. Magnolia i blomstring. Såre bein. Karlsbroen. Ballett. The Globe. Cosmopolitan og andre drinker til en latterlig pris. Arkitektur. Disco. Ivrige kelnere. Ingen røykelov. Tredagers-kort på trikken. Byvandring og ny lærdom: defenestrasjon. Latter og liv. Konsert.

Så ligger plutselig Praha bak meg og glimrer med sol og blå himmel. Og mange, mange gode minner.

Rush

På badet. Kvelden før jeg skal reise bort i fire dager:

- Jeg er glad i deg, mamma. Og i pappa. Og Broderen. Jeg er glad i mormor og morfar også. Og farmor og farfar. [liten tenkepause] Og så er jeg glad i MEG, mamma!

Stemmen var så høy og stolt da hun sa den siste setningen, og jeg kunne kjenne jubelen bruse under brystbenet mitt; hun har skjønt noe vesentlig.

Jenta mi.

Oppsamlingsmeme

Nå begynner det å bli skikkelig ut med memer i bloggeby, merker jeg. Når til og med min medsammensvorne memehore Røverdatter bedyrer at hun skal holde seg unna for en stund, da burde vel resten av oss ta hintet. Men så har man blitt tagget da. Både som generell bloggleser og spesielt, så da er man jo høflig, seff.

Anne, Shanti og Melusine - her er mine bidrag (de to siste under røde spørsmål):

1. Kan du lage mat?
Ja. Ikke så avansert mat, kanskje ikke alltid like god, sunn og variert mat, men jeg lager mye mat.
2. Hva var drømmen din mens du vokste opp?
Haha. Jeg jeg leste nok litt for mye Tuppen og Lillemor, så jeg drømte om å bli tennisspiller. Utenom det; forfatter eller dame i drakt.
3. Hvilket talent skulle du ønske du hadde?
Talent for ballett.
4. Favorittsted?
Just nu? The Globe i Praha.
5. Favorittgrønnsak?
Paprika. Rød eller gul.
6. Hvilken bok leste du sist?
Etter et langt liv som seriemonogamist; nå holder jeg på med tre på en gang. Utro (!) av Lene Teigen, Peter Høegs Den stille piken samt Dagens skum av Boris Vian. Det er usikkert hvilken jeg blir ferdig med først. Men etter det skal jeg lese Kompani Orheim av Tore Renberg. (Og Shanti, hvis du legger til ørepropper, 5-årsdagbok, penn, ørti lusespenner, en vannflaske, et øretermometer og klokkeradio, har du innholdet på nattbordet mitt med det samme.)
7. Hvilket stjernetegn er du født i?
Vekten
8. Har du noen tatoveringer og/eller piercinger?
En stk gjengrodd piercing.
9. Verste uvane?
Tenke innenfor boksen i stedet for å sprenge rammene.
10. Kjenner vi hverandre utenom nettet?
Ikke utenom nett, men vi ble "kjent" på annen måte enn via bloggen.
11. Hva er favorittsporten din?
Utøvende: aerobic og spinning. Er Yoga en sport, tro?
Betraktende: Curling. Og det sier vel litt om hvor mye jeg ser på sport.
12. Har du en optimistisk eller pessimistisk innstilling?
Dessverre tror jeg vektingen er litt sånn 40-60 på en god dag...
13. Hva ville du gjøre hvis du satt fast i heisen sammen med meg?
Jeg tror ikke det ville vært vanskelig å finne noe å prate om. Vi har barn på samme alder for eksempel!
14. Hva er det verste som noen gang har hendt deg?
Det tror jeg ikke jeg kan svare på.
15. Fortell meg noe merkelig om deg selv.
Jeg har helt hetta for mynter. Grøsser ved synet og prøver å unngå å ta på dem. Vasker konsekvent hendene etter all pengekontakt, og får noia når jeg ser små barn putte penger i munnen. Melusine har tagget meg og ber meg finne seks merkelige ting med meg selv, så her kommer fem til: Jeg liker ikke knapper. Jeg tåler septiklukt bedre enn de fleste. Jeg dømmer ofte en låt etter teksten. Jeg liker ikke dyr noe særlig. Jeg tror sommeren nytes best om vinteren.
16. Har du noen kjæledyr?
Hah! Nei.
17. Kan du danse macarena?
Jeg kunne.
18. Hva er klokken der du er nå?
21.36
19. Synes du klovner er morsomme eller skumle?
Ingen av delene. Men jeg har en favorittklovn...
20. Hvis du kunne forandre én ting ved utseendet ditt, hva ville det være?
Det vet jeg veldig godt, uten at jeg har lyst til å oute meg selv på det området.
21. Ville du vært min medsammensvorne eller min samvittighet?
Ville nok vært samvittigheten. Til min irritasjon. Jobber med saken.
22. Hvilken farge har du på øynene?
Blå
23. Har du blitt arrestert noen gang?
Nei
24. Flaske eller fat?
Flaske helst.
25. Hvis du vant 100 000 kroner i dag, hva ville du gjøre med dem?
Kjøpt meg den Samsung-tv'en jeg sikler etter. Bestilt en ferie til høsten/vinteren. Sånn i aller første omgang. Eller forresten. Jeg ville gjort ferdig badet.
26. Hva slags tyggegummi foretrekker du?
Liker ikke så godt tyggegummi lenger, men det går i varianter av Ekstra hvis jeg kjøper.
27. Hva er favorittbaren din?
Går litt for sjelden på bar til at jeg har en favoritt. Men i hjembyen blir det denne.
28. Tror du på spøkelser?
Hvite laken? Nei.
29. Favorittfristidssyssel?
Å lese, skrive, gå tur, se film.
30. Banner du mye?
Nei.
31. Hva irriterer du deg mest over?
Uærlighet.
32. Hvordan ville du beskrive deg selv med ett enkelt ord?
Kamelon.
33. Hvordan ville du beskrive meg med ett enkelt ord?
Klok. Det føler jeg meg ganske sikker på.
34. Vil du poste denne i din egen blogg så jeg kan gjøre gjengjeld?
Your wish is my command.

Litt trist at jeg ikke kan tægge deg, Røvis, men blir du fristet, så kjør på!

Coming up: Harmonipost om Praha.

Spring break

Så går jeg gjennom byen med nye ski under den ene armen og ny koffert under den andre. Langhelg i Praha og påskeferie på fjellet er nært foresående, men fremdeles noe å glede seg til. Den første utemiddagen er allerede inntatt - pølser på hagebål i kald ettermiddagssol er det noe helt eget med. Og i dag; en underfundig og nydelig barneforestilling på teatret etter jobb og barnehage, bare fordi noen husket på oss og syntes vi fortjente det.

Det smiler bredt innimellom. Livet.

Bildet er plakaten til stykket "Natta" av Wolf Erlbruch, spilles på

Agder Teater i tiden fremover. Illustrasjon av Alex Scherpf.

interlude

Ja, så finner man endelig opp et par sko som er rent himmelske å gå med. For folk som står og går hele dagen må de jo være et mirakel. Men så viser de seg jaggu å være helsefarlige!

Godt jeg er kontorrotte og at det fortsatt er lov å hente posten i brannbilrøde, hullete gummisko.

Ellers litt opptatt akkurat nå. Holder på med å utforske sider som denne. Og telle dager.